Tett på medmennesker og tett på Gud

I bygg 50, rett ved parkeringen foran plenen på UiA, sitter Studentpresten. Hans Jørgen Wennesland har flere arbeidsoppgaver, men kanskje en av de største er å være en ekstra støttespiller for studentene. En du kan komme og snakke med om problemer i hverdagen, snakke om troen din eller bare få luftet ting man tenker på.

Jeg blir møtt i inngangsdøren til bygget av en smilende mann som er lett å strekke ut hånden til. Han viser veien til kontoret sitt og forteller hvor hyggelig dette er. Jeg kommer inn på et koselig, lyst kontor. Det er flere bøker om alt mulig rart i bokhyllene og på pulten. Hadde det ikke vært for bildene av Jesus og jomfru Maria kunne det sett ut som alle andre kontorer. Med en stor kontorpult som dekker hele bakenden av kontoret, og et lite bord med to stoler på høyre side, er dette et sted for både administrasjonsjobbing og samtaler med andre. Han setter seg på stolen lengst fra døren og får meg til å føle meg veldig velkommen. Jeg setter meg ned og begynner med å forklare litt om at Unikum gjerne vil bli litt bedre kjent med stillingen hans og hva han har å tilby studentene. Han virker veldig glad for dette og er mer enn klar til å svare på alle spørsmålene mine.

Hva var det som gjorde at du valgte å bli prest?

Han tenker seg om litt før han sier:

– Det tror jeg faktisk var at jeg havnet i et veldig bra ungdomsmiljø. På ungdomskolen havnet jeg inn i et veldig kristent miljø. Det var et miljø hvor vi fikk gjøre mye selv. Dette tror jeg bevisstgjorde meg, og jeg ble glad i å være med der det skjedde og der det ble skapt noe. Jeg tenkte jeg kunne være en person som kunne ha dette som en fremtid. Derfor valgte jeg å studere teologi og bli prest.

Du er herifra og dette er jo en av de mest kristne byene i Norge, så det var vel virkelig et miljø for det her?

– Ja, det er jo det. Jeg har vokst opp i et stort kristent miljø, men jeg kommer fra et hjem hvor selv om jeg lærte å be aftenbønn, var ikke mine foreldre noen aktive kirkegjengere. Så jeg kom litt inn fra siden, og det ble personlig for meg.

Hva var din første jobb?

– Min første jobb var som prest for skoleungdom i Oslo. Jeg fortsatte i Oslo etter utdanningen. Mye leirer og besøk på skolene.

Hva fikk deg til å søke på denne stillingen?

Hans Jørgen smiler og forteller at han aldri søkte på denne jobben.

– Jeg har på en måte gått rundt hele sirkelen. Jeg begynte med ungdom. Jeg har vært lærer, prest i menighet og jobbet med de eldre. Jeg har alltid likt å jobbe med ungdom. Det er en så flott gruppe å jobbe med. Det er den tiden det skjer mye i livene deres. Også ble det sånn at jeg rett og slett bare byttet jobb med han som hadde denne jobben, og han fikk jobben som prest for min menighet og jeg fikk jobbe med ungdom igjen.

Var det noe du ville endre med denne jobben?

– Jeg tenker det å være studentprest er mye å finne sin egen vri på å gjøre de forskjellige tingene. Det er ting vi må gjøre, men det er flere ting vi gjør forskjellig. Vi kan spille på våre gode sider og droppe ting vi ikke er så gode på.

Hans Jørgen mener det som er viktig for han i denne jobben er å komme tett på mennesker. Han mener det alltid er en utfordring å skulle snakke med mennesker som har det vondt, men det er noe han gjerne gjør.

– Lidenskapen min ligger ikke i administrasjonen, sier han, og forteller at lidenskapen er i å hjelpe og forstå mennesker i alle situasjoner uansett tro og livssyn. Det er tydelig viktig for han at studentene vet at døren hans er åpen for alle uansett.

– Jeg liker veldig godt å få lov til å bli invitert inn i folk sine liv.

Det er tydelig at Hans Jørgen brenner for jobben. Han sitter og smiler, småler og gestikulerer for å understreke hvor mye han elsker det han driver med.

Hvilke andre arbeidsoppgaver har du enn å møte studenter?

– Jeg har noe som heter Coffee Hour. Der møtes vi, drikker kaffe og spiser vafler. Her på Gimlemoen er det hver tirsdag. Og i Grimstad er det annenhver uke på Bluebox. Tirsdager er det også morgenbønn med nattverd. Dette er nok det mest kristne møtepunktet jeg står for. Dette er ikke en stor gruppe. Kanskje 7-15 stykker. Da kommer både ansatte og studenter. Også har jeg kontakt med den kristne studentgruppen Laget. Det er en hel del ting jeg blir spurt å være med på. Jeg har også kurset «Ta ordet». Her vil jeg hjelpe studenter med å tørre å snakke i for eksempel forelesninger.

Jeg spør han om det er noe foredrag eller lignende på Coffee Hours møte. Han forteller at det er kun et treffsted, en sosial møteplass for mange å bli kjent med folk eller prate om løst og fast, og kanskje om de har noe de sliter med få hjelp til det på et veldig lavt nivå.

