På innsiden av fanatisme

På søndag går årets største seremoni i en av verdens mest skremmende dødskulter av stabelen. En seremoni hvor medlemmer av denne religionen blir utvalgt til å motta en rekke symbolske hedersstatuetter, en ære som høster stor respekt innen dette miljøet.

For utenforstående fremstår seremonien som en kvalmende selvgratulerende onaniseanse, men de fanatiske tilhengerne får genuine spirituelle opplevelser ved mottakelse av disse hedersbemerkningene. Reaksjonene varierer fra overveldende følelse av glede som kulminerer i gråt, til å gjøre armhevinger på én arm, klatre på setene, kysse personen som deler ut statuetten, eller utrykke hvilken ære det er å få prisen som en av veldig få mørkhudede.

Utvelgelsen til prisene skal i utgangspunktet skje via et presteskap bestående for det meste av gamle, hvite menn, basert på talent innen de forskjellige kategoriene av hedersstatuetter, men virkeligheten er at det er heller de som er snillest og dydigst mot presteskapet, betaler nok kollekt, sverter de andre medlemmene som er nominert godt nok og ikke stiller for mye negative spørsmål om religionen eller presteskapet, er de som vinner. Konkurransen kultmedlemmene imellom for disse hedersstatuettene er beinhard, og en naturlig konsekvens av denne konkurransen er bitre rivaliseringer, små, avgrensede grupper med venner (gjerne dem de ikke konkurrerer direkte med) og direkte hatskap. Og gullstatuettene er ikke engang verdt så mye.

I teorien handler prisen om å hedre kunstprodukter og talent som har kommet til utrykk gjennom disse produktene, men som med alle andre utnyttende, evangelikalske megakirker, så er det egentlige motivet penger. Hedersbemerkelsene som blir utdelt til disse produktene og til kultmedlemmene tjener ikke penger på egen hånd, men kultmedlemmene er i seg selv et presteskap med tilhengere verden over som tilber dem som guder. Disse tilhengerne er mer enn villige til å betale kollekt til medlemmene, og få ting bringer inn kollekt så effektivt som den æren de har blitt narret til å tro er tilknyttet hedersbetegnelsene som blir utdelt på denne seremonien. Tilhengerne følger til og med seremonien på direktesendt TV. Det er en fantastisk gjennomført markedsføringskampanje.

Selve seremonien er uhyre ritualistisk og regelmessig satt opp, nok til å få kultmedlemmene og deres tilhengere til å tro at det er mer høytidelig og viktig enn det egentlig er, men akkurat løssluppent nok til å skjule de dypereliggende, grådige motivene til religionens presteskap. Før showet presenterer kultmedlemmene seg selv i sine dyreste og nyeste antrekk for en forsamling av sine tilhengere, som de skyr som pesten resten av året. Vel innendørs leder en karismatisk vert showet med vitser som er trygge og enkle nok til å kunne tilfredsstille selv de mest konservative og dumme av de mange, mange tilhengerne som følger med på TV. Innimellom er det noen musikalnumre, enda et av de «lettere» innslagene. I ca. fem minutter hedres kultmedlemmene som har gått bort via et bildeslideshow satt til trist, men oppløftende musikk. Publikum applauderer for alle sammen, men litt høyere for de avdøde de faktisk har hørt om.

Hedersbemerkninger med varierende grad av oppfattet viktighet blir utdelt, og de til stede prøver å late som om de bryr seg om de mindre viktige prisene. Dette er spesielt vanskelig for de «heldige» kultmedlemmene som skal dele ut disse bemerkningene, som må lese opp en forhåndsskrevet tale på en halvhjertet måte. En spesiell hedersbemerkning blir utdelt til et gammelt, gammelt kultmedlem for deres prestasjoner innen religionen, som oftest et medlem som har blitt snytt for hedersbemerkninger tidligere og som presteskapet frykter kommer til å dø snart.

Mot slutten av showet gis prisen alle venter på, nemlig den som belønner det beste kunstproduktet. Presteskapets høye alder kommer til syne ved denne utmerkingen, for de er veldig gammeldagse og snobbete i sin smak. Handler kunstproduktet om Holocaust, mentalt funksjonshemmede mennesker, berømte personers liv eller om hvite menn som overkommer sin «white guilt», så er det en ganske sikker vinner. Mislykkes de med det, så kan kultmedlemmene alltids ty til smisking av presteskapet eller sverting av andre kandidater.

Denne seremonien er langtekkelig samtidig som den er ubehagelig å bevitne, men det er noe merkelig fascinerende med den. Primitive behov blir tilfredsstilt, behov for å unnslippe den brutale virkeligheten samtlige av kultmedlemmene lever i, behov for å føle at arbeidet de gjør er meningsfylt og viktig, og ikke minst, behovet for å tilbe noe større enn dem selv.

De tilber en gud, en gud de kaller Oscar.

Tekst: Kristian Tyse Nygård – red@unikumnett.no

Foto: http://www.canuckast.com/2013/02/23/canuckast-special-2013-oscars-predictions/

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*