Én for alle og bare for én

I politikkens høysesong for stemmesanking benyttes retorikkens talekunst med kyniske anvendelser samt menneskelige tilbøyeligheter i form av flokkdyr. Selv om alle har erfart løgn og bedrag i sosial sammenheng, så kan slike langsiktige virksomheter medføre uheldige konseskvenser for samfunnet og sivilisasjonens sosiale kodeks.

 

Det kribler en myriade av blandede følelser rundt i samfunnet. Vårt politiske engasjement og aktivitet er mer personlig og tilpasset enn noen gang. Uheldige biprodukter av dette er splittelsen innad i allmennheten og forakten mot elementer av et annet ideologisk kaliber. Verden endres, åpenbart mot det skumle og ukjente, og da er det ikke så rart at mange stiller seg undrende til årsakene. Vi har opplevd flere skuffelser enn vi kan holde telling på, og politikerforakten når nye høyder ¬– akkurat da høysesongen for sanking av stemmer blåses i gang. Da samles vi rundt bestemte løsninger og kandidater, som med stor iver prøver å lokke folket til seg. Men dersom man kun lytter til seg selv eller folk man er enig med, mister man ikke bare sin mulighet til å bli en dydig samfunnsborger, men også til å bli en autonom privatperson – man kan ikke realisere eller erkjenne seg selv som et individ.

Ifølge Arisoteles er fornuften en av tingene som utgjør mennesket. Mennesket er lettlurt. Vi tror på noe ut ifra oversikten man blir tildelt av andre (som politikere og sosiale nettverk). Utseender, stemningsbølger eller alle inntrykkene som sansene dine fanger opp, er dessverre ikke noe annet enn en form for mental tilfredsstillelse – og man trenger ikke være losof eller psykolog for å skjønne at det man tror ikke alltid samsvarer med virkeligheten. La oss innse dette, folkens: forfengeligheten spilte oss et puss nok en gang. Ingenting å skjemmes over – for all del! Dette er menneskelige trekk som har blitt utnyttet lenge – og som utnyttes ennå.gro-harlem-brundtland

Retorikk er avgjørende for dette. I Sokrates dialog med Gorgias (i verket med samme navn) forklarer han at retorikken er kunnskapen om å overbevise folk, og at det er i hovedsak hva all retorisk virksomhet går ut på. For å understreke poenget, trekker han frem et eksempel på at det er personen som behersker retorikken som vil få pasienten til å ta medisinene – ikke legen. Retoren vil være mer overbevisende enn legen i å forklare hvorfor pasienten skal ta medisinene. Med en besnærende bruk av ord kan til og med en pølseselger virke som en mer troverdig kandidat for statsministerstillingen fremfor den akademiske og erfarne embetsmannen.

Overbevisning er noe helt annet enn å overtale, som bare betyr at du får andre over på din side. En som er ute etter å overtale vil ofte benytte uklarhet, uvitenhet, skepsis, spenninger og stemninger blant oss til sin retoriske fordel. Fordi retorikken blir et stadig mer effektivt virkemiddel, blir vår forståelse av samfunnet mer og mer basert på løgner og tomme løfter. Kanskje virker det som vage termer, men de har betydelige konsekvenser.

Nettopp fordi begrepenes betydning kan virke tvetydige er de åpne for tolkning, slik vi er åpne for sanseinntrykk. Vi er forskjellige som individer, men likevel mennesker. Alle har sine subjektive oppfatninger og anvendelser av sanseinntrykkene, og det er nettopp fordi vi er forskjellige at resultatet varierer. Sansene tolker både om du har full oversikt eller ikke, og hopper gjerne rett til konklusjonene. Slike tilbøyeligheter går hånd i hanske med overtro eller fanatisme. Når man tror (f. eks. på parti, ideologi, sannhet osv.) så er det oftest fordi man absolutt vil tro det beste om det eller fordi man ikke forstår det.

Mennesker er flokkdyr. Det at vi omgås i sosial samkvem (eller flokker)

gjør oss tilbøyelige for to alternativer: enten markerer du deg som lederen i okken mens resten føyer seg (u)villig, eller så føyer du deg som alle andre til den (u)kjente skikkelsen og lar deg lede. Det samhold, sosiale nettverk og samarbeid som i økende grad baseres på løgner og kyniske verbale manipulasjoner (med politikere som prakteksemplar), gjør større skade enn man tror. Man ender opp med et samfunn der man blir mer skeptiske til hverandre, mindre samarbeidsvillige og mer atomistiske, og fellesprosjektet om det gode liv sammen rakner sammen. At enkelte kan maksimere nytteverdien av en virksomhet for egen gevinst og fordel på bekostning av andre, endrer synet på likeverd og moral som lenge har utgjort fundamentet for vår interaksjon. Individet vil bli mer ensomt blant de endtlige medmenneskene i samfunnet og overlevelsesinnsiktet vil dominere vår hverdag. Idealet om et ansvarlig menneske og konseptet med gjensidighet mister som mening.

Da opphører meningen med livet som et selvstendig, ansvarlig menneske, ettersom man ikke kan ta valg man ikke var klar over. Filosofen St. Augustin understreket at blind tro uten fornuft fører oss utenfor virkeligheten, fordi vi som mennesker forfengelig nok har tendenser til å fokusere på det materielle. Dette ensidige fokuset skjer nettopp gjennom sansene (hørsel og syn) der det mest forførende og tilfredsstillende spiller en rolle.

Mennesket er kanskje ikke ufeilbarlige eller perfekte, men likevel er vi utstyrt med et viktig aspekt som skiller oss fra dyrene og de animalske instinktene – fornuften, slik Aristoteles poengterte. Vi mennesker er i stand til å lære av våre feil og dermed bli rikere på erfaring. Man kan bryte med vår tidligere tilværelse og starte på nytt. Menneskets evne til å re ektere over sitt eget liv muliggjør ikke bare evnen til å foreta valg, men avslører også at tilværelsen ikke umiddelbart gir mening.

Det er selve tankeevnen og kritisk tankegang som gjør oss i stand til å ta selvstendige valg man står overfor. Dersom bakgårdskatten (altså dyr) hadde hatt et snev fornuft i bakhodet, så ville den ha hengt med hodet av skam over tanken på hvor mange andre katter den har vært i uhemmet paringsaksjon med. Uten erfaringer ville vi ha vandret omkring på lykke og fromme (jfr. Sokrates). Det er nettopp fordi vi oftest lærer gjennom gale valg at vi lærer mer, ettersom man sitter med erfaring i tillegg til viten – «learning by doing».

Neste gang man står overfor et valg er det viktig å ikke ta fornuften eller kritisk tenkning for gitt. Vi vil det beste ut av samfunnet, og kommer opp med løsninger som virker ideelle, men man vil stå overfor uenigheter angående hvordan slikt skal realiseres. Når neste valg er i anmarsj, er det viktig å ikke bare bruke fornuften over de alternative kandidatene, men også holde vedkommende ansvarlig for ethvert valgløfte(r) han/hun sverger på sin døde forelders grav. Uten massene ville ikke politikere hatt embetene sine, og dersom de ikke fortjener vår tillit så fortjener de ikke lenger å holde setene vi stemte dem inn i. Det er en av grunnene til at vi har valg hvert fjerde år, for å få inn de rette og fjerne de uønskede elementene. Om ting ikke ble innfridd slikt vi hadde forventet, så sitter man igjen med erfaringer verdt å ta regnskap av (selv om jeg foretrekker det engelske setningen «food for thought» for å summere dette mer «spot-on»).

Tekst og illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen 

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*