Da døden ventet, røykte han sin shisha og nøt sine siste sekunder på jorden

Aamer Harata har aldri tidligere fryktet sjøen. Ikke før han en dag våknet opp til synet av en gråtende kaptein i lugaren. I det øyeblikket var han sikker på at han ville dø med resten av

flyktningene. Når en kaptein gråter, er det ikke mye håp igjen.

flyktning1

Den voldsomme krigen i Syria snudde livet til Aamer Haratas sin familie opp-ned. I august 2012 måtte de flykte fra hjemmet sitt, først til Damaskus, deretter til Egypt. I dag, etter nesten fire år på flukt, kan de endelig begynne å bygge opp livet på nytt her i Kristiansand.

Før krigen begynte hadde Aamer og familien hans et godt og trygt liv. Han studerte bedriftsøkonomi på det Arabisk-Europeiske Universitet i Damaskus og jobbet som maskinskriver ved siden av studiene. Han holdt også tittelen som syrisk mester i taekwondo syv år på rad, og lærte seg selv å spille lutt. Faren hans eide et interiørdesign-galleri og to fabrikker som produserte kjøkkenmøbler og vinduskarmer. De hadde god råd og Aamer bodde sammen med foreldrene, to brødre og to søstre i en leilighet i Zamalka, et boligområde litt utenfor Damaskus.

– Det var en liten og enkel forstad, sier Aamer. Nesten alle som bodde i Zamalka kjente hverandre. Stedet hadde alt du trengte og mye natur. Selv om Zamalka ikke utmerket seg fra andre plasser, er det fremdeles det vakreste stedet som finnes for meg.

Truffet av rakett

Da konflikten i Syria utviklet seg til en blodig borgerkrig i løpet av 2012, ble Zamalka en viktig base for Den frie syriske hær, en opposisjonsgruppe som forsøker å styrte Bashar al-Assad og regimet hans. Opprinnelig ønsket ikke Aamers familie å forlate hjemmet, til tross for at nabolaget opplevde noen av Syrias mest intense militære kamper.

– I starten var ikke rakettene målrettede; de ble skutt tilfeldig. Jeg så ikke for meg at vi skulle trenge å forlate hjemmet vårt. Alle trodde at revolusjonen skulle være over raskt, siden regimets angrep rammet og tok livet av tilfeldige. Vi forventet at verden burde, eller måtte, stå på vår side, fordi vi var uskyldige sivile, forteller han.

Han fortsetter: – Det var mange arrestasjoner. Regimets soldater stormet plutselig inn i hus for å ta menn. Siden det var et opprørsområde, ville de sette så mange som mulig i fengsel, eller bare drepe dem. Regjeringen fryktet fremdeles opprøret; de hadde ikke kontroll på hva som foregikk, og de hadde ikke forventet det.

Men i midten av august 2012 ble Zamalka kraftig beskutt, og Aamer forteller innlevende hvorfor de tok beslutningen om å flykte fra byen: – I nesten to dager søkte ti fra gaten vår ly i en leilighet i første etasje. Det var ikke trygt, men det var bedre enn å være høyere oppe. Stedet hvor vi bodde hadde fire blokker, med tolv leiligheter i hver blokk. En dag ble vi beskutt tre ganger av raketter, og en av blokkene begynte å brenne. Ei jente løp opp i etasjene i blokka som brant for å lete etter faren sin, mens hun skrek og ropte etter ham. Jeg visste at familien min var i trygghet, så jeg løp etter for å få henne til å komme tilbake. Jeg sa «Faren din er nede, og han sendte meg for å hente deg». Heldigvis hørte hun på hva jeg sa, fordi noen minutter senere traff en ny rakett det samme stedet igjen.

– Faren til jenta hadde gått opp på taket for å ringe til sønnen, som var tvunget til å kjempe for hæren i en annen by. Vi pleide å gå på taket for å ringe, for hvis vi satt med mobilen inni parabolen kunne vi få god nok dekning. Han var der oppe da den første raketten traff, og senere fant vi liket hans på bakken, med hodet sprukket åpent.

