Sykepleierstudent måtte gå flere timer til praksis

Sykepleierstudentene ved UiA blir vilkårlig plassert rundt i distriktet i sin praksisperiode. Dette medfører for enkelte flere timer i reising hver dag. Urettferdig, sier studentene.

I løpet av studietiden på Universitetet i Agder har sykepleierstudentene flere titalls uker i praksis. Dette sees på som en lærerik og nyttig periode av de fleste studenter, og noe de ikke ville vært foruten i sin studietid. Det er likevel ikke alle som får praksisplass i Kristiansand, men som må dra flere mil utenbys for å få gjennomført sin praksisperiode. Hvem som får bli og hvem som må dra er nærmest loddtrekning fra universitetets side.

– Universitetet tar hensyn til spesielle tilfeller, som studenter med barn og personer med tilknytning til byer og bygder utenfor Kristiansand. Men for oss tilflyttere for eksempel, er det helt tilfeldig hvor vi blir plassert, forteller Laila Tuntland (21).

Hun går førsteåret på sykepleien i Kristiansand og er en av studentene som har vært så uheldig å bli plassert i Arendal i sin praksisperiode. For henne medfører dette 3 timer i sammenlagt reising til og fra hennes praksisplass på Røed bo- og omsorgssenter. Hun er avhengig av buss for å komme seg dit, en utgift universitetet ikke dekker.

– Det blir fort tusen kroner i bussavgifter, noe som er ganske mye for en student. Når man sammenligner med de som har fått praksisplass i Kristiansand, blir det veldig urettferdig både med tanke på reisetid og utgifter, forteller Tuntland.

Vegard Gamst (23) er også avhengig av buss for å komme seg til og fra sin praksisplass i Fevik. Han står opp kl 0530 hver dag for å rekke å komme seg til praksis i tide, og er hjemme igjen rundt kl 18.

– Så skal man rekke å spise middag, og kanskje man ønsker å trene også. Da er det plutselig ikke så mye tid til overs. I tillegg skal man rekke å studere og lese, forklarer Gamst oppgitt.

Tredjeårsstudenten Dina Rivenes (23) er enig i at det ikke blir tatt hensyn til at sykepleierstudentene faktisk er studenter i praksisperioden. Hun forteller også om lange dager og lite tid til studier.

– Jeg trivdes godt der jeg var, men det ble til at man telte ned dager til man kunne sette seg ned og slappe av og gjøre alt annet som står på planen over skole. Noe som er dumt, ettersom det er i praksisen vi lærer mest og skaper våre egne erfaringer. Men at det blir til man gruer seg til neste dag fordi man er så sliten, og ser alt av jobb og lesing som også må gjøres.

Flere studenter i hennes kull har sett seg nødt til å ha bil i Kristiansand, for å komme seg til og fra praksis og få studiekabalen til å gå opp.

– For meg som verken har førerkort eller bil, ble alternativet enten å gå eller å ta buss. I helgene klaffet ikke bussene, og jeg ble nødt til å gå hjemmefra kl 0500 for å rekke praksis kl 0730, forteller Rivenes.

Instituttleder for Institutt for helse- og sykepleiervitenskap, Kari Hansen Berg, bekrefter at en del studenter har lang reisevei til praksis.

– Vårt praksisfelt er Aust- og Vest-Agder hvor vi primært dersom det lar seg gjøre plasserer studenter fra Campus Kristiansand i Vest- Agder og fra Campus Grimstad i Aust-Agder. Vi utplasserer disse ved 3 sykehus: Sørlandet Sykehus Arendal, Sørlandet Sykehus Kristiansand og Sørlandet Sykehus Flekkefjord.

Hansen Berg forteller videre at studenter i praksis ved Sørlandet Sykehus Flekkefjord, som ikke er hjemmeboende i distriktet, får tilbud om hybel som blir dekket av UiA. Hovedtyngden av utplasseringene er likevel i de større kommunene Kristiansand, Grimstad og Arendal.

– Vi har ikke nok praksisplasser til alle våre studenter i disse kommunene og må derfor benytte andre kommuner med lengre reisevei, og prøver å tilstrebe at dette kan gjøres med offentlig transport. Så selv om vi tilrettelegger så godt det lar seg gjøre, vil noen studenter, av mange årsaker, få noe lang vei. 

Kai Steffen Østensen, leder i STA, forteller at det ikke finnes noe vedtatt politikk på hvor lang reisetid studentene kan ha til og fra praksis. Det han derimot legger vekt på er at all offentlig utdanning skal være gratis.

– Ut ifra gratisprinsippet bør studenter som bruker penger på å komme seg til og fra praksisplassen sin få refundert dette beløpet av universitetet. Uansett om reisetiden er på én eller tre timer.

Tekst: Ine Rossebø Knudsen

Foto: Tobias Hole Aasgaarden

 

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*