Penisen står alene

Tretten år etter utgivelsen av boken Penisatlas har det fortsatt ikke kommet ut en bok som tilsvarer en kvinnelig versjon. Hvorfor er det så vanskelig å få en ren faktabok skrevet av fagfolk om temaet vagina og er det noe man egentlig trenger på stuebordet?

I Januar kom boken ‘Gleden med skjeden’ ut. Den er skrevet av medisin-studentene Nina Brochman og Ellen Støkken Dahl, som også har skrevet en blogg om sexologi. Mange har sammenlignet denne boken med arbeidet med det store gjennombruddet innen opplysningslitteraturen for kvinnelig seksualhelse: ‘Kvinne kjenn din kropp’.

Det var i så fall på tide, da denne boken kom ut i 1976. Artiklene som har kommet ut i perioden etter ‘Gleden med skjeden’ viser at det var på høy tid å få litt fokus tilbake på seksualundervisningen. Det har skjedd mye med tanke på hvordan unge eksponeres for seksualitet siden 1976. Særlig er det ett tema som er omfattet av ekstra mye tabu hvor litteraturen henger etter. I det siste kapittelet av ‘Gleden med skjeden’ kommer forfatterne litt innom temaet og i en artikkel Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl har skrevet for NRK tas også saken opp. Temaet er kirurgiske inngrep på underlivet for å ‘fikses opp’ av kosmetiske grunner. I artikkelen tar de grundigere for seg komplekser for underlivet. Temaet har vært snakket om ofte: ‘Hvordan skal man kunne gi en motvekt til pornokulturen?’, ‘Hvordan skal unge få en sunn eksponering til seksualitet?’. Debutforfatterne hadde muligheten her, men gikk de langt nok? Eller føyet de seg bare etter den store samlingen av opplysningstekster man leser i brosjyreform på helsestasjonen? Spørsmålet var noe av motivasjonen bak boken Penisatlas, som kom ut i 2004. Denne boken tar det et skritt lenger og fokuserer på det mange har omtalt som kjernen i problemet rundt komplekser: usunn eksponering. Forfatteren, som er professor i sexologi på UiA, Esben Esther Pirelli Benestad svarte at litt av planen var å bekjempe peniskomplekser og vise at det finnes mange forskjellige typer og at ingen har noe å skamme seg over. Et slikt tillegg i litteraturen skiller seg ut blant bøkene som har som mål å ‘informere om kroppen og samtidig bekjempe komplekser’. Det virker som om Penisatlas har snudd det på hodet med sine 100 avbildninger av både slappe og erigerte peniser. Boken er i tillegg utstyrt med svar på en del pikante ‘ofte stilte spørsmål’ som det ikke er så lett å bare søke opp på Google. Boken understreker at underlivet er naturlig, og prøver veldig sterkt å fjerne det seksuelle ved selve avbildning av penisen. I NRK-dokumentaren Innafor får vi vite at én av åtte jenter mellom 18 og 30 år har vurdert intimkirurgi, noe som indikerer hvor langt en er tilbøyelig til å gå med sine komplekser. Den viser at det er på høy tid med en slik bok for det ‘andre kjønn’ også.

Innen kunsten er komplekser for vaginaen ingen nyhet og det er gjort store og små arbeider av både norske og utenlandske kunstnere for å normalisere, eller i alle fall skildre, vaginaen. Jamie McCarthy lagde en ‘vegg av vaginaer’ da han satt sammen 400 gipsavtrykk av forskjellige underliv. Her hjemme, i Bergen, lagde Trine Helen Sejrup vagina-brosjer som en del av sitt avslutningsprosjekt på Høgskolen Kristiania sist sommer.

Det skal nevnes at det har ikke vært helt stille på den kvinnelige sexologi-fronten fra 1976 frem til i Januar. I 2005 ble det gitt ut en bok med tittelen Venus – Norske kvinner sett nedenfra. Denne boken avbildet 49 kvinners underliv. Men boken er kort, opplyste ikke særlig om annet enn kvinners sexvaner og ønsker og kan virke nesten mot sin hensikt ved å opplyse om subjektenes alder og hvor gamle de var. I bokens introduksjon kommer det også frem hvor vanskelig det er å få tak i kvinner som ønsker å bli tatt bilde av og eksponere seg selv, særlig om man også opplyser om alder vil man tro. Esben Esther selv mente at til sin bok “gikk det ganske greit” å få samlet inn de hundre bildene, så kanskje er kompleksene og skammen så stor og paradoksal at til og med en bok om å bekjempe nettopp disse kompleksene blir vanskelig å gjennomføre i en stor og representativ grad. For det nytter ikke med noen tegninger og diagrammer om alle skal kunne kjenne seg igjen med kroppen sin. Mye er gjort for å opplyse om vaginaer, men vi mangler fortsatt et fullverdig Vagina-atlas. Så inntil da står penisen alene.

Tekst: Roar Frivold Skotte

Foto: Kristian Tyse Nygård

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*