Skotske rockere i sørlandsbyen Kristiansand

Dark Season Musikkfestival gikk av stabelen 23. oktober med et repertoar av artister. Ved å satse på nostalgi og rockefeber ble blant annet Nazareth invitert med til festivalen til en nesten fullsatt Caledonien Hall.

Under konserten som gikk av stabelen den 25. oktober kunne man tydelig skimte målgruppen på folk over 40 der de sto og mintes den gangen kjærligheten gjorde vondt. Nostalgi er kanskje den eneste grunnen til at flere band som Nazareth fortsatt opptrer på scenen rundt om i verden. De tar oss tilbake i tid, lager til god stemning og ved hjelp av lyssettingen rundt oss skapes det en atmosfære vi vil huske i detalj. Og DET er verdifullt og verdt å jakte på!

Det var spenning i luften blant publikummet da dette er første året med ny vokalist. Dan McCafferty, som er en av grunnleggerne fra 15607939546_00f0a584ec_k1968, måtte i fjor gi seg som vokalist på grunn av kols. McCafferty er den nest siste av den originale besetningen som gir seg, og nå er kun bassisten Pete Agnew av det opprinnelige bandet som er igjen sammen med de nyere medlemmene Jimmy Murrison, Lee Agnew og bandets nye vokalist Linton Osborne.

Konserten begynte svakt med et par låter før de virkelig tok tak med sangen ”Rock’n’Roll telephone”, etterfulgt av ”Razamanaz”. Nå var publikum fulle av liv, og alkoholen bokstavelig talt fløt på gulvet. Det er ikke lett å rocke med halvliteren i den ene hånden og dama i den andre! Men hva ellers gjør en ekte blodfan?

Videre fortsette de med tre nye sanger; “Set Me Free”, “My White Bicycle” og “Bad Bad Boy”.

Etter en liten stund tok Osborne frem en iPad og tok noen bilder av publikum, før det ble tatt noen stage selfier. Dette bildet kan for øvrig15447771850_83a9c0bbf0_k ses på Facebooksiden til bandet.

Deretter fulgte de opp med sanger som “Our Love Leads To Madness”, “Heart’s Grown Cold”, “Turn On Your Receiver”.

For å vekke publikum enda litt mer satte Osborne dem en støkk da han tok sats for en stage jump, men det var bare på liksom. Man kan stille seg undrende til om publikummet hadde reagert raskt nok til å ta imot, så det var like greit det ikke ble noen luftetur..

Etter stage-dive stuntet, fortsatte Nazareth med ”Shanghai’d In Shanghai”, ”One Set Of Bones”, ”Starlight Starbright”, ”Holiday”, ”Beggars Day” og ”Expect No Mercy”. Da takket plutselig bandet for seg før de vinket farvel og dro av scenen. Men det var ikke lenge før publikum begynte å rope etter ”Love Hurts”. Da gikk et minutt før de kom på scenen igjen.

Det er typisk at de drar en siste låt, så de tok ”Hair Of The Dog” etterfulgt av noen langsomme gitarriff i et par minutter før kjente toner av introen til ”Love Hurts” var gjenkjennelig. Endelig fikk publikum den lenge etterlengtede sangen de hadde ventet på. Her virket det som om den skarpe og litt urene stemmen til Osborne ikke strakk til. Han fikk ikke stemmen ren nok til å komme seg ned på balladenivå. Ellers hadde han god dynamikk, og det var stålkontroll på tekstene fra den nye vokalisten, men han kunne nok tatt i litt mer der det var nødvendig på noen av sangene.

Den som viste mest allsidighet på scenen var Murrison på gitar. Han viste mer personlighet enn de andre, og en holdning som 15445516588_c718ba3fb7_kunderstreket hva han holdt i hendene. Dette var en gitar, og han visste hvordan han skulle bruke den!

Jevnt over var det en god konsert som mange vil være glade for å ha opplevd i sørlandsbyen. Men videre utover det stopper det opp. Man satt igjen med følelsen av at de virket slitne.

Da klokken bikket 00.39 takket de for seg og gikk av scenen siste gang.

Tekst: Glenn Hausland nett@unikumnett.no

Foto: Thomas Hegna nett@unikumnett.no

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*