Kommentar: En spade er ikke lenger en spade

Studentkommentar:

Etter snart tre år på Universitetet har jeg noen erfaringer å dele og noen meninger jeg har behov for å ytre.

Jeg begynte å studere i det jeg vil kalle «voksen alder», selv om 28 år ikke er all verdens. Jeg gikk på med liv og lyst, hadde mange forventninger og masse motivasjon! Snart er jeg utdannet førskolelærer og kan endelig jobbe med det jeg virkelig brenner for! Det har vært mye hardt arbeid, sene kvelder, uendelig mange gode stunder – men også noen dårlige, og det er disse jeg vil dra frem i lyset.

Jeg hadde tanker om og forventninger til at et universitet bar preg av en viss profesjonalitet. Alt som har vært satt som obligatorisk har jeg møtt opp til – og så godt som alt annet også. Fordi jeg VIL noe, og fordi jeg som student vil gjøre mitt aller beste og bruke tiden min som student på best mulig måte.

Når du etter å ha sittet som en påle siden klokka ni på morgenen og hørt andre ha fremlegg for så å oppdage at det kun er et par-tre grupper igjen når du selv skal ha fremlegg klokka tre på ettermiddagen. Det er da jeg lurer på hva «obligatorisk» betyr. Så spør man læreren da, hvorfor dette er merket som obligatorisk – og understreket med gul markeringstusj når folk likevel kan velge å gå hjem når det måtte passe. Man får et svar – men egentlig ikke, og obligatorisk får ny mening (det betyr altså frivillig).

Å holde frister har også fått nytt perspektiv. En frist er en frist for meg som student – men tydelig ikke for lærere og sensorer. At tilbakemelding på oppgaver og sensur på eksamener kommer noen dager for seint er visst helt legitimt, fordi «man har hatt så mye å gjøre». Jeg hadde likt å snu på flisa.

Etter en del unnvikende svar på kritiske spørsmål angående rutiner og fremgangsmåter i diverse avgjørelser, kan man vel egentlig ikke forvente å få en veileder som vet hva de driver med heller. For hvilken betydning har det vel, om to studenter som skriver bachelor får utnevnt en veileder som tydelig ikke har peiling på hva h*n driver med? Det spiller ingen rolle for dere om vi må bruke vårt siste semester (den såkalte «sjarmøretappen») på å skrive ny bachelor for å få det resultatet man ønsker og fortjener etter så mye jobb – fordi noen ikke gjorde det de er satt til å gjøre?

At vi har kasta alt sosialt liv på båten i flere måneder, og slitt oss fullstendig ut, betyr visst ingenting. Det viktigste er at de ansatte tar vare på sine egne, og stiller opp for hverandre når feil begås – istedenfor å innrømme disse. Og finner man på å stille spørsmål blir man henvist. Og henvist igjen, igjen og igjen, i håp om at man skal gi opp og kapitulere. Så ender man opp på start, uten å ha kommet et skritt videre.

MIN jobb er å følge opp, gjøre det beste jeg kan og komme ut på andre sida med resultater jeg kan være stolt av, og en tittel som førskolelærer – med den best tenkelige bagasjen i sekken.

JEG har gjort min jobb. Er det ikke da å forvente at universitetet gjør sin?

Tekst: Ida B. Støen – red@unikumnett.no

Illustrasjon: Nathalie Thengs Sagland – red@unikumnett.no

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*