Film: Fifty Shades Darker

Med få og små forventninger om en god opplevelse etter første filmen i Fifty Shades triologien, overrasker faktisk oppfølgeren Fifty Shades Darker positivt. 

Fifty Shades Darker er bedre enn sin forgjenger med bedre og mer naturlig dialog. Produsentene har også skjønt at de ikke lenger kan basere spenningsmomentene i filmen kun på sex. Publikum trenger noen flere dilemmaer å bryne seg på for å ikke gå lei. Konfliktene kommer derfor på løpende bånd, og det er i hovedsak Christian Greys fortid som er årsaken til disse. Dette i tillegg til het, dampende elskov ville i min bok vært nok til å holde filmen oppe. Når produsentene velger å kjøre på med enda flere høydepunkter fulle av drama og spenning, blir det litt for klart at de har prøvd for hardt. Man sitter igjen med følelsen av å ha sett en hel såpeserie på to timer.

Det skal sies at filmen fungerer til sitt formål. Fifty Shades Darker er en perfekt valentinsfilm for både single og par. Som singel får man mulighet til å drømme seg litt vekk, og som kjæreste får man mulighet til å kjenne seg igjen, og kanskje til og med innhente litt inspirasjon. Filmen setter omtrent hele følelsesregisteret i spill, med både thrilleraktig spenning, romantikk, litt kleinhet og (selvfølgelig) sex på programmet.

Det er forøvrig også verdt å gi soundtracket til filmen en gjennomlytting.

Terningkast: 4

Tekst: Ine Rossebø Knudsen

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*