Dagen jeg ikke oppnådde zen

Odd på Joker eller yoga?

Jeg holder det jeg lover, men noen ganger burde jeg vente med å si ja til jeg vet hva jeg sier ja til.

Dansk er et morsomt språk. Det var en kjølig oktoberdag i 2017. Etter en heller tung time med ex. fac., snur min danske venninne seg til meg og spør «Har du lyst til å bli med på Joker en gang?». Omstendighetene tatt i betraktning er jeg i godt humør, og har ikke noe særlig mot vår alles kjære «helt i nærheten»-butikkjede, så jeg svarer «Ja det kan vi godt.» Hun ser forbauset ut. «Virkelig?!» Uten å tenke noe videre over reaksjonen, bekrefter jeg med et ja. «Okay, så er det en avtale!» Vi tar hverandre i hånden på det, som om vi nettopp hadde inngått en forretningsavtale, eller forseglet en ubrytelig pakt. Jeg begynner å fundere på hvorfor det ble gjort en så stor greie ut av en tur til Joker. Greit nok, så billig er det da ikke, men… Så slår det meg: Joker og yoga høres mistenkelig likt ut på dansk.

Minner fra videregående

Så der var jeg da, nesten 6 måneder senere, klar for en prøvetime. Jeg er en mann av mitt ord, men det betyr ikke at jeg hadde noe hastverk med å komme meg på yoga. Forrige gang jeg deltok i noen slags yoga-lignende aktivitet var i gymtimene på videregående, for over 3 år siden. Det reflektertes for øvrig i treningstøyet mitt, som besto av utslitte og altfor store svarte bukser og en rød treningsskjorte (med samme størrelsesproblem) fra fordums svetteprosjekter. Jeg var en smålubben gutt som likte å gå med tøy som reflekterte det i 2014, men jeg har liksom bare krympet siden da. Hadde jeg hatt med noen aluminiumstenger kunne jeg sikkert slått opp telt og flyttet inn i disse buksene.

Det er tydelig at MC-Hammer-bukser ikke er på moten lengre. Jeg ser et hav av yoga-tights foran meg der jeg legger ned matta på bakerste rad, lengst mulig vekk fra flinkisene man ofte forbinder med første rad. Kvinner i alle aldre, og til og med noen jevnaldrende menn hadde møtt opp for å… Gjøre hva enn man gjør på yoga. Yogaminnene fra kroppsøving på videregående er ikke omfattende, men jeg husker masse pusting, strekking og ligging.

Store ord fra Barack Obama

Man hører det ofte via jungeltelegrafen: – Yoga reduserer stress, øker energinivået ditt, øker konsentrasjonen din, hjelper med fleksibilitet, styrke, positur, vekttap, blodsirkulasjon, og gjør deg rett og slett lykkeligere. Men har det noe for seg? Den anerkjente fagfellevurderte helsesiden netdoctor.co.uk mener det, og tilføyer at yoga også får deg til å puste bedre og leve lengre ved å minske sjansen for hjertesykdom. Barack Obama viste forøvrig også sin støtte til praksisen i en tale fra 2011, hvor han blant annet fortalte om hvordan yoga «har blitt et universelt språk for spirituell trening i USA på tross av religion og kultur. Hver dag trener millioner av mennesker yoga for å forbedre deres helse og trivsel». Store ord om en stor indisk importvare.