Måtte flykte eller kjempe

– Det er umulig for meg å tenke på den dagen uten å få tårer i øyene, sier Aamer. Tretti minuter etter den siste bomben, kom brannvesenet for å slukke flammene og hjelpe dem som var skadet. Jeg husker særlig ei lita jente. Da rakettene falt, hadde glasset i vinduene eksplodert, og hun hadde fått et dypt kutt i låret sitt. Hun så på meg, forvirret og gråtende, og spurte om hjelp. Jeg begynte å grine også, jeg kunne ikke hjelpe henne, jeg hadde ingenting. Dette var min siste dag hjemme.

Klokka seks neste morgen gikk familien til Damaskus sentrum, hvor de samlet seg med onkler, tanter, besteforeldre og barn. Til sammen ble 42 stykker boende i et 140 kvadratmeter stort hus, og om natten sov de tett inntil hverandre. En av Aamers brødre, Ahmad, valgte å bli igjen i Zamalka.

– Vi prøvde hardt å overtale han til å bli med til Damaskus, men han nektet.

Aamer er usikker om broren hans ble rekrutert til Den Frie Syriske Hær.

– Mange mennesker i Zamalka bestemte seg for å kjempe mot regimet etter at en soldat derfra bortførte ei dame i Zamalka, tidlig på sommeren 2012. Soldaten tok henne til moskéen og voldtok henne ved siden av høyttalerene, slik at hele byen kunne høre det. Det var forferdelig, virkelig ydmykende. Etter det ville mange slutte seg til opprørerne, sier han.

I slutten av oktober 2012 bestemte Aamer og Mohamad, hans andre bror, seg for å flykte fra Syria til Egypt.

– Hvis jeg hadde blitt igjen i Syria, måtte jeg ha kjempet med regimets hær. Jeg hadde tidligere utsatt militærtjenesten på grunn av studiene. Nå var universitetet ødelagt, og jeg måtte velge mellom å reise eller å bli med i konflikten. Jeg foretrakk å reise, jeg ville ikke støtte regimet som drepte befolkningen, forklarer han.

flyktning3
Da båten begynte å synke, tok Aamer frem pipa og røykte shisha.

Anmeldte sjefen til ingen nytte

Resten av familien ble igjen i Damaskus i tre måneder til, mens faren prøvde å overtale sønnen i Zamalka å bli med ut av Syria.

– Mesteparten av tiden var det ingen kontakt mellom faren min og Ahmad, fordi krigen var så kraftig og det var nesten umulig å få kontakt med folk utenfor regimets områder.

Imens oppdaget Aamer at livet i Egypt var langt fra hva han hadde sett for seg.

– Jeg trodde at Egypt var OK, men det viste seg å være noe annet enn jeg hadde forutsett. Det var forbrytere overalt. De kan stoppe deg i gaten, true med kniv, og kreve pengene dine. Det er vanlig, selv i dagslys.

I Kairo bodde Aamer og broren på et tak, under et enkelt treskjul. Hver dag jobbet han tolv timer som maskinskriver i et bibliotek, for 20 doller om dagen. For første gang i livet måtte de forsørge seg selv. Faren deres hadde betalt flybillettene og gitt dem 100 dollar, men bortsett fra det måtte de klare seg på egen hånd.

– Faren min sa: «Du må kunne være selvstendig.» Egentlig syntes jeg han var generøs, og han hadde helt rett. Hvis jeg hadde hatt penger skulle jeg ikke ha funnet en jobb fra første dag i Egypt, sier Aamer.

Resten av familien kom til Egypt mellom januar og mars 2013, og sammen flyttet de til 6th of October City, en by i nærheten av Kairo. Dette stedet hadde blitt et samlingspunkt for syriske flyktninger. Aamer og faren hans jobbet hardt for å bygge opp livene deres igjen, men det var umulig å finne trygge, gode jobber. I mars 2013 begynt Aamer å jobbe på en skole som snart skulle startes, men etter halvannen måned forsvant sjefen hans uten å ha betalt noe lønn.

