Filmanmeldelse: 120 slag i minuttet

Originaltittel: 120 battements par minute
Regi: Robin Campillo
Medvirkende:Nahuel Perez Biscayart, Arnaud Valois, Adèle Haenel og Antoine Reinartz 
Norgespremiere: 23.03.18

AIDS-epidemien i Paris på 90-tallet skildret så virkelighetsnært at det kommer under huden på deg.

En aktivistgruppe under navnet «ACT UP:Paris» prøver å redde livene til de rammede, og opplyse resten av befolkningen om det de selv kaller en krig. En krig mot uvitenhet, mektige økonomiske interesser og et maktapparat som prøver å dysse ned omfanget av epidemien som rammet utsatte utstøtte grupper slik at majoriteten av befolkningen så den andre veien.

Det er ikke rosemaling av en mørk periode i folkehelsens historie eller gruppen selv. Fraksjonene og de ulike standpunktene kommer godt frem. De homofile som vil bli forstått og som møter en vegg av hat. Mødrene til barn som fikk infisert blod. Prostituerte og narkomane som er uglesett av politiet og den generelle befolkningen. Aktivistene som vil ha politisk omveltning med drastiske og til dels voldelige midler. Utlendingene som har fått avvist asylsøknadene og dermed ikke tør gå til helsevesenet for hjelp.  De farmasøytiske selskapene som representeres gjennom vanlige personer, og som ikke virker som en ensidig ondskap uten problematiske nyanser.  Ulike meninger om fremgangsmetoder og protester er noe av det som driver filmens konflikt videre.

For det er ikke president Mitterand eller de medisinske selskapene som er ondskapen i filmen: Viruset er. Det er en kamp for å overleve, for å holde T4-nivået i blodet oppe slik at en kan havne i testgrupper, en kamp for å bli hørt og ikke dø i anonymitetens mørke.

Filmen er mesterlig delt i tre deler, adskildt med kunstneriske innslag som viser det ypperste av Arthaus. Visuelt er filmen et mesterverk og et balansert produkt. Det er ikke rart at denne filmen tok storeslem i Cannes og andre filmfestivaler i Europa. En film om minoritetenes kamp for å bli hørt over hatet fra populistene og de uengasjertes gjesp kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt.

AIDS har kanskje fått mindre oppmerksomhet de siste årene i mediene, men budskapet om å lytte til de lidende lever fortsatt videre i denne ypperlige filmen. Filmen tar deg med på innsiden av sprøyterommene, sykesengene og soverommene i en krig som var usynlig for mange – og dødelig for andre.

 

Tekst: Bastian Wiik

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Fyll inn *