Opplevde jeg noen av disse effektene, eller hadde min indre kritiske stemme som fortalte meg at yoga var noe new age hippie-dippy la-oss-sitte-rundt-et-bål-og-røyke-gress-mens-vi-synger-kumbaja pølsevev rett? Vel…

Pusteøvelser og sørasiatisk hymnesang

Timen startet, og forventingene mine ble umiddelbart innfridd da det var pusteøvelser som åpnet showet. Tankene min flakket frem og tilbake mellom alt og ingenting: Bacheloroppgaven jeg måtte skrive, den kommende jobbhelga, validiteten bak det jeg holdt på med, hva jeg skulle spise til middag i morgen. Alt dette samtidig som ei jovial kristiansandsk dame maste om hvordan jeg skulle puste. Legg deg ned, snu deg til høyre, pust dypt inn, sakte ut, snu deg til venstre, gjenta. Ta det helt med ro og i eget tempo. Tankeracet mitt akkompagnertes selvfølgelig av et soundtrack som jeg ikke kan beskrive som noe annet enn fjellyder med et hint av sørasiatisk hymnesang. Jeg fant det første kvarterets pusteøvelser lite hjelpsomme. Det var litt som når man ikke får sovnet fordi man har blitt bevisst på at man sliter med å sovne – jeg kunne da ikke puste rolig når det var forventninger om at jeg skulle puste rolig?! Men så skjedde det noe.

Fabrikkarbeidermodus

Vi begynte med forskjellige stillinger, litt godt gammeldags fysisk arbeid. I begynnelsen sleit jeg med å følge med på instruksjonene og innta stillingene, men heldigvis er man omringet av menneskelige bruksanvisninger i situasjoner som dette, så det var aldri verre enn å gjøre litt kjapp research når jeg ble i tvil om hvilket ledd som skulle hvor. Instruktøren rettet på meg et par ganger da jeg blandet høyre og venstre, men etter det kom jeg inn i en slags sone. Du vet den autopilotliknende fabrikkarbeidermodusen man går inn i når man gjør fysisk arbeid som ikke krever særlig mental tilstedeværelse, som å pakke julegaver eller stable vedkubber? Der var jeg.

Skal innrømme at det knakk litt i ledd og ben i løpet av prosessen, og jeg holdt på å ramle et par ganger, men alt ga på sett og vis mer mening. Et kne der, en albue her, en arm der, og plutselig sitter man der som ei kringle. Ei kringle på et brett med om lag 20 andre kringler. Men akkurat som ei kringle følte man at man var nok på egenhånd; man trengte ikke å lene seg på andre kringler for å være fullendt der man bøyde og tøyde. Den komplette stillheten i rommet brakte med seg en slags umiddelbar respekt for hva som foregikk, og fra første stund instruktøren slo på sin jukebox med diverse naturlyder hadde ingen i rommet ytret et ord.

Zen og telekinetiske evner

Da timen nærmet seg slutten var det på tide med en avsluttende pusteøvelse, i samme stil som den første. Men denne gangen var jeg helt med. Da instruktøren fortalte meg at jeg gikk gjennom en skog, var jeg faktisk inne i den skogen. Fuglene kvitret, bladene raslet forsiktig i trærne. Eksamen? Hva er det for noe?

Før jeg visste ordet av det hadde jeg kringlet meg gjennom en time med yoga.

Til tross for at det ikke var særlig slitsomme øvelser vi holdt på med, hadde kroppen min blitt til en deilig gelé da jeg ble fortalt at det var på tide å komme tilbake til virkeligheten. Jeg var tilbake på Spicheren i min enorme treningsskjorte. Enn så tåpelig som det høres ut, har jeg faktisk ikke vært så avslappet, både mentalt og fysisk på lenge.

Gjorde warrior-stillingen meg til en kriger? Kom jeg mer i kontakt med naturen ved hjelp av treet? Fant jeg mitt indre barn takket være barnestillingen? Blir det fast Spicheren-medlemskap fra nå av? Oppnådde jeg zen? Fikk jeg telekinetiske evner og forsto mer om både den indre og den ytre verden vi lever i?

Nei, men det var ærlig talt en ganske deilig opplevelse. Gjerrigknarken inni meg rister på hodet når jeg sitter og ser på Spicherens medlemskap-priser, men det at jeg ser på dem i det hele tatt signaliserer en klar holdningsendring. Yoga anbefales varmt i disse tunge eksamenstider.

Tekst: Odd Magne Vatne
Foto: Sofie Klit

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*