– Det gjør meg spesielt trist, fordi han var også syrisk, sier Aamer, tydelig berørt. Etter dette fikk Aamer jobb på et privat skolesenter, hvor sjefen der tilbydde ham en stilling som partner, under forutsetning at han kjøpte en ny printer til bedriften. Faren hans betalte tusen dollar for printeren, men etter bare tre måneder fikk Aamer beskjed fra sjefen at han hadde mistet jobben og at bedriften beholdt printeren.

– Sjefen min sa: «Bare gå til politiet, du». Jeg prøvde. Jeg anmeldte ham og fylte ut et skjema. Men da politiet gikk for å snakke med sjefen, tok de 28 dollar og rev skjemaet i stykker, sier Aamer.

Brorens død ødela familien

Samtidig opprettet faren og onkelen hans en restaurant i nærheten av huset deres.

– De leide noen veldig enkle lokaler på 500 kvadrat og pusset dem opp. Selv om de manglet erfaring med restaurantarbeid var det et yrke som ofte gikk bra for folk fra Syria. Etter revolusjonen, særlig da Egypt fikk ny president, begynte folk å mislike syrere. Det gikk rykter om at mat fra syriske restauranter var dårlig, at vi puttet ting i maten. Derfor sluttet folk å spise på syriske restauranter, og faren min tapte 60.000 dollar på prosjektet. Det var nesten alt vi hadde av penger fra Syria, fordi selv om han hadde faste eiendommer og noen hus i Syria, kunne vi ikke selge noe av det under krigen, forklarer Aamer.

flyktning2
Aamer startet en taekwondoklubb på en skole med syriske barn i Egypt

Den verste nyheten kom 20. desember 2013. Da fikk de vite at Ahmad, Aamers bror som hadde blitt boende i Zamalka, var død.

– Min familie var ødelagt, vi klarte ikke å se på hverandre engang. Selv i dag får jeg sjokk bare fra å tenke på det. Jeg vet ikke nøyaktig hvordan det skjedde. Jeg har hørt mange historier, men jeg tror ikke på noen av dem. Jeg klarer fremdeles ikke å tenke på det, forteller han.

Faren til Aamer hadde innsett at det ikke fantes noen fremtid for familien i Egypt. Tidligere hadde han tenkt at det var galskap å reise over Middelhavet, med den overhengende dødsfaren. Men nå var han klar til å dra og en rekke alternativer ble diskutert.

– Jeg foreslo England på grunn av språket, men da jeg undersøkte nærmere, fant jeg ut at de nesten ikke har noen støtte for flyktninger. I Tyskland og Sverige var det allerede mange flyktninger, og jeg visste at noen av dem, ikke alle, kunne ødelegge ryktet vårt. Folk fra Europa kan jo være litt skeptiske når de ser mange arabiske folk. Derfor ville jeg til et sted uten så mange syrere, og Norge virket best på grunn av utdannings- og arbeidsmuligheter. Jeg leste mye om utdanningssystemet i Norge, og jeg likte det veldig godt. Jeg begynt å studere litt norsk også, men motivasjonen var litt begrenset fordi jeg var usikker om jeg skulle klare å komme hit, eller om jeg skulle drukne i sjøen. Uansett, å drukne ville vært bedre enn å bli i Egypt, sier han alvorlig.

Motoren gikk i stykker

Aamer har også en onkel som har bodd i Polen i mange år, og som har reist til land som England, Irland, Norge og Sverige for å jobbe. I 2004, da onkelen var på besøk hos dem i Damaskus, nevnte han Norge mange ganger som et fantastisk sted både for å studere og å jobbe. Av den grunn, da Aamer søkte på universiteter i 2006, lette han etter et stipend for å kunne studere i Norge. Den gang fant han dessverre ikke noen muligheter, men han beholdt likevel et godt inntrykk av landet.

Faren reiste først, i august 2014, mens Aamer ble igjen med familien i Egypt. Han ventet i ett år til sommeren kom, slik at han kunne ta båten til Europa. I mellomtiden jobbet han på fem forskjellige skoler for syriske barn, hvor han underviste IKT, taekwondo og musikk, og ble ansatt av FN for å lede et kor for syriske barn.

– I denne perioden fikk jeg mange jobber, og jeg forsto at Gud kan hjelpe folk, sier han og smiler.

