Fabelaktige Lincoln

Dette er en film som anbefales på det sterkeste, hvor eksepsjonelt godt skuespill kombineres med drama på en helt perfekt måte, med klare innspill av humor. Kanskje er dette 2012s beste film?

TROVERDIG: Daniel Day-Lewis gjør en god figur i rollen som Lincoln i filmen med samme navn. (Foto: Pressebilder/indiewire.com)

Vi følger Abraham Lincoln over en periode på et par måneder rett etter han har blitt gjenvalgt. Freden er innen rekkevidde, sørstatene er villige til å forhandle samtidig som han opplever et press fra den føderale kongressen (nord-statene). Problemet Lincoln må løse er å enten få en slutt på krigen og dermed glemme å få et forbud mot slaveriet, eller prøve å få til det trettende grunnlovstillegget som forbyr slaveri.

Filmen begynner gjerne litt treigt, men det man virkelig legger merke til fra begynnelsen av er den fantastiske skuespillerprestasjonen (Daniel Day-Lewis) og den slående likheten til den virkelige personen. Den tar seg imidlertid fort opp igjen når Lincoln begynner på sitt oppdrag om å få flertall i kongressen.

Det virkelig spesielle med denne filmen her er hvordan Steven Spielberg har klart å følge Lincoln gjennom politikken og privatlivet uten å ta noen drastiske sidesprang. Man får følelsen av hvordan den amerikanske borgerkrigen påvirker samfunnet og livene til de enkelte, uten at man gir den noe overdrevent fokus.

Filmen holder seg til sjangeren drama, biografi og det gjør den til punkt og prikke uten at den mister noe som helst spenning.

Man skulle tro at demokratene skulle være den eneste trusselen for Lincoln i kongressen, men den gang ei. Thaddeus Stevens (Tommy Lee Jones), lederen for de radikale republikanerne er en av de største truslene for Lincolns grunnlovstillegg.

Dialogene mellom disse to gigantene kan ikke kalles noe annet enn fantastisk, og kompromissløse Thaddeus får oss hele tiden til å gjette hva Lincoln kommer til å gjøre. Det ironiske er at Thaddeus ikke er imot den nye loven, men han er for radikal i sin tenkemåte. Han er sint for det han mener er Lincolns tilbaketrukkenhet, men hans tankemåte ville skremt vekk de moderate demokratene som trengs for å få flertall.

Måten Lincoln går fram for å skaffe seg de ekstra stemmene han trenger for å få flertall, er mildt sagt interessant. Han ble jo kalt ”Honest Abe” som tilsier at han alltid var ærlig. Han ville dermed ikke anskaffe stemmer på ulovlig vis, slik som å bestikke demokrater. Det som ble gjort var å ansette såkalte ”fiksere”, datidens lobbyister, som overbeviser ulike politikere om at det er i deres beste interesse å stemme for dette nye lovtillegget ved å tilby dem ulike politiske stillinger. Så det er en svært slu Lincoln vi møter, men ærlig likevel.

Prosessen med å ordne, overbevise og bevæpne føles autentisk; både for tidsperioden som filmen utspiller seg i, men også med tanke på hvordan det fungerer i dag. Det amerikanske regjeringssystemet virker totalt dysfunksjonelt – da som nå. Filmen får liv gjennom karismaen til Lincoln, spesielt ved kombinasjonen fortvilelse og beundring som både de i kabinettet og de utenfor opplever.

Den ranglete Daniel Day-Lewis virker generelt sett fornøyd med livet sitt, og venter på at alle andre skal ta han igjen. Egentlig har han dårlig tid, men akkurat
som en skilpadde kjenner han verdien av å ta seg god tid. Han er tålmodig og roer sine samtalepartnere med folkelige anekdoter og historier for å få dem til å kapitulere. Han spiller en trøtt og klok person som aldri mister glimtet i øyet.

Rett og slett en fabelaktig film!

Terningkast: 6

  • Hva: Førpremiere på filmen Lincoln ( prod. 2012)
  • Premiere: I dag, 01. feb 2013

Tekst: Jonathan Marianayagam – red@unikumnett.no

Foto: Pressebilder/indiewire.com

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*