Pianisten som herjer på hjul

Sangfugl fra Østen. Vokste opp i andre kår med øyne for detaljer og et stort hjerte for mennesker. Vi får et dybdeintervju med den nybakte pappaen Sondre Linstad-Hurum.

Praten går om løst og fast. Hverdagslig stuerot, lite å sette fingeren på. Ryddig, moderne kjøkken. Pink Lady-båtene havner i en skål. Den nyfødte sover, minimalt med lys grunnet en handletur som nettopp er over. Sondre Linstad-Hurum kan endelig senke skuldrene etter en lang dag i praksis rett nedi gata.

Trappa til kjelleren knirker som den skal. Plusspoeng! På veggen før den éne svingen henger de tre multi-orda,«Javel, se det», innrammet, delt i to. Vel nede på gulv-til-gulv-teppet, rundt hjørnet, er det allerede skjenket to glass med taffel, limesmak. Blikket møter en knallrød femseter. Tegn på kjærligheten som omfavnes på alle kanter? Sondre er i hvert fall svært komfortabel i den, og smiler bredt.    

Ut å sykle

Fotball som yngre var veldig gøy å holde på med, men det var noe som manglet. Sondre leita etter en idrett der det var rom for refleksjon og indre dialog underveis, noe som fort blir begrenset i ballsport.

– Mitt første ritt syklet jeg da jeg var femten, og året etter ville jeg sykle Oslo-Trondheim. I menigheten kom jeg i kontakt med en mann som også skulle sykle rittet, og som i de senere årene hadde kjempegode resultater derfra. I mitt stille sinn tenkte jeg at hvis jeg holdt ryggen hans hele veien så ville det gå veldig bra, sier han, før han legger til:

– Men jeg kjente gutter i klubben min som var ti år eldre enn meg. De hadde også hadde vist interesse for rittet, så jeg valgte å sykle med dem. Som 16-åring var det jo drømmen! For første gang ble jeg møtt av et stort apparat som jeg bare hadde sett på tv. Rittet gikk som det gikk, det ble også en stor påkjenning for kroppen når man ikke er vant til å jobbe i «kjelleren» over lengre tid. Jeg må også si at det rittet er for spesielt interesserte.

Diplomer, pokaler, sykkeldekk og bilder dekorerer kjellergangen, og med fri sikt kan en telle hvor mye han har oppnådd på sykkelsetet.

Englevakt

Sondre fyller enda et år. Som 17-åring skal han inn på videregående skole, på musikklinje i Fredrikstad. Sykling er fortsatt livet. Men ting snur brått. I 2006, 17. juni, sykler Sondre og klubben treningsritt.

Sykkelen hans sklir over i motsatt kjørefelt, i 80-sone, det kommer bil, sykkelen fyker til værs.

– Folk trodde jeg var død, og det trodde jeg også. De ti neste dagene er bare borte. Det faktum at jeg slapp unna med kun kraftig hukommelsestap, det klarer ikke jeg å anse som noe annet enn englevakt.

Neste kapittel er rehabilitering. Historien derfra er heldigvis lystbetont. Det gav Sondre lyst og styrken til å fortsette å sykle, og ikke minst muligheten til å fullføre videregående. En oppbyggelig periode, kort fortalt. To år senere tar han et år i «terapi», eller folkehøgskole som det også heter.

– På Sagavoll gikk jeg en linje som het «friluftsliv ekstrem». Naturen lå klar og vakker for meg til å gå når og hvor jeg ville, både alene og med klassen. Den nærkontakten med skaperverket var noe jeg virkelig trengte, og satte stor pris på, og fortsatt gjør.

– Er syklinga verdt det?

– I det store bildet fikk syklinga meg til Sørlandet. Med dét sykkelmiljøet; Dag-Otto Lauritzen og «Oksen fra Grimstad.» Jeg fikk kontakt med continentallaget til Thor Hushovd og var med der et år. Det var i Kristiansand jeg traff den fantastiske kona mi, som nå er mor til sønnen min, Samuel, svarer han.

– Studievalget mitt falt også på idrett, og jeg har opparbeidet meg en kunnskap fra proff-miljøet og toppidretten som jeg tror få får muligheten til. Det er ikke ofte jeg reflekterer over karrieren min på et dypt nivå, men jeg føler at erfaringene mine har mye å si for læreryrket som jeg studerer til nå. Jeg er vant til lagarbeid, og å jobbe som et team. I 2014 knuste jeg Alexander Kristoff i et gateritt i Sandefjord. Det er den største krona i ritt-karrieren min, det var virkelig lønn for strevet. Jeg er fortsatt stolt av det.

Samtalen dabber naturlig ut, like etter høres skritt fra første etasje:

– Sondre! Hanna kommer på besøk for å prøve noen kjoler!

– Hanna? Hvem Hanna?

– Hanna, som i Tormod og Hanna!

– Åja, Hanna!

«Praise the Lord»

Musikk har alltid betydd mye for Sondre. Foreldrene satte han ved klaveret i en alder av fem år, og siden da har han skaffet seg et repertoar med bredt spekter.

– Alt av musikk ble gøy veldig tidlig, og det skal jeg takke foreldrene mine for, absolutt. Pianoet ble min følgesvenn fram til fjortis-alderen. Da ble jeg møkkalei, og ble liksom ferdig med tangentene. Likevel kjente jeg på en tiltrekning hver gang jeg så et piano, måtte se meg over skuldra når jeg gikk forbi et faktisk. På den måten fikk jeg kanalisert min indre dialog og kreativiteten min, begynte å komponere små stykker og klarte å kose meg ved pianoet igjen. Jeg ble også med i konfirmant-bandet etter hvert, forteller han.