21. mai 2015 begynte Aamer og broren Mohamad reisen til Europa fra Al Mansoora i Egypt.

– Først var vi ni stykker i en gummibåt, men senere flyttet vi oss over til en trebåt der vi måtte gjemme oss under dekk. Etter tre timer byttet vi igjen, denne gangen til en stor båt av metall. Det var ganske komfortabelt og vi var 170 mennesker på 15 x 6 meter i tillegg til underetasje. Jeg ble litt imponert fordi jeg hadde forventet verre, og da vi ankom sa smuglerne til oss:

– Vi skal ta vare på dere alle. Vi skal gi dere mat, og vi har med oss nok vann. Dere trenger ikke å være redde og kan bare slappe av.

Etter to dager på sjøen møtte de en trebåt med folk fra Alexandria. De ble flyttet over til Aamers båt, og plutselig var de 221 personer på båten. Etter planen skulle de bruke seks dager på å reise fra

Al Mansoora til Italia. Men bare tre timer etter de nye passasjerene var kommet om bord stanset båten. Motoren var ødelagt.

Smuglerne ringte for å få hjelp, og trebåten fra Alexandria kom tilbake for å taue dem. I to dager trakk de flyktningene mot Italia, mens de fikk servert rykter om at en ny båt var på vei for å hente dem. Da de fikk kontakt med den nye båten snudde de og dro mot Egypt igjen. De reiste i feil retninger i halvannen dag for å møte den nye båten.

Røykte shisha og barberte seg over kanten

– Det verste øyeblikket var da vi måtte flytte over til den andre båten. Bølgene var veldig høye, og det var natt. De holdt to tau mellom båtene og dro for å gjøre at båtene skulle treffe hverandre. Hver gang de traff måtte noen av oss hoppe over i den nye båten. Alle var redde. Hvis noen skulle havne mellom båtene …

Aamer ler litt nervøst.

– Da jeg så måten de kastet og tok imot folk så effektivt, forsto jeg at disse folkene var profesjonelle. Da ble jeg lettet. Men da vi alle hadde kommet oss over, gikk de fem smuglerne tilbake med trebåten, og vi fikk fem nye, yngre kapteiner. Noen av dem hadde ikke fylt 18 en gang! Den nye båten var mindre, rundt 14 x 4 meter. Den var av metall, men virket veldig gammel, kanskje over 100 år.

– I dag skjønner jeg hva planen deres var: på grunn av båtproblemene hadde reisen vår allerede kostet nok, og han som styrte fra Egypt ville ha sine beste menn tilbake. Det var eneste grunn til at han sendte tilbake trebåten; for å hente dem. Vi hadde ikke nok olje. Jeg tror det var planlagt.

– Vi skjønte det fordi mobilene han hadde gitt til de nye kapteinene var tomme for penger. Han sa at han heller skulle ringe til dem, og det gjorde han vel to eller tre ganger for å høre hvor vi var, men etter det sluttet han helt å ringe, forteller han.

– I begynnelsen var det ganske greit på denne båten også, jeg fikk noen venner, vi hadde nok mat og vann, jeg røykte shisha, og kunne barbere meg over kanten av båten. Men litt etter litt begynte vi å miste håpet på å komme til Italia. Når du ikke kan se landet, vet du at det er minst to døgn igjen på sjøen. Det slet på psyken. Kan du forestille deg å våkne opp elleve dager på rad og bare se blått hav, uten mulighet til å kunne stå på fast land? Det var veldig vanskelig.

Aamer forteller at han aldri tidligere har fryktet sjøen. Ikke før han en dag våknet opp til synet av en gråtende kaptein i lugaren. I det øyeblikket var han sikker på at han ville dø med resten av passasjerene. Når en kaptein gråter, er det ikke mye håp igjen.

– Jeg har en video på PC-en min, hvor jeg snakker sammen med en venn på båten. Jeg sier «Hvis du hører denne videoen, er vi i live», før jeg snur meg og sier til ham «Bare si hva du vil, ingen kommer til å høre dette, vi kommer til å drukne.»

