Filmanmeldelse: Anchorman: The Legend Continues

I dag er det premieredag for oppfølgeren av komedien «Anchorman». Unikums anmelder mener at den har morsomme stunder, men lider av usammenhengende handling.

Det som ofte gjør komedier fascinerende er at de som oftest er veldig overdrevne av natur, men gjennom denne overdrivelsen fortsatt kan ha en kjerne av troverdighet. For eksempel: samtlige av hovedkarakterene i «Anchorman: The Legend Continues» ville i den virkelige verden bli kategorisert som så mentalt tilbakestående at du ikke ville stolt på dem til å stå i kassen på Bunnpris, langt mindre være nyhetsankere. På den annen side er det behagelig – og føles ikke så langt fra virkeligheten – å late som om det var Ron Burgundy (Will Ferrell) alene som oppfant sensasjonalistisk, overfladisk og populistisk TV-journalistikk hvor biljakter og valper blir gitt dekning på nyhetene på bekostning av viktige, men «kjedelige» nyheter. At dette skjer som en følge av et barnslig veddemål om høye seertall virker også merkelig sannsynlig.

Året er 1979. Ron Bergundy og konen Veronica Cartwright (Christina Applegate) er et nyhetsankerpar med stor suksess sammen, men når hun får jobb som nyhetsanker i beste sendetid mens Ron får sparken, blir han sjalu og gir henne et ultimatum: han eller jobben. De skiller seg. Depresjon og alkoholisme følger helt til han får tilbud om jobb på det nyopprettede Global News Network (en åpenbar parodi på CNN), den første nyhetskanalen som går døgnet rundt. Han tar dette som en mulighet til å hente inn nyhetsteamet fra den første filmen, hevde seg igjen som anker og dermed vinne tilbake Veronica.

Potensialet for god satire er stort, men dessverre blir ikke dette potensialet fullt utnyttet. Kommentaren på dette nyhetsformatet går sjelden stort lenger enn «Ja, ikke sant? Sånne nyheter er teite!» Det blir ikke utforsket hva det sier om oss som kultur at vi prioriterer de gøye nyhetene framfor de viktige, at vi heller ønsker å bli underholdt enn opplyst. Filmen dulter så vidt innom hvordan seriøs journalistikk får dårligere kår og om eierne av nyhetsselskapene sine personlige, økonomiske agendaer, men dette blir bare henvist til i forbifarten. Det føles som filmen har blitt omskrevet utallige ganger, og til slutt bestemte de seg for å gjøre manuset om til en «Anchorman»-film, og omskrev manuset igjen.

Utover handlingsreferatet gjengitt ovenfor er filmen en tynn suppe av handlingstråder som ikke føles utfyllende for hverandre og som ikke bygger til noe større: Ron blir sjalu på den nye kjæresten til Veronica; Ron skal bli bedre kjent med sønnen; Ron har et rivaleri med en annen nyhetsanker; Ron har et forhold til den kvinnelige, svarte sjefen sin; en sak de vil kjøre på TV setter flyselskapet til eieren av tv-selskapet i dårlig lys; vennskapet innad i nyhetsteamet til Ron blir satt på prøve; Bricks (Steve Carell), den i forhold til de andre åndssvake værmelderen, forelsker seg i en kvinne med angst for telefoner som på mirakuløst vis har blitt ansatt som sekretær i GNN. Ja, og i en kort stund (rundt 10-15 minutter i filmtid) blir Ron blind og går gjennom en livskrise. Filmen skyter vilt i alle retninger uten å treffe blink.

Noen morsomme vitser til tross, så blir dette platt og langtekkelig. Hovedkarakterene er vanskelige å like; det er noe galt når man blir glad for at det dukker opp en psykolog i handlingen, i håp om at noen av de verste personlighetsforstyrrelsene til hovedpersonen skal bli håndtert. Filmen føles meningsløs og uten dramatisk spenning når den går fra en scene til den andre uten at det har noe å si for helheten.  Det er først og fremst trist med tanke på potensialet.

 

Visninger i Kristiansand Kino

Visninger i Grimstad Kulturhus

 

Tekst: Kristian Tyse Nygård
Foto: Filmweb

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*