Konsert: Score

Spillindustrien har vokst seg enorm over de siste to tiårene og det at den nå er behandlet med nesten den samme respekten og viktighet som film, er noe som vi som spilte før denne tiden bare kunne drømme om. På lik linje med filmindustrien er det nå blitt en trend for store, klassiske orkestre å fremme soundtracket til videospill. Kristiansand Symfoniorkester har nå bestemt seg for å bli med på denne trenden og satte opp showet «score» i Kilden Kulturhus i Kristiansand.

På fredag kveld var konsertsalen ved Kilden Kulturhus i Kristiansand fylt med folk kledd i alt fra fancy dresser, kjoler og generelt pentøy, til de kledd i t-skjorter og annet merch fra spill. Kveldens konferansier Orvard Säfström kommer på scenen etter en vakker presentasjon av «I was born for this» fra indispillet Journey. Han gav oss kjappe vitser og fortale om utviklingen av den spillverden vi kjenner i dag. Hvert innslag ble introdusert med kjappe fortellinger om spillene fra perspektivet til komponistene, som skrev musikken deres til fun-facts og lore for spillene selv. Säfström selv er en av Sveriges mest profilerte frontfigurer for spillmediet.

I regi av den Britiske dirigenten Charlies Hazlewood gjorde orkesteret fremføringer av sangene fra populære spill som Last of us, Final fantasy 9, Assassin’s creed, Halo, Skyrim og andre. Det var tydelig at orkesteret selv hadde det moro på scenen, ettersom at man kunne se flere medlemmer forsøke å holde pokerfjeset og ikke smile, mens andre virket som om de nesten danset med instrumentene sine der de satt og spite. Hazlewood var blant disse selv, det var lett å se når han hoppet spent rundt oppe ved podiet sit,t og måten han oppspilt dirigerte og beveget seg på at han både var lidenskapelig opptatt av musikken sin og nøt hvert sekund han var på scenen.

Symfoniorkesterets gjorde også versjoner av spillmusikk fra en enklere tid, hvor spillmusikken besto av noen beeps og boops. De blant disse var Suite-er fra Sonic the hedgehog, Legends of Zelda og Supermarioserien, som klarte overgangen fra 8-bit til orkester musikk med glans. Musikken hørts så mye mer elegant ut fra et ordentlig symfoniorkester og man kunne føle små skudd av glede skyte igjennom hjernen når hodet klarte å gjenkjenne beepelydene du hørte som ung i den mektige lyden som kom fra orkesterscenen. Orkesterversjonene av de gamle, klassiske spillene var alle flotte, men det som satte prikken over i-en var ocarinasoloen av «song of time» fra Ocarina of time. Siden man ikke egentlig kan gjøre et cover av Legends of Zelda-serien uten en ocarina hadde en av orkesterets fløytespillere tatt saken i egne hender og lært seg å spille dette nokså uortodokse instrumentet for denne forestillingen. Om ikke annet er dette en forestilling verdt å se bare for å oppleve dette innslaget.

Siden Norge nå også har begynt å bevege seg ut i spillindustrien, var det passende å ha med seg et innslag fra de norske Age of Conan-spillene. Sangen de valgte var operasangen «Nighttime journey through the Eiglopian mountains» komponert av Kristiansands helt egen Knut Avenstrup Haugen.

Det var i andre akt at orkesteret viste akkurat hvor allsidige de var. Andre halvdel begynte nemlig med musikken fra spillet Bloodborne. Som spillet var musikken mørk og dyster, men i motsetning til de dystre sangene fra Last of us og Halo, som orkesteret spilte, var Bloodborne suiten en ubehagelig opplevelse. Med tanke på at Bloodborne først var skapt for være ubehagelig, var dette passende. Orkesteret gjorde en god jobb med å gjenskape følelsen av håpløshet man får i spillet. Du kjente nakkehårene reise seg under de rolige delene og pulsen stige under crescendoene.

For så å la Bloodborne bli fulgt opp av en Megaman suite var et artig tonevalg ettersom at Magamans musikk er veldig up-beat og energisk. Jo lengere inn i suiten orkesteret kom jo lysere virket det som salen ble, de klarte å vaske vekk den dystre ubehageligheten de selv hadde malt rommet med i forrige innslag, med en glad og aktiv følelse av å være et barn igjen. Men så kom da øyeblikket hvor de gikk over til å spille hovedsangen «unfogotten» fra Halo 3. En sørgmodig og mørk sang som fikk salen til å roe seg nesten umiddelbart mens de spisset ørene og lyttet. For hvert innslag skapte Kristiansand Symfoniorkester en helt ny atmosføre i salen. De skapte en god kontakt med publikum og fikk oss til å oppriktig føle for historiene de fortalte igjennom musikken sin.

Som sopransanger hadde de fått med seg Sabina Zweiacker, som hadde en mer himmelsk stemme enn noen av oss dødelige syndere burde være i stand til å ha. Hun har jobbet sammen med Säfström i flere år nå og er kanskje mest kjent for sin utgave av folkevisen «The dragonborn comes» som kan høres på vertshus og barer i Skyrim som hun blant annet har fremført på den svenske spellemannsprisen sammen med Sveriges radiosymfoniorkester. Å føle hvordan stemmen hennes når dypt inn i deg når hun synger er noe som rett og slett bare må oppleves.

Programmet ble avsluttet med et ekstranummer i form av operascenen fra final fantasy 6. Siden dette spillet er fra 1994 besto den originale operascenen av tekst og noen små 8-bit beep. Symfoniorkesteret og Hazlewood hadde i den anledning tatt seg den kreative friheten til å tolke og oversette musikken til orkesterversjon. Plommen i egget var at teksten var oversatt til italiensk for å skape mer operafølelse. Når orkesteret endelig takket for seg og gikk av scenen var det flere våte øyekroker i salen.

Score er en fantastisk forestilling uavhengig om du er glad i spill. For de som liker klassisk musikk er det en god introduksjon til det nye, store underholdningsmediet spill og for «gamere» er det en god introduksjon til den rå kraften og helhetsfølelsen i orkestermusikk. Kan anbefales på det sterkeste.

Tekst og foto: Mats S. Høimyr

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*