Reising – en tapt kunst?

Processed with VSCO with hb2 preset

 

Er reising en aktivitet som tilhører fordums tid? En kunstform som har gått tapt?

La oss skru klokken 250 år tilbake i tid. Eventyrernes tidsalder, da Afrika fortsatt var et mørkt hjerte og Australias indre fortsatt var et tomrom på kartet. For en flakkende eventyrersjel som traktet etter å oppdage var det da man skulle levd. Med globalisering har alt blitt mer tilgjengelig og verden har på mange måter blitt mindre. Det er ikke lenger noe igjen å oppdage.

Den økende turiststrømmen har gjort verden mer kommersiell. Dersom man reiser til Alanya, Gran Canaria eller noen greske øyer er det ikke uvanlig at servitørene på restaurantene forstår norsk. Man trenger heller ikke spasere lenge langs strandpromenaden før man går forbi en restaurant hvor det henger norskeflagg. Kan det bli verre? Jeg reiser ikke for å se McDonald’s-skilt eller Cola-reklamer på hvert gatehjørne. Hadde jeg villet se det kunne jeg ha holdt meg i Norge. Kommersialiseringen fører til at reising er mindre autentisk enn den var før. Den kulturen man møter er en stilisert fasade av hva landet egentlig kan tilby.

Selv blant den gruppen reisende man skulle tro var mest eventyrlystne, backpackere, er det sterke tendenser til at den spenningssøkende delen av dem dør ut til fordel for komfortable senger, varme dusjer og Wi-Fi. Backpackere er ikke lenger backpackere, men flashpackere. Det hjelper heller ikke at flere land og flere land nærmest skreddersyr opplegg for naiv europeisk ungdom. Hvis man snakker med en flashpacker sitter klisjeene løst. Han reiser for å møte nye mennesker, oppdage nye kulturer og komme seg bort fra hjemlandet. I realiteten ender han opp med en gruppe landsmenn han reiser rundt med og utforskingen av en ny kultur begrenses til å drikke seg dritings på lokalt øl.

Den ultimate formen å reise på er med bil. Hvis man velger denne reiseformen er man ikke bundet opp mot et program som skal følges til punkt og prikke. Man har frihet til å velge akkurat den veien man vil. Bussrutenes strenge skjemaer henger ikke over deg som en mørk sky og man slipper det tynnvaskede charterpreget man får med en forhåndsbestilt pakketur. En av reisingens «last frontiers» er Mongol Rally. Et løp hvor man kjører fra London til Ulaanbaatar i Mongolia i en liten drittbil. Hele premisset er at man kommer til å kjøre seg bort og at bilen kommer til å bryte sammen. På veien møter man merkverdige folk, spektakulært landskap og eksotiske kulturer. Det er her essensen av det å reise ligger. Man aner ikke hva som venter en rundt neste sving. Hvis man sulter etter å oppdage, oppleve det uvisse, vil man kjenne hva det å reise virkelig er.

Oppe i alt dette kan man imidlertid spørre seg: Spiller det noen rolle? Har det noe å si at man ikke reiser «på ekte» lenger? Nå har mennesket snart vært på det høyeste fjell og det dypeste hav på ett ben, på ski og bak-fram. Kanskje den beste reisen er den langsomme, der du får tid til å fordøye inntrykk, nok til å se en edderkopp spinne sitt nett og tålmodig vente på sitt bytte. Kanskje den ytre reisen må ledsages av den indre, om du så befinner deg i lokalmiljøet eller på motsatt side av kloden. En dag er den beste reisen en tur til Bhutan, en annen dag en tur alene i skogen. Det vesentlige er at du etterpå eller i øyeblikket har noen å dele opplevelsene med. Vi kan ikke eksistere alene uten kommunikasjon med en nær relatert, da blir opplevelsen bare en opplevelse og ikke en eventyrlig følelse.

Tekst: Per Helge Leulier
Foto: Tobias Hole Aasgaarden

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*