Konsert: Fantastique!
Sesongåpning med romantiske mesterverk på Kilden

Det ser ut til at hele Kristiansand er samlet på Kilden denne relativt vanlige torsdagskvelden. I konsertsalen blir en overveldet av hårfarge. Tidligere, i før-kildensk tid, var publikum på klassiske konserter i domkirka og teateret utelukket gråhårede eller skallede. Nå, derimot, var forholdet mellom tilskuere med gråhårede/skallede og tilskuere med hårfarge cirka 1 til 3.

Innledningsvis blir det fortalt at Kilden de siste årene har dyrket en økt internasjonal standard, og det bidrar til at Kilden blir anerkjent utenfor Norges landegrenser. Like etter kommer pianosolisten Frank Dupree sammen med Kristiansand Symfoniorkester (KSO) ut på scenen. Pianokonsert nr 1, op 23 i b-moll med tre satser av Pjotr Tsjaikovskij er på programmet i første akt. Dupree er en svært anerkjent musiker internasjonalt, og ble akseptert som pre-musiker ved Kalsruhe University of Music i en alder av elleve. I 2014 vant han den prestisjetunge konkurransen «Deutscher Musikwettbewerb». Dupree er en allsidig musiker som mestrer alt fra barokk til samtidsmusikk, og legger han ikke skjul på at han har en stor forkjærlighet for Tsjaikovskij i det han sier; «After Tsaikovskij, what else can I play?!».

fantastique

Dupree briljerer med sin tolkning av Tsjaikovskij. Konserten er tidligere blitt beskrevet som «ekstremt vanskelig, vill, bemerkelsesverdig og ultramoderne»: Dupree og KSO lever definitivt opp til denne beskrivelsen, og man begynner nesten å lure på om Dupree har flere enn to hender i det han flyr over tangentene med doble oktaver. Når pianistens hender flagret opp og ned pianoet så fort at de lignet hudfarget tåke, tenkte jeg at hvis RUF-Porsche kan ha mye hestekrefter, kan vel pianisten spille fort på piano, og begge deler er like artig. Mot slutten blir det flere vanskelige partier og musikken får økt hastighet og lydstyrke. KSO imponerer også stort, og den store variasjonen av instrumenter fører til et dramatisk, kraftfullt og mektig musikalsk uttrykk. Første akt avsluttes med et brak, og Dupree returnerer på scenen igjen hele tre ganger for å høste stående applaus fra publikum. Dupree takker ydmykt, og hyller sine medmusikere i KSO også.

Duprees allsidighet blir særlig understreket da han etter applausen bestemmer seg for å spille sin egen tolkning av «Norwegian Wood» av The Beatles alene. Fremførelsen er rolig, men også myk og melankolsk med inspirasjon fra jazzverdenen – tonene strømmer ut over Kildens publikum som solskinn etter en mørk regnværsdag. Helt klart et overraskende og interessant valg av musikk etter kveldens gode dose med romantisk musikk. Ekstranummeret resulterer nok en gang i ellevill jubel i salen.

Andre akt var uten pianister og orkesteret spilte noen nydelige melodier med mye strykere, og da var det vakkert og romantisk. Det skal sies at strykere gjør seg i kildens konsertsal – du kan kjenne lyden, föle musikken, og øret nyter det. Ingen instrument tok seg bedre ut en strykerne. Midt i andre del tok dramatikken over, og det var tydelig at noen ble revet bort fra jorden, fulgt av kirkeklokker og et tema nesten helt likt musikken fra filmen «Ondskapens hotel». Døden var tydelig også vanskelig, for orkesteret spilte musikk av skrekkfilm-kaliber. Og da orkesterets strykere satt og ristet som ospeblad, hornseksjonen blåste så hårene flagret og paukene dundret, da tenkte jeg atter på en RUF-Porsche med mange hestekrefter.

Mannen ved siden av meg bekreftet min teori om at hans tilstedeværelse kun skyldtes gifteringen han bar ved å sn seg og si til meg: Mange profesjonelle musikere har tinnitus. Øresus, la han til for at unge meg skulle forstå hva han mente. I konsertanmeldelse heter det mektig. Alle andre steder heter det bråk. Det er akkurat som en RUF-Porsche, og det er kjempegøy. Når er neste konsert igjen?

Terningkast: 6

Tekst: Ole Håvard Seland og Nora N. Torvanger
Foto: Nora N. Torvanger

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*