Var sikker på at døden ventet

Båtens tilstand begynte å bli verre og verre. Flere netter på rad kom det sterke vinder og lagde bølger som var fire meter høye. Båten svaiet og Aamer forklarer hvordan han nesten ble dratt på sjøen av vannet som slo over bord. For å unngå at båten kantet måtte smuglerne dytte folk til den andre siden av båten for å balansere den, samtidig som andre brukte bøtter for å øse ut vannet.

– For mye vann i motorrommet førte til at båten fungerte dårlig, og vi skjønte at den ikke kom til å gå mye lengre. Klokka tre den siste natten gikk vi tom for olje, og da begynte båten å synke ned. Vi var heldige fordi vinden hadde roet seg og derfor hadde vi iallfall fire til fem timer igjen før båten begynte å gå ned. Folk var veldig redde, til og med de tre vennene mine med store muskler. Noen foretrakk å bare kaste seg ut i vannet. Jeg gikk til mitt favorittsted på båten, gjorde klar shishaen og bare ventet.

Aamer ler og sier «Jeg røykte shisha og nøyt øyeblikket jeg trodde jeg skulle dø… Sorry. Når jeg husker hvordan jeg røykte mens jeg ventet døden, så må jeg le. Hvordan jeg kunne gjøre det, det forstår jeg ikke.»

Men plutselig, klokka seks mens solen var på vei opp, kom det et enormt skip med belgiske flagg på. De holdt god avstand til flyktningebåten, fordi trykket fra den belgiske båten kunne få båten til Aamer til å kantre. Istedenfor sendte de en arabisk-talende offiser over i en gummibåt. Han spurte dem hvor de var fra, og hvem kapteinen var. Ingen sa noe som helst. Flyktningene hadde lovet å ikke angi smuglerne.

Da sa han den belgiske offiseren: – Dere er ikke i det internasjonale området enda. Dere må reise ti mil til før vi har lov til å redde dere. Vi skal til Libya, så vi er nødt til å gå fra dere. Bare kjør!

Passasjerene svarte at de ikke kunne kjøre og at kapteinene hadde dratt. Offiseren skjønte at passasjeren løy, og det var tydelig at båten var i ferd med å synke ned. Til slutt fikk den mest gledelige meldingen de hadde fått på to uker: – Organisere dere selv, vi skal hente dere i grupper på ti. Først begynte de med barn, etterpå kvinner, og så eldre mennesker.

Hjemlandet totalt ødelagt

Og så sier Aamer: – Det var klart hvem kapteinene var, bare fra ansiktene deres. Det føltes som å stirre på djevelen.

– På den belgiske båten ga de oss blå kjeledresser, slik bønder har, og så fikk vi ris å spise, uten salt. Han stopper opp for å le, mens han ser for seg kjeledressene.

– Vi var på denne båten i halvannen dager. Jeg tror reisen vår fra Egypt til Italia varte i 15 dager til sammen, men jeg vet ikke.

Aamer sukker, litt sliten av å tenke på opplevelsene.

– Kanskje jeg har telt feil. Jeg husker vel egentlig ikke.

Når de endelig kunne gå på land i Italia, falt de på bakken. De var ikke i stand til å gå på fastland lengre. Og bare en time etter at de ankom land begynte ei av damene fra båten å føde. Etter noen dager kom Aamers onkel for å hente ham med bil, og de to reiste videre; først til Polen, og så til Norge hvor faren hans nå bodde. I april 2016 kom også moren og søstrene til Norge gjennom familiegjenforening. I dag bor de alle i Søgne, og Aamer går på skolen for å lære seg norsk. I fremtida håper han å studere IT på UiA i Grimstad. I tillegg har han lyst til å drive med musikk, holde konserter og opptre på arrangementer.

På spørsmål om han har lyst til å reise tilbake til Syria en dag, svarer han:

– Jeg tror ikke jeg kommer til å reise tilbake noen gang. Jeg tror krigen skal være lenge, og i tillegg har jeg ikke lyst til å se hjemlandet mitt ødelagt.

Tekst: Henrietta Hawkins

Foto: Nikolai Freund og privatbilder

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*