Kampsportens og Moralens Blodpris

I en sport der det skuelystne publikumet blir stadig mer ekstatiske over synet av blod og gørr som spilles i bokseringen, så konfronteres våre moralske verdier som gode og samvittighetsfulle medmennesker med denne barbariske trenden.

Alle som kjenner til Rocky Balboa, Bruce Lee, Mike Tyson og mange andre skikkelser som kan nevnes i fleng, er godt kjent med underholdningsaspektet rundt proffboksing. I Norge fattes kampsporten med en delvis vulgær interesse helt siden forbudet mot proffboksing ble opphevet i 2014.

Det som skiller proffboksing fra amatørboksing er et regelverk med strenge kriterier for legeundersøkelser og lisensordning.»Likevel skiller den seg også fordi kampsporten ikke tillater bruk av hodebeskyttelse eller trøye, hanskene er tynne og den hvite streken benyttes ikke for poengregning.

Høres dette skumlere ut? Selvsagt ikke! Vi har alle sett Rocky Balboa denge løs på Apollo Creed, Clubber Lang og Ivan Drago i filmene. Vi har sett karatekid´en Daniel LaRusso mirakuløs vis beseire sine motstandere på nære nippet med sine fancy finesser. Vi dyrker alle kampsportsidoler Jackie Chan, Bruce Lee, John Cena og Chuck Norris i de sosiale mediene. Men dersom filmer og fiksjon får folk til å romantisere hendelsesforløpet rundt denne kampsporten så må vi nærmes også benytte disse mediene til å bli trukket inn i virkeligheten og alvoret.

For at man skal kunne få innblikk i virkeligheten rundt proffboksing og dermed stille våre overbevisninger i tvil til å begynne med, så blir det nærmeste man kommer de tragiske og følelsesmessige stemningene rundt sluttscenene med Jon Voigt i The Champ (1979), Hillary Swank i Million Dollar Baby (2004) og Carl Weathers i Rocky IV (1985). Man trenger ikke å være psykolog for å vite at dette er bare fiksjon og underholdning i form av filmer. Men det tar ikke lang tid får man innser hva som foregår, spesielt i en kampsport som ikke bare innebærer vold men også overraskende nok et midlertidig opphør av våre moralske overbevisning for sportens forløp, gunst og underholdning.

Da Cecilia Brækhus slo ut Anne Sophie Mathis på to runder var alle nordmenn i full ekstase, selv ved synet av hennes mørbanket motstander på sidelinjen. Publikumet heiet og gemyttene manet etter mer blod da Mike Tyson bet av øret til Evander Hollyfields i 1997. For å ikke snakke om synet av Ronda Rouseys ansikt som ble så maltraktert av nevene til Amanda Nunes, noe som også ble hennes korteste nederlag i ringen. Selv i dag håper mange av kampsportstilhengerne i Norge på et oppgjør mellom vår egen Brækhus og legenden Holly Holm, noe som ”forhåpentligvis” vil ende med en av utøverne liggende i et pøl av blod.

Når synet av blod vekker iver og ekstase innad på bekostning av individet som frivillig nok yter dette på gehør av stemningens eufori, da er det pinadø på tide innse at noe forferdelig galt feiler oss. Man kan også føye til denne diagnosen at vi innehar en pervers fantasi attpåtil. Det er kanskje et menneskelig karakteristikk over å gi fysiske utslag der vår appetitt tydelig kommer til uttrykk. Ved synet av kake vil man gjerne ha mer krem på toppen. Ved synet en vakker kvinne eller en kjekk mann tennes vårt seksuelle begjær. Men dersom man tennes lignende av et menneske som bankes helseløs for vår fornøyelse samtidig som vår betrakter oss selv som et godt menneske, spiller narsissismen og forfengeligheten oss et puss. Man kan ikke seg selv en dyreelskere når man samtidig til daglig går i en Canadian Goose-jakke. Man kan heller ikke kalle seg selv miljøverner om man kjører en CO2-spyende kjøredoning hver dag til jobb. Man kan ikke kalle seg selv som fredselsker når man samtidig som man bidrar med konsumpsjon av varer produsert i krigssoner…

Mye tyder på at underholdningsbransjer innenfor kampsporten gjerne serverer mer og mer for publikummets fornøyelse. Men likevel bør man ta seg et jerngrep i nakken og gjennomgå en brutal realitetsorientering. Mennesker av natur er egosentriske og tenderer til sitt ytterste for å tilfredsstille egne behov og behag. Ja, dessverre så er det slik og man vet av egne erfaringer at dette ER sant og i tråd med våre tidligere opplevelser. Samtidig ønsker vi å anse oss selv og hverandre som ufeilbarlige og det endelige perfekte leddet i evolusjonsleddet på toppen av næringskjeden.

