Leder: Tapergenerasjonen

Matias Smørvik, ansvarlig redaktør i Unikum

Da invitasjonen til boligfesten forsvant i posten.

I disse statsbudsjettider, hvor verbale angrep flyr mellom de politiske fløyene på Løvebakken, er det en sak (minst) hvor både de rødgrønne og de blåblå må sies å ha mislykkes fullstendig da de satt med makten. Begge på hver sin måte.

Flere økonomiforskere, slik som Kim Astrup ved NIBR, har det siste året uttalt at det store økonomiske klasseskillet i fremtiden ikke vil defineres av utdanning, kjønn, religion, eller hudfarge. Skillet vil bestå mellom dem som har kjøpt bolig og dem som de som hadde null på konto mens boligprisene fløy til himmels.

I 2019, året jeg for øvrig planlegger å være ferdig med min utdannelse, vil boligprisene i Kristiansand ha steget med 24 prosent. Det anslår prognoserapporten Norsk økonomi. Lønnsveksten vil i samme periode kun bestå av en brøkdel av dette. Vinduet for å kjøpe sin første bolig blir smalere for hvert semester som går. Samtidig kan etablerte boligeiere plusse på hundre tusener av kroner på formuen sin.

Og hvem er det som ikke har bolig? Det er oss det. Stort sett. Unge mennesker i 20-årene, uten fast inntekt eller velstående foreldre. Plettfri vandel, nystartet jobb og sprengt BSU-konto vil trolig ikke være nok til å komme seg inn på boligmarkedet for flere av dagens studenter når de har fått vitnemålet i hånden. Det varsles om stadig skjerpede krav til førstegangskjøpere som ønsker boliglån. Slik skal finansministeren bremse veksten på boligpriser og forhindre en boligboble.

Samtidig vil dagens unge ha enda vanskeligere for å finne jobb, enn hva situasjonen var for våre foreldre. Ledighetstallene har steget. Regjeringen åpner for flere midlertidig ansettelser i håp om å gi de unge en fot innenfor døren. Men ingen småbarnsfar kan forvente mer enn et klapp på skuldren når han besøker banken, med kun et vikariat å vise til.

I hovedstaden er boligmarkedet betraktelig mer dramatisk, hvor prisene vokste 16 prosent på årets ni første måneder. Før var det utsatte grupper som ikke kunne kjøpe. Nå kommer ikke folk med god jobb og lønn inn på markedet. Kampen for å få bolig beskrives som et rotterace med mange ulykkelige slutter.Løsningen er like enkel som den er krevende og kompleks. Vi trenger flere boliger. Mange flere. Boliger for unge mennesker og småbarnsfamilier. De som er billige å bygge, og billige å kjøpe. Det er stadig leit at utbyggere finner det mer attraktivt å bygge få, dyre leiligheter tilpasset de velstående. Boligmarkedet er nødt til å reguleres på klokeste vis av våre folkevalgte om likhetssamfunnet skal overleve.

Og uansett hva, så husk dette: Spar. Fyll opp BSU-en med alt av vekslepenger og farmors bursdagsgaver. Kanskje får du en dag nok til å være på den beste siden av klasseskillet.

Tekst: Matias Smørvik 

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*