Jonas Alaska: – Neste låt kommer jeg til å spille en elendig solo, så sorry for det, men sangen er bra altså

Når døra åpner 21.30 kommer en del folk inn og stiller seg i små flokker, med folk de kjenner. Stemningen er god på Østsia.

jonas-alaska

Det er foreløpig lite folk da oppvarmingsbandet Margido kommer på scenen. Margido er en gruppe på 5 fra Sørlandet, men denne kvelden er de en duo, som spiller akustisk musikk. Margido spiller i en halvtime, før de går av scenen. Det blir nå en liten pause pga. litt rigging, før hovedartisten, Jonas Alaska entrer scenen. Óg da har det plutselig kommet en hel del mer folk.

Jonas Alaska kommer på scenen, og spør oss om det går bra med oss. Han er alene på scenen, med kassegitaren. Allerede på første sang merker man en trygg artist på scenen. Han har full kontroll på stemmen sin, og viser ikke noe vanskelighet med å gå rett fra dype toner opp til svært lyse. Når første sang er ferdig sier han ” jeg begynte med en pop-låt så dere skal få litt troa” sangen han startet med het ”Shark”, og han selv at det er en ”ned i mørket sang” Neste sang tenkte han egentlig at skulle handle om hettegenserfolka, de som ikke bryr seg – men så fant han ut at den egentlig handlet om han selv. Tittelen på sangen er ”I can´t see the smoke from here”.

Han påpeker allerede at han merker at publikum er en gullgjeng.

Den forrige plata til Jonas Alaska hentet han inspirasjon fra en film. I hans øyne, verdens beste film, ”Fucking Åmål” I neste sang ”Go back too school” går han plutselig veldig høyt på en tone. Og rett etter på sier ”jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det der…” Publikum humrer litt, noen klapper litt forsiktig.

Men nå synes Jonas Alaska at det er på tide å gå ”ned i mørket” igjen, og begynner å synge sangen ”It´s all comming down today”, men han påpeker her at selv om det høres veldig ut som en sang som passer ”nede i mørket” er det en veldig positiv sang, sånn egentlig.

Etter at han har spilt 2-3 toner av neste sang, våkner publikum med et ”aaw” han fortsetter å spille videre på ”October”. Så det var altså tydelig en innertier. Men Jonas Alaska er en allsidig fyr. På ”October” tar han i tillegg til kassegitaren, i bruk munnspill i deler av sangen. Dette gir en fin variasjon.

Det er klart for neste sang, som ifølge han selv er en bitter ny sang. Nå sitter han ved key boardet, og klimprer litt, før han spør ” hørere dere piano? Ja, dere trenger ikke høre så mye, jeg spiller ikke så bra.” Så spiller han ”Kissed me in the backseat”. Sangene kommer på løpende bånd her.

Neste sang handler om utsikten fra stuevinduet hjemme i Åmli. ”Her måtte jeg faktisk bruke Google da jeg skrev tittelen.” Neste sang heter ”The moon and the steeple” Og det var ordet steeple han måtte få hjelp til å oversette. Det betyr kirketårn. Her viser han igjen allsidighet, ved bruken av piano og munnspill.

Han føler seg ikke helt komfortabel ved pianoet. Og sier ”jeg skal ta én til, så er jeg ferdig med dette her” og peker mot pianoet. Han spiller noen swingende rytmer og synger ”Mary I remember this” Når han er ferdig med denne sangen, ser man at han går gledelig bort til kassegitaren sin igjen.

”Neste sang handler ikke om meg, men en annen deppa sørlending, den handler om Karl Ove Knausgaard. Publikum ler, og han begynner på ”I woke up in the morning” midt i utpryter han ”solo!” og tar en bra solo på gitaren, mon tro om det er av lykke for å være tilbake til gitaren?. Han får god applaus fra publikum for dette.

Og ny applaus kommer da publikum hører den velkjente melodien til ”in the backseat” Plutselig spør han ”er gitaren borte her nå (lyden), eller er det jeg som begynner å bli gal?” Responsen er at det er han som begynner å bli gal. Så da er han glad han snart er ferdig med turneen. Han har bare én igjen i morgen. Neste sang er en rask låt, ”My heart was leaving me”. Nok en gang påpeker han at publikum er en gullgjeng. Neste sang ut er ”Where are we now” denne avslutter han med et lite host, og sier ”det har jeg aldri gjort før.”

Nok en gang kan man merke en litt usikker Jonas Alaska, men som likevel virker å like når ikke alt er perfekt. ”Neste låt kommer jeg til å spille en elendig solo, så sorry for det, men sangen er bra altså.” Og da soloen på ”Paperplane” kommer, backer publikum han opp med taktklapping.
Konserten nærmer seg nå slutten, men han vil gjerne avslutte med noe bekmørkt. ”siden det er lørdag kveld, eh fredag kveld er det visst. Jeg har visst blitt rocketjerne som ikke holder styr på ukedagene – heh, rockestjerne” ler han. Han begynner å spille og synge igjen. Og når sangen er ferdig går han av scenen til trampeklapp. Og ikke lenge etter kommer han opp på scenen igjen og sier lurt ”Åh, hater det opplegget der. Jeg må ta på gitar, og dere må klappe og greier. Her kommer en ny sang – igjen, den heter Love you, right.” Han synes publikum er helt rå, og at det er herlig å spille for de som er på Østsia denne kvelden.

Han tar nok et ekstranummer, en coverlåt fra Willie Nelson – Blue eyes crying in the rain. Denne framfører han trygt med gitar og munnspill.
Han sier han valgte å ta en coverlåt, så han kunne stå på scenen litt lenger. Når han er ferdig med sangen, sier han ”åh, jeg skulle ønske jeg hadde skrevet den.”

Han avslutter hele konserten med en sang der teksten får hele salen til å le. Den handler om den gangen Jonas Alaska trodde han hadde fått svineinfluensa, og her har han et imponerende munnspillinnslag. Sangen heter ”Talkin flue blues”.

Og ganske nøyaktig kl. 23.30 går muntre folk hjem i mørket fra en fin kveld med god musikk, om dog noen nede i mørket – men som ikke er så mørke likevel.

Tekst: Miriam Ormøy Ibsen
Foto: Emilie Log 

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*