Om man så ønsker å fremstille seg selv som empatiske og kjærlig, gjerne til andres misunnelse, så er det likevel et produkt av vår egosentriske tankegang. Med dette i bakhodet så ender man opp med dette spørsmålet: kan man betrakte seg selv som et godt menneske når man samtidig nyter synet av et medmenneske som utsettes for vold – alt for vår fornøyelse? Det kan kanskje rettferdiggjøres som en del av sporten, men da må selve legitimitetsgrunnlaget trekkes i tvil av den grunn i tillegg til vår entusiasme.

Den amerikanske sosialpsykologen Stanley Milgram er kjent i det samfunnsvitenskapelige miljøet for sin kvantitative, empiriske undersøkelse som skulle redegjøre hva som kan få et anstendig menneske til å utøve vold mot andre, spesielt der autoriteter er involvert. Eksperimentet gikk ut på å teste hvorvidt et anstendig menneske var villig til å adlyde autoriteter selv om det innebar å påføre et menneske smerter. Forsøkspersonene, helt uvitende om hva de meldte seg frivillig til, skulle gi støt for hvert feil svar som avhørsindividet, som egentlig var en skuespiller og støtene var ikke ekte, ga.

Jo lengre eksperimentet varte jo mer økte ”styrken” av støtets omfang. Hensikten var å finne ut på hvilket punkt forsøkspersonene ville bryte av som følge av samvittighetskvaler. Noen skilte seg betraktelig ut som lydige og fulførte eksperimentet helt ut, skrudde støtene til det maksimal «styrke», til tross for at maksstyrken var markert med «Livsfare» på kontrollpanelet mens (skuespillerne) spilte ut intens smerte og ubehag.». Dataen i etterkant forskningen hans indikerer at mentale mekanismer som tredde i kraft og endrer individets oppfatning av holdninger og handlinger. Slike individer underla seg fullstendig autoriteter og man kan si at autoriteter i dette tilfellet er kampsportens regelverk. Individet gir avkall på sin rolle som et ansvarlig vesen og gjør seg selv til et redskap for spillet.

Andre forskere som Salomon Asch påpeker at individer er villige til bryte sine moralske overbevisninger når autoriteter tar avgjørelser. Noe slikt ser vi i kampsporten der proffboksernes iver viser det uvanlige tendensene av vanlige mennesker når de blir utsatt for press. De også er villige til å fremføre atferd som ydmyker og stigmatiserer andre og til å påta seg en dominerende rolle.

Slike karakteristikker kan ha et biologisk opphav noe som kan forklare slike faktorer bedre. Selv som et selvstendig menneske har vi en medfødt genetisk tendens til en lydig atferd og til å underlegge oss sosiale hierarkier som en overlevelsesmekanisme. Det er slik Milgram karakteriserer som en ”kognitivt attribueringsfeil” der vi mennesker noen ganger ikke er i stand til å innleve oss andre medmenneskers erfaringer. Selv om vi innehar ”et indre monster” så er vi mennesker utstyrt med en egenskap som skiller oss fra dyrene – fornuften. Likevel så må fornuften kunne stimuleres av andre impulser som vi har tilfelles med dyrene – empati.

Vi mennesker er i stand til å vise og utøve empati med et medmenneske i en utsatt posisjon, især i situasjoner der fysisk nærhet spiller en rolle. Vi er en åpen satellitt og radiosender som mottar sanseinntrykk og sensoriske impulser som hjelper oss å treffe de rette avgjørelsene. Selv i et sivilisert samfunn skal ethvert menneske kunne la seg sivilisere for å forebygge sin narsissisme og bygge broer mellom andre individer. Slike egenskaper skal kunne tillate det perfekte menneske til å utfolde seg, men dette lar seg ikke gjøre dersom et ansvarlig menneske underkaster seg voldens spilleregler og gjør seg selv til et redskap for proffboksingens barbari.

Utøverne i proffboksing blir med dette ikke ansvarlige individ; de gjør seg dermed til objekter uten følelser, fornuft eller personlighet. Spillereglene blir et skalkeskjul der utøverne frigjør seg fra ansvar for hva enn som måtte skje med dem etter kampene. De blir dermed objekter, ikke mennesker, som blir satt opp mot hverandre og da betraktes de heller ikke som mennesker. Man reagerer ikke med avsky over overhalingen som fotballen, boksehanskene eller skyteskivene utsettes for i sine respektive sportsgrener. Proffboksing kan dermed sammenlignes med en blodsport. Med en slik praksis havner proffboksing i samme kategori som gladiatorkamp, hanekamp, tyrefekting og parforsejakt. Dette er proffboksingens og vår morals virkelighet. Dette er kampsportens og moralens blodpris.

Tekst og illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen

 

 

 

 

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*