Tror du det er lettere for studenter å komme til deg etter å ha vært på slike møter?

Han ler godt.

– Ja, det er nok mye lettere å komme til en som har servert deg vafler enn en som ikke har det.

Hva vil du si er gjengående av hva studenter sliter med?

– En del går på relasjoner. Enten det er til familie, venner, søsken eller kjæreste. Og flere som opplever for høye forventinger til seg selv. Dette gir ofte en del angst. Det ligger mye i det landskapet der. Men noen kommer selvfølgelig også for å snakke om troen sin. For flere kan troen være vanskelig å koordinere med hva som skjer i hverdagen, og da kan det være godt å snakke om det. Det er også fint å se at det er studenter med forskjellige trosretninger kan komme til meg å snakke.

Jeg spør han om det er noen barrierer han må komme over for å snakke om en annen tro enn han har selv. Han setter seg opp og forteller at det har ingenting å si.

– Bare det at vi begge har troen på noe mer enn oss selv er nok til at vi kan snakke om det åndelige, det at vi har forskjellig syn på selve Gudsbilde legger ingen hindringer på samtalen.

Blir du ofte like mye en psykolog som prest?

Han smiler bredt og forteller at han vil ikke skryte på seg å være en psykolog, men det kommer lett for han å prate med folk.

– Jeg har jo snart levd i ganske mange år, det hjelper. Jeg har vært gjennom ganske mye, jeg har voksne barn, jeg har barnebarn. Jeg kjenner livet fra mange forskjellige faser. Og i livet som prest har jeg fått prate med utrolig mange mennesker om veldig mange problemer som folk kan stå i. Jeg kan derfor gi mye i min erfaring, men det er viktig å si at jeg prøver ikke å dytte løsninger på folk. Ofte så stiller jeg heller spørsmål slik at personen tenker selv, men om de spør meg om min mening vil jeg gi den om jeg ser det som hensiktsmessig.

Hva vil du si din rolle som religiøs aktør er i et akademisk miljø?

– Jeg er en person som skal holde den religiøse demisjonen synlig på UiA. Jeg er selvfølgelig ansatt av den norske kirke, med støtte fra samskipnaden og universitet som spleiser på lønna mi. Det er like viktig for meg at andre religioner er tilstede. Jeg ser på et mangfold av tro og livssyn her på UiA som veldig viktig. Selv om jeg er prest, vil jeg aldri ta opp religion i en samtale, det må jeg bli invitert til selv av studenten. Min mening vil kun komme opp om jeg blir spurt om den.

Føler du behovet for en studentprest fortsatt er viktig på et universitet?

Han setter seg opp igjen og forteller at han syntes det er veldig viktig med en studentprest.

– Det hadde selvfølgelig vært kjempefint om universitetet eller andre trossamfunn hadde råd til å ansette folk innenfor flere religioner slik at vi kunne jobbe parallelt. Dette er ikke situasjonen i dag, men jeg tror forskning og tro skal bli tatt på alvor sammen og jeg tror det er mulig. Han forteller at UiA har nok et større trossamfunn enn andre universiteter på grunn av hvor i landet vi ligger.

– Det er nok flere kristne studenter og ansatte her og vi ser også at for eksempel de muslimske studentgruppene er større og mer aktive andre steder, men vi har fått en studentgruppe her også som møtes daglig i stille rom.

Har du noen gang fått negativ respons på det du gjør?

– Det har vært veldig lite, men i studenttinget har det blir spurt om samskipnaden skal være med på å støtte en studentprest, og dette mener jeg er et veldig viktig spørsmål som skal være lov å stille fra tid til annen. Til nå har det blitt slik at de gjør det. Jeg tror de ser at de har tjent på det. Men det har ikke vært mer negative spørsmål til stillingen eller ting jeg gjør enn det som jeg syntes det er riktig. Det vil alltid være viktig å få slike spørsmål på banen for å kunne besvare dem.

Er det noe du gjerne vil at alle studentene på  universitetet skal vite?

Han smiler og ler litt.

– Da vil jeg nok si at det å søke inn i det indre av seg selv og se etter noe større er viktig. Det er et spørsmål man ikke skal være redd for å berøre. For om man er i det landskapet der, vil man oppleve og finne fine ting. Det vil også være noen som har vonde opplevelser fra det landskapet, det er vel kanskje ikke til å stikke under en stol. Hans Jørgen smiler litt av kommentaren sin og tenker seg om litt før han fortsetter.

– Da vil det være veldig viktig at de som har det vondt får komme frem og fortelle at her har jeg opplevd noe som ikke har vært bra. De vil jeg gjerne ha en samtale med for å høre hva dette dreier seg om og om hva som er vanskelig for dem.

Han forteller at om det er noe vi alle burde tenke på så er det at samtalen er magisk.

– Når folk har det vanskelig i livet, enten det er forventninger til seg selv eller omgivelsene sine, så tror jeg det er utrolig viktig å snakke om det. Og det gjelder også mennesker med psykiske problemer. I det øyeblikket du sier noe høyt så skjer det noe magisk. Da begynner ting å bearbeide seg og du er på vei til et bedre liv hvor det er lettere å håndtere problemene dine.

Tekst: Mia A. Wright

Foto: Didrik Rud

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*