Refleksjonens kunstige natur

Vi mennesker, vi som lever her på jorden, vi har det med å beskrive verden rundt oss. Vi gjør det med språket vårt. Registrerer sanseinntrykk, danner oss bilder, tanker og systemer. Oppfatninger som vi uttrykker, til oss selv, til andre, til omverden. Én slik oppfatning, som synes å være nokså vanlig, handler om oss selv og verden vi lever i. Nettopp om selve forskjellen på mennesket og naturen.

Det er en helt alminnelig forestilling hos oss, at det er et skille mellom naturen og mennesket. Den ubearbeidede allnaturen står som motsetning til det menneskeskapte. Likeså iherdig som mennesker til alle tider har dyrket naturen, har de også prøvd å forme naturen, temme den. Og ikke sjeldent, mener de å ha overvunnet naturen. Blir naturen ikke lenger natur hvis mennesker bearbeider den? Hvor går grensen for hva som er natur og hva som er menneskeskapt? Er ikke også mennesket en del av naturen? En plastikkpose på stranden er menneskeskapt, altså er den ikke en del av naturen. Det samme gjelder for en asfaltvei og for en skyskraper. Asfaltveier og skyskrapere hører til menneskenes kultur, de er resultater av menneskelig virksomhet. Bevis på at mennesker kan underlegge seg naturen. Asfaltveier hører følgelig ikke til i naturen. De er kultur, og dermed ikke natur.

Hva hører så til naturen? Det gjør plantene, fjellene, vindene og dyrene. Luften vi puster inn hører til naturen og marken vi trør hører til naturen. Alt det opprinnelige, alt som ikke er menneskeskapt. Denne distinksjonen er ingen overraskende nyhet, og jeg antar at veldig mange følger mitt resonnement. Skyskrapere er ikke fra naturen, i motsetning til fjellene. Asfaltveier har ingen naturlig plass i økologien, men det har mosen. Og plastikkposer er av kunstig materiale, i motsetning til steiner, eller pinner. Dette er ting vi mennesker er enige om. Det er en gjengs oppfatning. Det er slik vi mennesker like gjerne systematiserer verden rundt oss.

Jeg undres; hvor går grensen for hva som er en del av naturen og hva som ikke er det? Jeg nevnte ovenfor at alt som ikke er menneskeskapt, er natur. Plastikk er som nevnt et kunstig materiale, det kommer ikke fra naturen. Eller gjør det det? Plastikkens materie kommer jo utelukkende fra naturen, det er naturlige råstoffer som er bearbeidet av mennesker. Plastikkens materie kommer altså fra naturen, det er bare naturlige stoffer som er bearbeidet av intelligente dyr. Mennesker, som også er en del av verdensaltet, av naturen. Kan da vi se på plastikkposen på stranden som en del av naturen på kloden vår? Kanskje. Et vepsebol hører da til naturen, men hva er egentlig den essensielle forskjellen på et vepsebol og en plastikkpose, eller en skyskraper for den saks skyld? Vepsebolet er laget av vepsene, og skyskraperen er laget av menneskene. Vepsene hører jo helt klart til naturen, men det gjør jo menneskene også. Mennesket som sådan er et naturvesen, likesom vepsen er et naturvesen.

Intensjonen bak vepsebolet er relativt lik for vepsene, som intensjonen bak skyskraperen er for menneskene. Den skal kunne leves i. Det må derfor være noe med mennesket som er forskjellig fra veps, og alle andre dyr. For skyskraperen hører ikke til i naturen på samme måte som et vepsebol, en beverdemning, et sneglehus eller et ørnerede. Det tvinger seg frem en ny distinksjon; nemlig hva som skiller menneskene fra dyrene. Det er, om jeg fatter meg i korthet, evnen til refleksjon. Så bakgrunnen for at vi ser på et vepsebol som en del av naturen, og på en skyskraper som noe kunstig, hviler på at menneskene kan reflektere, noe vepsene ikke kan. Jeg finner det forunderlig.

Man sier at dyr handler på instinkter, mens menneskene kan reflektere. Det er en evne hos oss. En evne som er ganske unik, så vidt vi vet. Men likeså unik som vår evne til å reflektere, er vel insekters evne til å pollinere planter, beverens evne til å bygge demninger og ørnens evne til å bygge ørnereir, i trær som har en evne til å lage frisk luft? Det er jo visse insekters natur å bestøve planter, det er ørnens natur å bygge reir, og det er treets natur å lage frisk luft, likesom det er visse menneskers natur å reflektere. Men insekters pollinering av planter, beverdemninger, ørners reir og blader på trærne er jo absolutte nødvendigheter for at naturen består, slik vi kjenner den. Menneskers refleksjon derimot, er grunnlaget for at naturen ikke vil bestå, slik vi kjenner den.

Så kanskje det ikke er så galt å se på en plastikkpose som noe unaturlig? Kanskje asfaltveier og skyskrapere ikke hører hjemme i allnaturen. Kanskje stemmer vår instinktive oppfatning av at det som er menneskeskapt, ikke kan være en del av naturen. Kanskje vi mennesker er noe annet, kanskje er vår natur, refleksjonen, noe kunstig?

Tekst: Franz  Rose Bengtson

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*