HVORFOR TØR DU IKKE ÅPNE DEG?

Frosne blikk, unnvikelser og bortforklaringer. Svært ofte kommer vi borti situasjoner hvor vi velger å ta den korteste utveien, mens vi kjenner at noe stikker i kroppen. Den korteste utveien fordi den er behagelig, ikke best.

Alle er vi forskjellige, og godt er det. Problemene oppstår når vi på tross av forskjeller skal gjøre oss så utrolig like. Jeg er født med cerebral parese, sitter i rullestol og opplever annerledeshet den veien. Da er det nok lett å føle at man ikke passer inn, finne opp unnskyldninger og bortforklaringer. Det er lett å skylde på det “unormale”. Men er det riktig?

Jeg har nok vært god på det tidligere. Da jeg var liten fikk jeg beskjed fra kontaktlæreren min på barneskolen at jeg burde begynne å si ifra. Der og da, og i lang tid etterpå, skjønte jeg ikke hva hun mente. Jeg var jo en som lo høyt og smilte, men kritiserte når det var nødvendig. Jeg trodde jeg sa ifra. Og jeg gjorde kanskje det på en måte. Men det jeg i dag tror kontaktlæreren min etterlyste var at jeg åpnet opp og ga av meg selv.

marit

De senere årene forsøkte jeg på nettopp det. Jeg startet å skrive lyrikk, sanger, blogger og fant ut at jeg elsker å uttrykke meg. Elsker å kommunisere. Jeg ble en kommunikasjonsstudent og fortsatte å teste grenser. Jeg trodde jeg var på vei. I stedet for å lukke meg selv inne og skylde på CP, fant jeg glede og engasjement i å utforske og prøve nye ting. Jeg engasjerte meg i verv og møtte mange mennesker. Det var da jeg så det; hvor mange som ikke tør. Ikke sier sannheten, men unnviker den. Jeg møter blikk som jeg merker vil si meg noe, men som ikke tør. Enten fordi de lurer på noe ved meg, eller at de vil si noe om seg selv som de ikke våger. Da blir unnvikelser og bortforklaringer en trøst – men noe det alltid er: en bjørnetjeneste.

Samfunnet er ikke bygget opp på likhet, det er bygget opp, og vil vokse av, nettopp forskjellighet. Da er det i beste fall uheldig og direkte farlig at vi undertrykker forskjellige erfaringer, klesstiler, individer, opplevelser, . Følelsen du får når du slipper å forklare gir deg i beste fall en lettelse, men følelsen du får etter å virkelig ha fortalt ting som du virkelig ønsker å si er så utrolig mye bedre.

Nå har jeg lyst til å utfordre deg. Hvorfor tør du ikke si til bestevenninnen din hva som egentlig hendte den gangen du brast i gråt på tidenes fest? Hvorfor tør du ikke stille spørsmålet til foreleser? Tror du virkelig det er så dumt som du skal ha det til? Jeg kan love deg at sjansen for at minst tre lurer på det samme som deg er ganske stor. Hvorfor ser du ut av vinduet i stedet for å spørre den du sitter ved siden av busssen det du egentlig lurer på? Hvorfor?

Neste gang du ikke kommer på en fest fordi du er sliten, si det og ikke lat som du er syk. Og når du i neste uke synes ting er vanskelig på jobb, fortell sjefen det – ikke lat som du henger med. Neste gang du møter en du beundrer for noe, fortell personen det, ikke tro at du kan ta det igjen. Ergrer du deg over noe med en i familien løs opp i det nå, i stedet for å la det ligge å ulme.

Jeg sier ikke at det er enkelt eller at jeg alltid får det til. Alt jeg gjør er å be deg prøve.

Samfunnet trenger sannheten. Din åpenhet er et viktig skritt i den retningen.

Tekst: Marit Grimsrud- red@unikumnett.no

Les mer her: http://maritgrimsrud.wordpress.com

Foto: Marit Grimsrud – red@unikumnett.no

Illustrasjon: Nathalie Thengs Sagland- red@unikumnett.no

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*