Linjeforeningenes evige runddans

Vi hører ofte om «generasjon prestasjon» og fokuset deres på nettverksbygging og den perfekte CV’en. Men hadde virkelig studentene mindre å gjøre før i tiden?

Linjeforeninger er et godt utgangspunkt for å bidra med engasjement og legge litt av fritiden inn i noe som kan være lønnsomt for alle. Her kan man skape et diskusjonsforum rundt faglige temaer og ikke minst lage grobunn for et sosialt fellesskap.

Likevel er det et kjent problem at linjeforeninger gjerne starter med et smell, før engasjement og tilstedeværelse etter noe tid gradvis blir mindre. Deretter dukker en ny studentgjeng opp, med like edle intensjoner og store ambisjoner som forgjengerne.

I et samfunn der det gjentas at studentene har for mye press på seg til å finne tid til å engasjere seg, har Unikum spurt noen ledere fra ulike linjeforeninger hvordan de sprer engasjement.

Phally Long Prum er leder for Prosperitas, linjeforeningen for Sosialt Arbeid og Sosiologi. De har fått et godt rykte på seg det siste året på grunn av et godt styre som tenker utenfor boksen.

 

Det faglige trekker mest folk

– Da jeg tok over som leder hadde vi et mer passivt styre enn hva vi har nå. Jeg tror at hvem som sitter i styret og hvilke forutsetninger de har for linjeforeningen har mye å si. Vi hadde store ambisjoner og ville skape engasjement. Det ble satt opp en årsplan over to semestre og vi ville satse på ett sosialt og ett faglig arrangement i måneden. Metodene vi har brukt for å få folk til å møte opp er ikke bare sosiale medier, men vi har også gått inn i auditoriene under forelesning for å opplyse om arrangementene, noe vi mener har funket bra, sier Phally.

Det kan virke som om fadderuken og førsteårsstudentene er hovedfokus for de fleste lederne i linjeforeningene, men hva med tiden etter?

– Vi har jo lagt merke til at det er de faglige arrangementene som trekker flest folk. Vi er opptatt av å være inkluderende og at alle kan komme på disse arrangementene. Når det kommer til de sosiale eventene har vi merket at det er vanskeligere å få folk til å møte opp, sier Phally.

– Etter at studentene har «funnet sin plass» trenger de kanskje ikke linjeforeningene til å legge til rette for dem lengre, fortsetter hun.

– Er det ikke frustrerende at folk ikke møter opp?

– Vi legger jo inn mye arbeid for å få til gøyale ting som skal være et supplement til studentlivet. Det er selvfølgelig irriterende at folk ikke møter opp.

Phally frykter for fremtiden til linjeforeningen og ønsker at flere vil ta på seg toppverv selv om det kan høres skummelt ut.

– Det er så lite som skal til for å få til noe bra. Jeg skulle ønske flere tenkte slik.

Inspirert av treningssentre

Kristian Johan Aarstad, lederen for Politicus, har klekket ut en plan for å utnytte studentenes egne svakheter.

– Tror du at studentene konstant trenger gulrøtter for å gidde å bidra?

– Jeg tror at samfunnet i dag består av en kultur hvor vi fra barn av blir lært opp til at vi skal få belønning for alt vi gjør. Forventningene rundt dette tar vi med oss fra ungdommen og inn til studentlivet.

– Gjør det oss late og at vi mister dugnadsviljen?
– Ja, helt klart, svarer Kristian fort, og fortsetter i kjent selgerstil:

– På Elixia bruker man rekrutteringsmetoder der du tar med deg venner på trening. For at du har gjort en innsats i å få med deg folk på trening får du goder og vennene dine får gratis trening. Kanskje vi kan bruke noen lignende metoder.

– Så du tenker å friste med gratis trening for studentene?

– Nei, men gratis pizza tenker jeg vi kommer langt med, sier Kristian med et lurt glimt i øyet.

Tar problemet ved roten

Leder Ragnar Glendrage og nestleder Camilla Ulstad Kristiansen i Curriculus – linjeforeningen for lektorstudenter – var det vanskelig å være i dårlig humør. Om du ikke allerede har fått det med deg, så var det nettopp Curriculus i samarbeid med flere linjeforeninger som arrangerte Blackout-fest i kantina.

– Det kunne ikke ha gått bedre, sier Ragnar Glendrage med et smil om munnen. Vi solgte ut billettene, jeg tror det var 600.

Et gjennomgående tema er frykten for å ta på seg verv fordi man ikke har erfaring og kan se på arbeidet som en stor belastning i hverdagen. Dette er nok mye av grunnen til at studentene ikke stiller til valg. Styremedlemskap, økonomiansvarlig, budsjett og styremøter er ord som kan virke skremmende for en litt usikker førsteårsstudent.

– Gjør det så enkelt som mulig. Ikke vær for pretensiøse. Vi gir alltid tydelig beskjed om at alt vi gjør er frivillig og for studentene. Det er ikke for å heve oss selv, sier Ragnar.

– Det er også en prinsippsak at vi går rundt og spør hva det er studentene vil. Finner vi problemer som for eksempel dårlig oppmøte på et arrangement vil vi gå i roten av det for å nne løsningen, sier Camilla.

Noe de tror styrker integriteten til Curriculus er deres holdning til det økonomiske.

– Vi søker ikke om støtte til noe, sier Ragnar. Det er en del av ideologien vår.

– Vi skal jo være her på UiA sammen i mange år. Hvorfor ikke gjøre det beste ut av det?

Tekst: Cicilie Lykke Gartland

Illustrasjon: Mackenzie Olsen-Laun

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*