Filmanmeldelse: 300: Rise of an Empire

Vi har klart det. Vi har endelig klart det. Vi har endelig laget en film som er en forhistorie, sidehistorie og en oppfølger på én gang. Flere tiår med å lage filmer på tyngden av kjente merkenavn har kulminert i denne filmen. Nå må vi bare vente 20 år før de lager en nyinnspilling av 300-filmene, så har vi en full combo.

300: Rise of an Empire er satt under den andre persiske invasjonen av Hellas i år 480-479 før Kristus (ja, dette er basert på en ekte krig, faktisk, men soldatene løp ikke rundt i bar overkropp i virkeligheten) før, under og like etter hendelsene i den første 300-filmen. Der 300 gav oss et mikrosyn på hendelsene, så gir oppfølgeren oss makro; nå er det ikke bare Sparta som må konfrontere det persiske imperiet, men hele Hellas må samles for å motstå den imøtekommende hæren. Sparta er ganske nølende til å ta rolle i krigen og vil helst tjene egne interesser. Det er duket for politikk, intriger og forræderi. I sentrum av disse hendelsene er general Themistokles (Sullivan Stapleton) som leder den greske hær.

Den persiske keiseren Xerxes (Rodrigo Santoro) er tilbake i denne filmen, men i en mer tilbakeholden rolle i forhold til den første. Vi får se en slags opprinnelseshistorie; etter at Themistokles dreper hans far går Xerxes i eksil i en hule og brygger sitt hat for filmens helt. En dag dynker han kroppen sin i … ettellerannet magisk vann, tror jeg (jeg gikk glipp av detaljene i begynnelsen mens jeg lette etter noen som kunne låne meg et par 3D-briller). I hvert fall, han går fra å være en svart-håret «all-american hero»-utseende type til å komme opp av væsken som den skallede, oljete, bling-blingete mannen i gulltruse som vi kjenner og elsker. Siden han er skurk i en Hollywood-film, så oppfører han seg stereotypisk homofilt, et trekk han angivelig må ha fått fra denne magiske vanndammen.

Men, Rise of an Empire sin egentlige skurk er Xerxes’ nestkommanderende, Artemisia (Eva Green). Hun er en gresk kvinne som, etter å bevitne til sine foreldres død og bli holdt som sexslave i årevis, forræder hjemlandet sitt og blir tatt inn i varmen og trent opp av den persiske hær. Hun er forresten den eneste i nevnte hær som har noen som helst av ferdigheter med sverd. Til tross for å historisk være veldig gode krigere, så lider perserne her av inkompetanse relatert til at de er filmens skurker og må per konvensjon drepes i hopetall for å få heltene til å virke tøffere og dyktigere.

Dette er godt mulig det største problemet med filmen. Den prøver å være en underdog-historie, slik den første filmen var, men fienden blir aldri så truende som den burde være. Artemisias trusler om at hæren hennes vil bekjempe Grekenland gjennom overlegne antall soldater alene virker hule, og ikke spenningsoppbyggende slik de egentlig burde. Themistokles og hans hær går fra seier til seier og virker nærmest uovervinnelige, så det føles ikke som om noe står på spill. Men nå har de jo den beste motivasjonen de kan få, for de kjemper nemlig for fedrelandet og Demokratiet. Hm, vent litt, hvilken annen supermakt har gått i krig for de samme idealene? Jeg ønsker ikke å tenke for mye over implikasjonene ved denne tolkningen, for den persiske hæren er den eneste som har noe som helst av etnisk mangfold …

Artemisia og Themistokles er heller ikke så veldig interessante karakterer. Det vil være uunngåelig å sammenligne dem med henholdsvis Xerxes og Leonidas fra den første filmen, og da kommer de dårlig ut. Meninger vil nok variere om Xerxes og Leonidas, men uansett hvor overdrevent sinna og brølete man kan oppfatte Leonidas, eller hvor fornærmende homofilt Xerxes fremsto, så er de karakterer som gjorde inntrykk og som var underholdende å se på. Themistokles er en staut og kjedelig fyr med liten dybde, og skuespilleren har den type ekstraordinært ordinært ansikt uten særegne trekk som kan skille ham ut fra femti andre Hollywood-skuespillere. Jeg er rimelig sikker på at Hollywood har det ansiktet i en form og støper skuespillere etter behov. Artemisias har potensialet til å være en interessant karakter, siden hun har en tragisk bakgrunn og er en kvinne i en verden av menn. Men hun står bare og ser ond og litt nedlatende ut, og gjør litt onde ting. I en scene skal hun være forførerisk, noe som ser slående likt ut som når hun ser ond ut.

Til tross for dette er 300: Rise of an Empire jevnt over en underholdende film. Det er aldri langt mellom slåsscenene, og de gjør seg godt på storskjerm og i 3D, spesielt med tanke på slow-motion-sekvensene. Dialogen er passe over-dramatisk fremført, og det virker som om skuespillerne har det gøy på jobb. Dessuten er det gøy å se slaget fra den første filmen bli henvist til i forbifarten som en liten filleslåsskamp, som om filmen sier «du trodde det var dramatisk og storslått? Det er da ingenting i forhold til slagene her

Løp og kjøp kinobillett? Det kommer an på hvor mye du likte den første filmen og hvor mye penger du har til overs, for kinobilletter er jo dyre, vet du. Selv om actionscenene tar seg best ut på kino, så tror jeg dette er en film som vil være mest passende på en slapp, regnfull søndag ettermiddag sammen med noen venner etter en fest. Det er en film hvor man ikke trenger å følge så fryktelig nøye med på historien og man kan «slå av hjernen» en liten stund, uten at filmen blir fryktelig dum og plagsom slik altfor mange «slå av hjernen»-filmer blir *host* Transformers *host*.

Ikke like god som den første, men en grei film i seg selv. Jeg tror heldigvis vi kommer til å bli spart for at Facebook-feeden vil bli bombardert med sitat fra og vitser om denne filmen à la «THIS IS SPARTAAAAA!!!!1»

Tekst: Kristian Tyse Nygård – red@unikumnett.no

Foto: imdb.com

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*