En pris til å skjemmes av

Fredag 7. oktober i år ble Nobels fredspris for 2016 tildelt Columbias president Juan Manuel Santos ”for hans iherdige innsats for å bringe den mer enn 50 år lange borgerkrigen i landet til opphør, en krig som har kostet minst 220 000 colombianere livet og drevet nær seks millioner innbyggere på flukt”. Beskrivelsen og begrunnelsen fremstår gjerne som overbevisende og idealiserende. Likevel er det denne beskrivelsen som utgjør selve problematikken rundt det moderne, politisk-definerte konseptet ”fred” og ikke minst det som nå er blitt et karakterdrap av Alfred Nobel og hans testament. Med tanke på politikernes kyniske manipulasjon av fredsprisutdelingen som et prestisjeverktøy og sammenligning med de svenske nobelkomitéenes faglige praksis, er resultatet så slående at det er til å skjemmes av.

Ifølge Nobels testamente skal «priset för fredsförfäktare» tildeles den «som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser». Av de fem prestisjefylte prisene som deles ut, så tildeles fredskategorien av Nobels priser i Norge, noe som landet har drevet med siden den første tildelingen i 1901. Gjennom 1900-tallets dystre og verdensomspente fenomener var det flere tilfeller av verdige mottakere og kandidater vis innsats for verdensfreden oppmuntret til å realisere den drømmen om fred. Sågar blir konseptet rundt ”drømmen om fred” mye mer og mer politisk.

Om prisvinnerne var verdige eller hederlig fortjent kan ennå diskuteres ettersom vårt syn på historien endres over tid. I enkelte tilfeller der tildelingen av fredsprisen ikke bare har fått noen til å betvile nobelkomitéens anliggender, men den har fremstått som en (overlagt) provokasjon som medfører diplomatiske konsekvenser for vertslandet. Enkelte har håpet at slikt var kun randfenomener, men i er relativt fredfullt verden med anspente forhold, så forekommer slikt oftere – gjerne i strid med testamentet.

Dersom man skal kunne forstå situasjonen denne prisen stadig byr oss på, bør man gå i dybden av ordet ”fred”. Ordet ”fred” definerer en tilstand som i stor grad er dominert av et fravær av krig eller andre konfliktfylte spenninger. Dette er åpenbart nok til å motbevise at begrepet omhandler en visjon om grønne blomstereng ispedd med allsang rundt bålet til ”kumbaya my lord”. I stunder der verden har gjennomgått flere krigsepisoder og der en hver løsning på å ende konflikten innfridde kriteriene på fred, så er det ingen som vil motsi dem dersom fred ble et resultat av samtlige bestrebelser. Men i en verden der diverse fredsarbeid og fredsbevarende innsats ennå rår i en relativt fredfullt verden, så blir det heller ikke så lett å vite hvem eller hva som utgjør begrepet ”fred” lenger. Spesielt med tanke på verdens uendelige variasjon av historie og kultur.

I en splittet verden finnes det mange som har et annet syn på hva som kjennetegner fred. De europeiske demokratiene har bygget opp sine institusjoner gjennom århundrer basert på de liberale tankegodsene fra opplysningstiden (som f. eks. Montesquieu, Voltaire og Rousseau). Da er det ekstremt uheldig og problematisk dersom en komité skal tildele en fredspris i håp om at vinnerens handlinger skal utgjøre en universell definisjon på fred. Ikke alle land i verden har erfart samme ideologiske vendinger som vesten; det er egentlig et europeisk fenomen. Det bys på flere problemer dersom den er politisk orientert og kulturelt anskueliggjort ut ifra egen norske kultur.

Norge har kanskje en fredsdiplomatisk historie verdig for en vertsnasjon for prisen, fra en herjende viking-konglomerat til en fredsarbeidene olje- og velferdsstat med sosialdemokratiske tradisjoner. Kort oppsummert kan man beskrive kongeriket Norge som en nølende globalist, men en ihuga arbeidsyter på egne premisser. Likevel er dette bare én kulturell bakgrunnsoppfatning blant mange andre som former en nasjons ideologiske fasit. Dersom en nasjon påpeker at teppebombing og handelsblokader er veien til fred da er det helt forståelig at det vil vekke furore blant de som har en annen oppfatning. Men dersom dette var omvendt blir resultatet det samme. Når så nobelkomitéen benytter prisen ikke bare for å sette Norge på verdenskartet – men for å gjøre ett lands fasit på fred gjeldende og rådende, da er det ikke en gang overraskende at reaksjoner følger.

