Film: Fifty Shades Freed

Navn: Fifty Shades Freed
Sjanger: Drama
Regi: James Foley
Medvirkende: Dakota Johnson, Jamie Dornan, Eric Johnson, Eloise Mumford, Rita Ora, Luke Grimes.
Norgespremiere: 09.01.2018

Siste film i den mye omtalte serien om Anastasia Steel (D. Johnson) og Christian Gray (Dornan) er her. Filmen var ikke fullt så ille som de to første, men ille nok. Og klimakset som plakaten har lovet oss i flere måneder kom aldri.

Filmen starter med bryllupet til Ana og Christian, der de lover hverandre å være der for hverandre i gode og onde dager, elske og, kanskje viktigst for Christian, ære hverandre til døden skiller dem ad. Vi som har sett de to første filmene vet at dette er en viktig del for Gray. Han fortsetter å klage på at Ana gjør som Ana vil, som egentlig bare er det aller minste av hva mennesker burde få lov til å gjøre. Ting som å himle med øyene til mannen sin og ligge uten bikinitopp på en strand i den franske rivieraen.

Fifty Shades Freed har en del mer action utenfor soverommet enn de to andre filmene har hatt. Anastasia sin tidligere sjef, Jack (E. Johnson), har blitt en typisk «film-bad guy», med intensjoner om å få presset ut penger fra Gray-familien. Men filmen har ikke helt fått til action-scenen, da hele scenen virker litt tvunget samtidig som den hele tiden blir avbrutt av sexscener. Det blir i overkant mye.

Selv om Christian nå har blitt lettere å ha med å gjøre som partner, og Ana blir mer og mer selvstendig, kommer ikke dette godt nok frem i filmen. Det er noen enkle fraser, men ikke nok til at man føler seg helt trygg på at ikke Christian muligens kan bli en mann hun må flykte fra om fem til ti år.

Jeg elsker at Ana vil jobbe selv etter at hun er gift, og at hun gjør det svært godt i jobben sin, men dette er også noe jeg mot slutten av filmen blir usikker på om hun fortsatt kommer til å gjøre. Og jeg må nevne puppene til Johnson, for de er tilbake hele tiden i løpet av filmen. Jeg undret meg over om puppene nesten hadde mer skjermtid enn ansiktet hennes. Dette plager meg litt. Ikke fordi det er en pupp, men fordi de ikke har så mye med historien å gjøre. Og de dukker opp i scener der jeg føler de bare er der for å distrahere seerne fra den dårlige dialogen.

Kjemien mellom D. Johnson og Dornan er ganske fin, men resten føles veldig tvunget. Det var til og med øyeblikk, som når Ana møter sine nye livvakter, hvor jeg nesten krympet meg litt. Eric Johnson skifter mellom helt ok og flau å se på gjennom hele filmen, og Eloise Mumford er sjarmerende i rollen som Kate Kavanagh selv om det kan bli litt påtvunget noen ganger.

Er du ute etter en kjæreste-film for Valentine, kan dette var et greit kompromiss. Den har litt action, litt drama og mye kjærlighet. Noen ytterst få ganger er den nesten morsom, og ikke bare på en latterlig måte.

 

 

 

 

 

Anmeldt av: Mia Wright

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*