Filmanmeldelse: Utøya 22. juli

Originaltittel: Utøya 22. Juli

Sjanger: Drama, Thriller

Regi: Erik Poppe

Medvirkende: Andrea BerntzenAleksander HolmenBrede Fristad mfl.

Premiere: 9. mars 2018

«Utøya 22. juli” er en intens og brutal film, hvor vi får en ordentlig virkelighetsnær opplevelse av hva som skjedde denne grufulle, historiske dagen.

En dag mange ble rammet og mange følelser ble truffet. Til tross for at regissøren Erik Poppe har prøvd å fortelle denne historien på en respektfull måte ovenfor de pårørende, trenger man å være forberedt og ha tykk hud for å se denne filmen som vekker mange minner og følelser.

Filmen starter med å presentere hovedpersonen Kaja, som ser inn i kamera og sier ”du vil aldri forstå”. De første sekundene tenkte jeg at dette var med på å ødelegge den realistiske følelsen av filmen, men det viste seg et par sekunder etter at hun kun var i en telefonsamtale med sin mor. Dette var med på å gi oss publikum en klar beskjed. Videre er det mye snakk om hva som akkurat har skjedd på Regjeringskvartalet i Oslo, og mange spekulasjoner hos ungdommene. Planen deres er å slappe av ut kvelden og prøve å kose seg. Vi får også møte på lillesøsteren til Kaja, Emilie, som får en større betydning senere.

Plutselig hører vi skudd, og vi får sett en større gjeng ungdom som løper med høye skrik i halsen. Ingen skjønner enda helt hva som foregår, men alle følger etter i frykt. Så fort alvoret kom i filmen, satt jeg i salen og angret halvveis på at jeg satt der med tårer som jeg tvang meg selv til å holde inne. Kaja og vennene hennes gjemmer seg i skogen med dødsangst for hva som foregår. De får vite at det er ”politiet” som skyter, og de klarer ikke å forstå noe annet enn at folk faktisk blir skadd. Det eneste de vet, er at de ikke er trygge.

Kaja leter etter lillesøsteren sin, Emilie, gjennom hele filmen. Hun løper fra vennegjengen sin alene og risikerer eget liv i full desperasjon. Høye skudd blir hørt jevnlig utover hele filmen, og vi i kinosalen får hjertet i halsen hver gang. Kaja fremstår som en hjertevarm person som bryr seg om andre, og det er med på å vise hvor mange godhjertete unge mennesker som var på Utøya denne dagen. En av scenene som ga inntrykk var da hun er i telefon med moren sin mens hun gjemmer seg. Hun forteller at hun elsker både henne og pappaen sin, og det minner om et farvel.

Filmen blir filmet med et håndholdt kamera i bare én tagning. Dette er med på å realisere hendelsen, og vi får sett Kajas perspektiv. Vi blir dratt inn i filmen, og det føles virkelig som om vi selv er på øya. Filmen er satt opp på de ekte tidspunktene, og den varer i 72 minutter – akkurat like lenge som det varte i virkeligheten. Det føles ut som evige 72 minutter, og vi håper bare på at hjelpen skal komme og at alt skal ta slutt snarest. Skuespillerne som er med i filmen er heller ikke kjente profiler, noe som gir oss følelsen av at de er helt vanlige ungdommer. Det gjør filmen mye mer ekte, og vi føler fort at det kunne vært en av oss eller noen vi er glad i. Manglende skuespillererfaring merkes på et par av skuespillerne, men med filmens sterke historie blir det fort glemt. Kaja derimot, som spiller hovedrollen, må krediteres for å ha klart å gjennomføre en så vanskelig rolle og ha realisert en så vanskelig historie så godt.

Dette er ikke en vanlig spenningsfilm, dette er en film laget for at vi skal få en større forståelse for hva som faktisk har skjedd i lille, trygge Norge. Den er laget for at vi aldri skal glemme hva som har skjedd, og etter å ha sett denne filmen har det lagt fra seg et enda sterkere minne – dette kan umulig bli glemt, og vi skal minnes alle ungdommene som ble fratatt livet på en så urettferdig måte.

 

 

 

 

 

Anmeldt av Aida Mahmody

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Fyll inn *