Enkelte har vært tildelt i fredens ånd i en ellers anspent tid. Da Carl von Ossietzky (1935) vant prisen reagerte Hitler med et raserianfall. Det samme ble Sovjetunionens ledere med Andrej Sakharov (1975), militærjuntaen i Burma med Aung San Suu Kyi (1991) og Kina med Dalai Lama (1989) og Liu Xiaobo (2010). Fredsprisen hedret deres arbeid, men oppmuntret også til solidaritet til vedrørende samt bringe vendens oppmerksomhet de undertryktes røster knapt kan høres. Ellers har det vært tilfeller der prisen har vekket kontroverser samt reaksjoner over begrunnelsen – Henry Kissinger, Yasser Arafat, Barack Obama, Al Gore, Cordell Hull, Menachem Begin og mange flere.

Mye av tildelingene kan antas av å ha skjedd i håp om å idealisere i fredens ånd. Dersom man tar i betraktning årets fredsprisvinner så kan det også antas at tidligere hendelser uheldigvis kan gjenta seg ettersom forholdene er skremmende like. Juan Manuel Santos blir hedret for sitt fredsforsøk med FARC-bevegelsen, uten av den andre motparten blir like mye hedret. Når det er ensidig tildelt så står ikke bare fredsforhandlingene i fare, men nobelkomitéen utgjør en inntrengende tredjepart som forstyrrer alt som det har vært investert mye tid og arbeid i å oppnå. Vi husker da Kim Dae-Jung fikk fredsprisen for solskinnspolitikken (2000), Yasser Arafat og Yitzhak Rabin for Oslo-avtalen (1994) , Henry Kissinger og Lec Duc Tho for fredsarbeidet under Vietnamkrigen(1973) – uten at noe var oppnådd på forhånd da prisen ble tildelt! Fredsprisen kan uheldigvis ende opp med å motarbeide og skade fredsarbeid…

Denne symbiosen av politikk og fredsprisutdeling medfører ikke et diplomatiske bolverk for Norge, men også for prestisjen og henseender som oser rundt fredsprisen verdenover. Mange har allerede begynt å miste respekt for prisen og reagerer med stadig mindre entusiasme hver gang en ny vinner kunngjøres. Mye av gemyttene utfoldes i takt med vår politikerforakt, især de tidligere politikerne som sitter den norske nobelkomitéen. Det er på dette punktet den norske komitéen skiller seg fra de svenske: de svenske nobelkomitéene vektlegger enhver avgjørelsene faglig og sakkyndig som mulig. Nobelkomitéen for litteraturprisen består av litteraturforskere, kjemiprisen av kjemikere, fysikkprisen av fysikere, økonomiprisen av økonomer og medisinprisen av leger. Om den norske nobelkomitéen hadde et snev av respekt for fredsprisens prestisje og Alfred Nobels testamente, så kunne de ha byttet ut komitémedlemmene med diplomater, statsvitere eller tidligere fredsprisvinnere for den saks skyld og gjøre praksisen lignende de svenske motpartene.

Når Juan Manuel Santos kommer til Norge i desember for å motta prisen så er det ennå med et snev kuriositet at jeg undrer over hvordan tradisjonen eller kutymen overholdes – seremonien er blitt enda mer selebrert i Hollywood-stil. Dersom han benytter anledningen til å hedre colombiansk arbeid fremfor å takke FARC-bevegelsens innsats attpåtil, så er det sannsynlig at nok et fredsforsøk går i glemmeboka og fredsprisens historie gjentar seg på nytt. Santos skal uansett ha all ære for sitt initiativ og uselviske gjerning ved å donere prisens pengepremie til ofrenes familie og pårørende. Likevel bør enhver ord og handling velges med omhu; en slik delikat fredsprosess har ennå ikke nådd mål. Slik det sies på allmenn tungemål: Time will show!

Tekst og illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*