Filmanmeldelse: Dallas Buyers Club

Ron Woodroof (Matthew McConaughey) er en typisk hetero working-class Texas cowboy, som elsker sprut, damer og rodeo, men da han blir konstatert HIV-positiv i 1986, endres hans liv radikalt. Han må ikke alene kjempe imot sin egen dødsdom og medicinal industrien, han må også finde sin identitet uten for det etablerte USA.

Filmen Dallas Buyers Club utspiller sig i Texas i 1980tallet, hvor vi følger filmens hovedrolle Ron fra før han får konstatert HIV til hans kamp for overlevelse og mot den sociale utstøtelse av omgangskretsen, som følger ved å bli stigmatisert ved sykdommen samt miste sin machoide hetero-identitet. Etter en katastrofal og mislykket behandling med det uavprøvet antivirus medisin, AZT, må Ron krydse landegrenser og drage til Mexico for å finne alternative behandlinger. Her finner han en behandling som fungerer bedre end den konvensjonelle medisin. Da medisinen ikke må selges kommersielt, må Ron oprette en klubb sammen med den transkønnet Rayon (Jared Leto), hvor medlemskapet på 400 $ giver ’gratis’ medisin. Dette viser sig å være en kamp mot et større og mer etablert Food and Drug Administration, den amerikanske legemiddelstyrelse, som vil gjøre alt for å stoppe Ron og hans klubb. Filmen giver et innblikk i et menneske som negter å overgive seg til døden og systemet.

Å møte sine fordommer

Ron Woodroof baseres på en autentisk historie om manden, som får konstatert HIV, og hvor legerne gir ham 30 dager mer å leve i. Vi følger ham i utviklingen og prosessen fra å få sjokket om sin egen dødsdom, men også alle følgerne og konsekvenser som det gir ham å bli stigmatisert. Han befinner seg i et samfunn der er preget av angsten for ikke alene å bli smittet med HIV men også med myten om å bli smittet med homoseksualitet. Han befinner seg i en total isolasjon fra sine vante omgivelser, som tvinger ham til å møte en annen side av USA. Gjennom sin Dallas Buyers Club møter Ron kvinner, homoseksuelle, transseksuelle og immigranter som han konstant må nedbryde sine egne fordomme over for. Til sist innser han at alle disse mennesker er likeverdige mennesker. Dette skildres blandt andre i møtet med den transkønnet HIV-patient Rayon – Rons umittelbare totale motsetning, hvor de to ender med å utvikle et venskap, på tross av Rons i starten skeptiske og homofobiske innstilling overfor Rayon.

Homophobia og AIDS-epidemien

Etter 60tallet med fri kjærlighet og fri seksualitet, gav frykten for AIDS en gevaldig tilbakegang for de homoseksuelles rettigheter. Angsten for smitte var så stor at folk ikke turde kysse eller røre ved HIV-smittet personer. Den angst for total ekskludering i samfunnet kjennes igjen fra den virkelige historie om den storglitrende pianoentertainer Liberace som fram til sitt dødsleie i 1987 hårdnakket avviste sin homoseksualitet og HIV-smitte. Han forsøkte å få endret sin diagnose. Dødsårsagen til Liberace lød på å være et hjertestop, men da retsmedisinske eksperter avviste dette, måtte man på ny give Liberace den rigtige dødsårsak, somn var et resultat av komplikasjoner grunnet AIDS. Det var en kjent hemmelighet at Liberace hele sit liv levede et dobbeltliv med menn, uten å stå offentligt fram.

Lonestar – den lille manns kamp mot den store lobbyisme

Det erkeamerikanske elementet kommer fram i filmens tema, hvor Ron må gå rettens vei for å kjempe mot det store byrokrati. Den slags temaer finner vi igjen i et utal av amerikanske filmer, blant andre fra Erin Brockovich, hvor den lille mands kamp skal symbolisere kampen for frihet og uavhengighet. Lonestar er ikke alene kjelenavnet for Texas, men også Rons kjelenavn i filmen, og derfor symboliserer Lonestar den unike amerikanske fighter, som kan gjøre en forskel for de marginaliserte og utstøtte grupper. Filmen vil også gi en løftet pekefinger til medisinalindustrien, som lenge har hatt dårligt rykte i form av blant andre å ville nægte å tillate og godkjenne alternative produkter og behandlinger, selv om effekten skulle være bedre i en grådig jakt på profit. Det kjennes fra i dag hvor akupunktur og meditasjon som behandlingsform endelig er blitt en smule anerkjent, men ikke i samme grad som konvensjonell medisin.  Dette er også en film som på godt og vondt skildrer klasseforskjellen mellom rik og fattig, og hvordan de fattigste daglig må kjempe bare for å få råd til overlevelse. Dette skildres igjennom Rons forsøk på å starte business, en bedrift som har potensjel trussel over for det private helsevæsenet.

Matthew McConaughey: fra romantiske komedier til connaisseur

Den amerikanske Hollywood-skuespiller har tidligere gjort sig bemerket i kontroversjelle film, seneste i The Paperboy fra 2012, hvor han spiller over for Nicole Kidman (Eyes Wide Shut), Zac Efron (High School Musical) og John Cusack (Being John Malcovich). Her spiller han den succesfulle journalist Ward Jansen, som må skjule sin homoseksualitet i et trangsynet USA for både familien og sine omgivelser. Hvor McConaughey tidligere spillede med i romantiske blockbusterfilm, blandt andre How to Lose a Guy in 10 Days er det tydeligt, at Matthew McConaughey er en skuespiller, som ønsker en mer voksen og utfordrende karriere, og han vil spille med i film som kan rykke ved tabuerne. Dette kan også ses i Dallas Buyers Club, hvor McConaughey ikke gjør sin rolle patetisk og helgenagtig, men forsøker å skildre Ron Woodroof på en ekte og ærlig måte, der kjemper imot sine egne indre demoner og homofobi. Til rollen som Ron Woodroff måtte McConaughey tabe seg over 23 kg for ikke alene bare å se ut som en dødssyk mann men også føle fysisk den sterkt svekkede krop. McConaughey er gået fra å være ”Hollywood hunk” til en seriøs skuespiller med mere utviklet og fasettert roller.

Sjanser for Oscar

Historien er basert på en artikel The Dallas Morning News i 1992, skrevet av journalisten Bill Minutaglio som hadde opsnappet en historie om AIDS-patienter, som kjøpte deres medisin uten for det etablerte sykehusvæsen, og det var her at han fant fram til personen Ron Woodroof. Ron kunne fortelle historien om seg selv, og om hvordan han hadde brukt kroppen sin som laboratorium i et forsøk på å finne noe livsforlengende medisin. Blot en måned inden Rons død i 1992, ble filmrettigheter laget, og historien ble til igjennom intervju med Ron og indblik i hans personlige papir. Filmen er dog først utkommet i 2013, rundt 20 år etter med filminstruktøren Jean-Marc Vallée. I mars er der Oscar-utdeling, hvor Dallas Buyers Club blant andre er nominert for beste film, så mon ikke at Dallas Buyers Club (den lille mann vs. systemet) komme hjem med et par Oscars til peishyllen.

 Tekst og illustrasjon: Cecilie Heinfelt – red@unikumnett.no

 

1 Trackback / Pingback

  1. Filmanmeldelse: Dallas Buyers Club | Talerör

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Fyll inn *