Særlig én sjanger boltra seg i hjertet:

– Det er noe helt eget med gospel-musikk, altså! Jeg fikk spille mye gospel i løpet av videregående, og den interessen preger fortsatt livet mitt i en alder av åtteogtjue år.

– Hvorfor gospel?

– «Praise the Lord!”, ikke sant. Det er mer enn bare en sjanger, det er en uttrykksform for glede og frihet. Jeg har alltid vært glad i andre kulturer, formidling og rytmer, alt dette finner du jo i gospel. Nå er jeg også den stolte, dog ydmyke, lederen og dirigenten til Contagious Gospel Choir i Salem Misjonskirke her i Kristiansand. Og som navnet tilsier så er vi smittsomme!

Det siste sier han med et smil, som om han fyrte av en vits han er spesielt fornøyd med. Det smitter.

Kultursjokk i hjemlandet

Interessert i kulturforskjeller og mennesker? Definitivt. Flaska opp på en annen måte enn de fleste, i et annet land enn de fleste. Far i huset får spørsmål om å jobbe utenfor landegrensene, noe som fører til at Sondre på åtte år blir misjonsbarn i Kamerun, etter et forberedelsesår i Frankrike, hvor forskjellene var store.

– Man skulle virkelig prestere på skolen, altså. Resultatene dine sa alt om deg. Ikke bare om arbeidsinnsats og lesekunnskaper, men folk skjønte liksom hva slags kår en kom fra, blant annet. Jeg husker særlig godt at lærerne leste opp karakteren etter prøvene. Kan du som nordmann forestille deg det?

I Norge snakker vi om fattigdom som en sykdom det vil ta lang tid å bli kvitt, vi klager på at NAV er trege med saksbehandling, og at velferdsstaten bare er et begrep.

– Jeg vil ikke peke med fingeren, men folk flest veit ikke hva de prater om. De leveforholdene jeg så er ikke mennesker verdige, men etter kort tid følte jeg meg veldig hjemme der. Innstillingen og holdningene der nede er preget av Jungelboken, for å si det sånn; «ta livet som det faller seg.» En av de største forskjellene var den menneskelige kontakten jeg fikk med folk, jeg ser klare skiller i ansiktstrekk hos mennesker som ligner veldig på hverandre, sier han.

– Ser jeg en person i øynene, bryr jeg meg ikke om farge, lukt og størrelse. Alle mennesker har et behov for å bli sett og bli satt pris på, det lærte jeg i Kamerun. I den sammenheng lærte jeg å takke for alt i livet veldig tidlig. En av mine mange velsignelser er å være født i Norge, og hver dag takker jeg Gud for alt jeg har.

Som 9.-klassing returnerer Sondre med familien til Norge:

– Kontrasten la jeg fort merke til, tror jeg ble ansett som outsider på skolen, sier han, og forklarer:

–  Antallet innvandrere var økende. For meg var det helt naturlig å hilse på og snakke med dem, fargen skremte meg ikke. Folk turte omtrent ikke se hverandre i øynene. Det var bare rart for meg, så jeg gjorde noe med det og behandlet dem som mennesker, nettopp fordi det er det de er. Det førte til at jeg ble et mobbeoffer, men aksepten kom etter hvert.

Oppveksten har formet denne mannen. Det er tydelig. Han snakker om menneskelig kontakt, hvordan det kan overføres til dyr som familien hadde i Afrika. Rikdom nevnes, både som penger og midler, men også kjærlighet. Kjærlighet til familie, venner og mennesker, ikke ting og alt som kan kjøpes for penger. Rikdom gir oss et ansvar. Han har et budskap om å ikke få dårlig samvittighet som nordmenn fordi vi har penger.

– Samfunnet vårt er avhengig av at du går i butikken og handler. Hvis du endrer levemåten og minker livskvaliteten din fordi du har dårlig samvittighet over afrikanerne, hjelper du verken dem eller deg selv.

 Samarbeid

Klipperstien 9: et rede for mor, far og pode. Under samme tak har de det varmt, romslig, lyst og barnevennlig. Sondre og kona Odbjørg er nybakte foreldre. Det Odbjørg gjorde en natt for to måneder siden trumfer alle plasseringer, rankinger og ledertrøyer Sondre noen gang har fått. Samuel har ti fingre og tær, nese, ører, munn og øyne. Velskapt, perfekt og ingen tilfeldighet.

– Kan det være tilfeldig 5 millioner ganger? Det lurer jeg på. I troen min finnes det ikke noe tilfeldig, forteller den nybakte faren. 

–  Nå skal Odbjørg og jeg finne ut av foreldrerollen sammen. Hun er så fantastisk, hun har holdt ut med meg tross mange reisedøgn og energinivået mitt. Jeg har fått leve ut mine drømmer og nådd mine mål, og nå skal jeg se sønnen min nå sine mål. Han skal selv finne ut av mulighetene å ta sine valg. Jeg har aldri følt meg oversett, og det vil jeg videreføre til mine barn. En skremmende tanke er at de skal utsettes for livet vi voksne kjenner så altfor godt. De skal bli avvist, gråte, bli syke, skade seg, miste, savne, men de skal også le, smile, bli elsket, studere, jobbe og vokse.

– Du snakker om barna dine?

– Vi vil ha flere, men vi stresser ikke, sier han med et lunt smil.

Med drømmende og filosofisk blikk lener han seg mot veggen bak.

– Takk for at du kom hit i kveld.

 Tekst og foto: Levi Jansen

 

 

 

 

 

    

 

 

 

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Fyll inn *