Den usynlige avhengigheten

mobilbrukNok en brutal skoledag. Jeg ruller ut av sengen, kaver meg av gårde som en snegle til skolen, presser meg inn i folkemengden i vrimlehallen, og får til slutt en plass i maurtua. I løpet av hele reisen til skolen, i løpet av hele spaserturen inn til forelesningen, og i løpet av hele forelesningen er oppmerksomheten likevel rettet mot én person. En person som opptar oppmerksomheten min mer enn noen annen. Mobiltelefonen.

Sterkt kjærlighetsforhold til mobilen
Så hvordan skjedde dette? Når begynte denne romansen til mobiltelefonen? Hva skjedde med Nokia 1998-modellen med grønn bakgrunn, Snake-spillet og null «emojis»? Kort oppsummering: tiden sprang ifra oss, teknologien utviklet seg i en rasende fart, og i løpet av et par år ble det produsert materialistiske duppedingser som vi ble fullstendig og hemningsløst bergtatt av. I dag har nordmenn flest en smarttelefon, flokkdyr som vi er (ja, jeg er en av dem). Motsatsen til mainstreamerne er hipsterklanen; de har for lengst innsett at smartphones er høyst unødvendig. Men for oss mainstreamere, som er rammet av «mobilsyken», har det seg slik at vi ikke bare liker «babyen» vår – vi elsker den. Vår relasjon til mobilen er intens. Den er den første vi sier hei til om morgenen, og den siste vi kysser god natt før vi legger oss. Forfatter Tore Renberg hevder at vi nærmest har et fysisk og intimt forhold til denne lille saken også, det er som et lidenskapelig kjærlighetsforhold. «Telefonen min er nærmere kroppen min enn dama mi», sier han. Skremmende, ikke sant?

Bredere bruksfelt enn tidligere
Mye av problemet ligger i at en mobiltelefon er ikke bare en mobiltelefon lenger. I tillegg til å ringe og sende meldinger til nære og fjerne, må jeg gjerne besøke Instagram, Facebook og Snapchat, samt en rekke andre sosiale nettsteder før jeg klarer å løsrive blikket fra skjermen. Mobilen er ikke lenger bare et redskap vi bruker for å kontakte andre mennesker. Mobilen representerer mer eller mindre hvem vi er. Sosiologen Charles Cooley snakker om «the looking glass self». Med det mener han at mennesker i samfunnet gjerne ser seg selv gjennom andres øyne, og slik klarer individet til slutt å utvikle sin egen identitet, «selvet». Gjennom sosiale medier vil man gjerne representere seg selv, og samtidig bli kjent med andre. Vi laster opp bilder av oss selv og sensitive personopplysninger, og danner en egen fasade av hvem vi er – eller – av hvem vi tror vi er. Er sosiale medier den nye «looking glass self»? Er sosiale nettsteder nødvendig for vår identitetsdannelse? Det er i hvert fall krystallklart at mobilens anonymitet er utdødd, og i tillegg opptar den enorme mengder tid. Den sluker faktisk så mye tid at enkelte har valgt å droppe smarttelefonen, og heller reise tilbake i tid og konvertere til en såkalt «dumbphone». Det eneste man kan gjøre med den, er nemlig å ringe og tekste. Genialt!

Gjør smarttelefonen oss smartere?
I vår tidsalder har vi en informasjonsstrøm som vi bare kunne drømme om for et par tiår siden. Lurer jeg på noe, så slenger gjerne en i vennegjengen opp mobilen sin og finner fasiten på grubleriene innen 1,5 sekund – om ikke mindre. Når vi har denne enorme mengden informasjon tilgjengelig til enhver tid, når en finner svaret kun ved å dra frem en liten søkemotor, så sitter jeg igjen med spørsmålet «Gjør egentlig smarttelefonen oss smartere?». Hvorfor skal vi bruke hjernen vår, når vi har en annen «hjerne» som kan tenke for oss? Det er ingen tvil om at mobiltelefonen har et jerngrep rundt vår intellektuelle sfære, i tillegg til den sosiale. Den hjelper oss som et redskap i stor grad med ulike funksjoner som for eksempel Google, Facebook, Messenger og bussbillett (AKT). På den annen side svekker den menneskets evne til å kunne se ting selv. En kan da undre seg over om vår epoke med selvrefleksjon og tilnærming av kunnskap gjennom fagligbøker snart dør ut? Det faktum at enkelte studenter bruker opp mot 10 timer i døgnet på telefonen ifølge tidsskriftet Journal of Behavioural Addictions, gjør ikke saken bedre akkurat. Forskerne kaller overdreven mobilbruk for «usynlig avhengighet» – avhengigheten er der, men mennesket klarer rett og slett ikke å se det. Og det er uendelig trist.

Ny arena for mobbing
Mobilen brukes ikke bare av trivielle årsaker. Den misbrukes også på det sterkeste til tider. I dag er det lettere å mobbe andre enn noen gang tidligere, og «den virkelige verden» er plutselig ikke-eksisterende for mobberne. Ifølge en undersøkelse gjennomført av TNS Gallup er nettsamfunn, SMS og Chat de mest brukte mobbekanalene. I samme undersøkelse kommer det frem at dobbelt så mange jenter som gutter har blitt mobbet digitalt. Utfrysning og uthenging av andre ved hjelp av bilder, innlegg og meldinger blir med andre ord foretrukket fremfor fysisk mobbing. Det er et stort problem som får alt for lite oppmerksomhet, og det rammer både grunnskoleelever, studenter og voksne i arbeidslivet. I tillegg er digital mobbing vanskelig å oppdage for lærere og foreldre, fordi den er mer skjult og anonym enn tidligere. Når mobbingen da har tatt seg opp til dette nivået, blir den vanskeligere å håndtere, og videre vanskeligere å motvirke og utslette. Derfor blir det brått ekstremt viktig at man tenker over hvordan en formulerer seg og kommuniserer med andre på blant annet sosiale medier. Noe som i utgangspunktet var ment som «en uskyldig» spøk, kan faktisk såre andre.

Mobilgenerasjon?
Spørsmålet jeg sitter igjen med er hvordan denne generasjonen vil bli husket. Vil vi være en generasjon som fikk gjennomført nye trender, idéer og revolusjonerende oppfinnelser, eller vil vi bli husket som «mobilgenerasjonen»? Det viktigste budskapet mitt er at det er viktig å reflektere over sin egen mobilbruk – både hva vi bruker mobilen til og hvor mye tid vi faktisk vier til den. For hva vil du egentlig bruke tiden din på? Er ikke sosialt samvær langt mer viktig enn kvalitetstid med en mobilskjerm? For min egen del er jeg egentlig ganske lei av min egen mobilavhengighet, og jeg vil gjerne gjøre noe med det. Kanskje investere i en «dumbphone»? Eller rett og slett bli flinkere til å legge den fra meg? Jeg får se hva det blir til. Men det jeg vet er at jeg nekter å la mobilen min oppta all min tid, fordi det er så ufattelig mye annet som er langt mer verdifullt enn den.

 

Tekst: Nora Nussle Torvanger – Send mail
Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen – Send mail

 

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*