Alle skyskrapere blir bygd fra bunnen av

Sunnhetsbølgen skylder innover Norge om dagen med sterk styrke. Internett flommer over av ”fitspo”, mange av de mest leste bloggene handler om trening og sunt kosthold, og slagord av typen ”ass to the grass” sitter løst.

FULL GUFFE:Vår utgående reporter virker å være fornøyd med veiledningen hun får fra PT'ene. Hvor lenge vil det vare? (Foto: Joseph Curtis, Lise Strandenæs)

Det virker som om man enten er 100% inne, eller 100% ute. Enten spiser du salatblader og blogger om hvor svett du har vært hele helgen, eller så bader du i alkohol og junkfood hele helgen. Eller? Hvor mye kan en få ut av én måneds trening, med seg selv, og personlige trenere fra Spicheren til hjelp?

Unikums utsendte (eller utskremte) journalist tok på seg utfordringen. I løpet av fire uker, med fire PT-timer per uke pluss egentrening, samt et sunnere kosthold skal vi skape et solid grunnlag for å komme i god form.

Det er tirsdag formiddag, og første PT-time. Jeg tropper lettere nervøs opp i Spicherens resepsjon med treningsbagen over ryggen, proteinshaken i den ene handa og den obligatoriske bananen i den andre. ”Train hard or go home” sa medstudentene før jeg dro av gårde. I det jeg kommer inn på senteret må jeg innrømme at magefølelsen sier jeg burde valgt alternativ nummer to. Samtlige unnskyldninger jeg slo hull på i forrige utgave av Unikum raser gjennom hodet,
og jeg er glad jeg har en avtale om å møte PT’en her ute, før jeg rekker å snu og løpe ut igjen. Jeg kjenner meg litt mer beroliget da jeg møter PT-en, som bådesmiler og virker hyggelig. Enda bedre er det da han leende forsikrer meg om at de har egne rom man kan ha PT-timer på, dersom en føler seg ukomfortabel med å trene ute blant ”alle andre”.

Personlig trening er, nettopp, personlig.
Før vi setter i gang treningen, snakker vi litt om hva slags mål jeg har. Hva jeg ønsker å oppnå med treningen, hvilken treningserfaring jeg har fra før av og om jeg har eventuelle skader vi må ta hensyn til. Han spør også hva slags trening  jeg liker å holde på med, og hva jeg synes er det absolutt verste å trene. Jeg senker skuldrene litt. PT-ene fremstår i det minste som litt mindre skumle enn de skrikende trenerene jeg har sett på ”Biggest loser” på TV.

En treningstime med en PT trenger overhodet ikke være lik en treningstime med en annen PT. Eller med den samme, for den saks skyld. Thomas Janiero og Matthew Szwintobobler av energi og idéer til PT-timer. Én gang er det ren bein-trening, med etterfølgende bein av gele, på et stadie der jeg må holde meg fast i gelenderet på vei ned i garderoben.
Motivasjonshjelp på flere plan.Den neste PT-timen er det for eksempel kick-boksing eller sirkeltrening. En av dag ene mister Matthew bussen, og må kansellere PT-timen vår. Men han vet råd – for PT-ene har nemlig også timer i sal. Før jeg vet ordet av det befinner jeg meg på min første sal-time på Spicheren, Power. Jeg føler meg en anelse malplassert og tafatt før timen setter i gang, og prøver å gå mest mulig i ett med veggen bak meg. Så tar jeg meg sammen. Det er jo PT-en min som skal ha timen – han kjenner jeg jo hvertfall fra før. Jeg tar meg selv i å puste lettet ut.

Det er siste gang jeg har tid til å puste lett på én time, for så fort timen er i gang får jeg annet å tenke på enn å være nervøs for å ikke kjenne noen andre på timen. Alle konsentrerer seg om seg selv, og følger musikken som dundrer ut fra høyttalerene. Det er hardt, det er tungt, men Matthew går rundt i lokalet og oppmuntrer, retter på teknikk, og svarer på spørsmål underveis. Når timen er vel overstått, er jeg lilla i ansiktet. ”Var et gøy?” spør Matthew, og jeg orker ikke engang svare på en annen måte enn å glise og vise tommel opp.

FÅ DET UT!: Med PT har du i hvert fall ingen unnskyldning til å ikke være sur på noen! (Foto: Joseph Curtis, Lise Strandenæs)

Er det ikke deilig å ha noen å hate?
Etter to uker med PT-timer er jeg rimelig støl. Jeg begynner å kjenne igjen unnskyldningene fra tidligere, og under en økt der jeg peser ved siden av ei klassekamerat spør jeg, bare halvveis på tull, om hun ikke vil overta PT-en min. Han ler bare. ”PT-er er hata, og elska. Det er lov med litt hat, og det er lov å kjefte på oss. Men som regel er smilet der på slutten, når økta er over.” gliser Thomas.

En PT-time er dessverre ikke gratis. Verken økonomisk, fysisk eller psykisk. Det er mye arbeid som legges ned, både av deg selv og PT-en. Det du sitter igjen med er mange nye øvelser du kan bryne deg med, et godt grunnlag som motiverer deg til videre trening og noen som kan hjelpe deg på veien videre. I tillegg til enkelttimer tilbyr også PT-ene PT duo og PT gruppe. Dette er et fint tilbud til de som vil trene sammen, så lenge de er nogenlunde på samme nivå. Med andre ord er det ingen unnskyldning om du føler deg for sjenert for en til en-trening.

Det er også viktig å kose seg
Antall ganger jeg har tenkt at ”søren, i dag er jeg så sinnssykt støl, i dag skulle jeg ønske at jeg slapp å dra på trening” har vært flere enn jeg liker å innrømme. Allikevel, av alle gangene jeg har tenkt det, har det kun blitt med tanken. Det er lettere å skulke unna en avtale med seg selv, enn å skulke unna en avtale med en PT. En PT som du vet har laget et eget program for bare deg. En PT som står og heier på deg, som får deg til å gjøre den ekstra repetisjonen som du ellers ville
latt være å gjøre. Ja, antall ganger jeg har ønsket at jeg heller kunne dra hjem til sofaen har vært mange. Men antall ganger jeg har angret på at jeg dro på PT- timen? Antall ganger jeg har tenkt at ”nei, jeg skulle bare vært på sofaen” i det jeg kommer til garderoben, svett, og klar for en velfortjent dusj? Antall ganger jeg har angret på mestringsfølelsen og gleden etterpå? Ingen!

Vil du følge Unikums reporter videre på veien mot en sunnere livsstil? Lurer du på hvordan du skal gå frem videre når du er kommet godt i gang? Følg progresjonen her på unikumnett.no!

Inspirert? Les PT-enes treningstips! For mer informasjon om PT-trening, besøk Spicherens nettsider.

Denne teksten er opprinnelig publisert i Unikums maiutgave. Tilpasset til nettsidene av nettrdaktør.

Tekst: Desirèe N. Skalle – red@unikumnett.no

Foto: Joseph Curtis, Lise Strandenæs – red@unikumnett.no

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*