Filmanmeldelse: Phantom Thread

Originaltittel: Phantom Thread
Sjanger: Periode/drama
Regi: Paul Thomas Anderson
Manus: Paul Thomas Anderson
Musikk: Jonny Greenwood
Med: Daniel -Day Lewis, Lesley Manville og Vicky Kreps
Norgespremiere: 13.04.18

Du tenker kanskje at denne filmen skal kanskje handle om noe helt enkelt. Du vil se kostymer og kjærlighet. Men denne filmen mater ikke dine fantasier.

I begynnelsen har Phantom Thread en avslappende tone, begynnelsen til filmen er nesten magisk. For en «periodeelsker» er dette en drøm: Å gå tilbake i tid hvor mote for kvinner betydde noe, og hver kvinne kunne uttrykke seg så feminint som mulig. Å følge en ikke så stereotypisk mannlig karakter som Woodcock er ganske nytt. Her har vi en mann som er følsom, kanskje svak, veldig kald og plutselig glad. En karakter med mye bakgrunn og mange komplekser. Det er vel slik alle kreative mennesker er, tenker du.

Det er ikke ofte vi ser hovedroller som denne: en mann som sitter og drømmer om kjærligheten og gir kvinnene håp og drømmer. Nesten slik vi ofte tenker om kvinnelige hovedkarakterer. Første gangen jeg har kommet over en slik protagonist var vel i ’’Fantastic beast and where to find them’’, der Newt også viser en del kvinnelige trekk. Eller et bilde samfunnet har hatt av kvinner lenge. I motsetning representerer Alma den nye moderne og «feministiske’» bevegelsen. Hun er brå, rett på sak og ønsker ikke mer enn nytelse i livet. Har hun drømmer om giftemål? Ja, jeg vil si det – men det er vel ikke hennes første mål.

Det er ikke bare Alma som er den eneste sterke kvinnelige rollen i denne filmen. Cyril, søsteren til Reynolds, blir også portrettert på denne måten: ugift og lever for karriere. Hun har ansvaret for huset og full makt over Reynolds. Etter 2. verdenskrig var det stadig flere kvinner som begynte å leve mer moderne, og her oppstod denne nye, moderne kvinnen. Hun skulle jobbe, være utdannet og han en familie å forsørge sammen med sin ektemann. Man så stadig flere og flere som valgte denne veien. De andre i huset som jobber, sydamene, blir også portrettert litt mindre typisk «kvinnelige».

Filmens sjarm er definitivt den sære atmosfæren. Stemningen går så mye opp og ned. Det er ikke at karakterene er så utrolig komplekse, klart de har sine problemer: Alma er en flyktning uten et hjem, Reynold har morskomplekser og sier han er forbannet fordi han aldri vil finne kjærligheten, men det er også selve regisseringen. Du tenker at alt går fint, men filmen har en tendens til å repetere seg selv i en loop før det går opp for oss hva som skal skje videre. Med andre ord er den litt forutsigbar, men dette er tross alt en kjærlighetsfilm. Hovedvirkemiddel i filmen er musikken. Jonny Greenwood har ansvaret for soundtracket. Vrang, men genial. Litt svingende for humøret og mørk. På grunn av musikken har Phantom Thread alltid en litt dyster tone.

Noe så enkelt som forelskelse kan føre med seg mye. Alt man kjenner kan falle sammen, og man kan velge sære måter å vise forelskelsen på. Phantom Thread er vakkert gjennomført og utrolig fin å se på. Ikke så altfor kompleks, men hvem trenger vel det for å nyte en så vakker film?

 

 

 

 

 

Tekst: Thea Gvalia

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Fyll inn *