Filmanmeldelse: Solo: A Star Wars Story

Originaltittel: Solo: A Star Wars Story
Norgespremiere 23.05.2018
Sjanger: Action, Sci-fi
Skuespillere Alden Ehrenreich, Donald Glover, Emilia Clarke, Woody Harrelson
Regi: Ron Howard
Manus: Jon Kasdan, Lawrence Kasdan
Solo: A Star Wars Story er ikke verdt billettprisen. Vent til den kommer på Netflix, du.

 

Dette er den første Star Wars-filmen hvor jeg ikke har møtt noen som gledet seg i nærheten av like mye som folk gjorde med Rouge One. En av tingene jeg har hørt folk kritisere den for, er at den ikke føles ut som en Star Wars film. Og det er helt riktig – dette ligner mer en Marvel-film. En «midt på treet» Marvel-film som for eksempel Ant-Man. Det er ikke vanskelig å se hvor de fikk inspirasjon fra, og hjernen min fortalte meg flere ganger at dette var en del av Guardians of the Galaxy. Hele filmen er “corny, i mangel på bedre ord, og flere steder kan den nesten virke som en parodi av seg selv.

Før jeg sier hvorfor jeg egentlig ikke helt likte filmen, er det viktig å ta for seg det som var bra. Filmmusikken kan best komplimenteres med at det første jeg gjorde etter at filmen er ferdig var å se etter den på Spotify. Musikken glir lett inn som en av mine nye favoritt soundtracks. Det er også mye kult design av romvesen, skip, steder og ting  i denne filmen som fascinerte. Koreografien og utføringen av mange av action-scenene var så tilfredsstillende å se på at jeg kunne høre mitt indre barn hyle av begeistring. Filmen fortjener også et enkelt ekstrapoeng for å gjøre narr av «nonsense-teknobabbelet» som finnes i Star Wars filmene.

Selve manuset er mitt største problem med filmen. Handlingen virker veldig ufokusert, og tempoet går fra å være nesten stillestående til lightspeed og tilbake til full stopp igjen. Det var flere ganger i løpet av filmen hvor det virket som at klimakset skulle komme, men filmen fortsatte videre i en helt annen retning med en ny storyline som bare såvidt hang sammen med den første handlingen.

Det virker som at de prøver veldig, veldig hardt å forklare en av de mer uviktige spørsmålene som hang igjen fra slutten på The Last Jedi. Men (for å prøve å si det uten å spoile noe) måten de gjør det på føles ut som om de bare prøver å tvinge dette til å bli “en greie” så de kan selge det som merch, som om de ble fortalt at dette var noe som MÅTTE skrives inn i filmen fordi Disney ville ha et nytt sett med Star Wars-merch denne sommeren.

Karakterene i filmen er også ikke helt hva jeg hadde håpet på. Med unntak av de fem hovedkarakterene, kan personligheten til alle andre karakterer summeres opp med ett ord (i tilfeldig rekkefølge: sleazy, skeptisk, eplekjekk, sadistisk, sassy, grådig, uskyldig). Flere av karakterene gjorde så lite inntrykk at jeg hadde allerede fullstendig glemt de bare en time etter å ha sett filmen – og husket dem kun fordi jeg tok notater. Det er også karakterer som virker som de er med i Solo bare fordi det var en lignende karakter i Rogue One.

Hovedpersonene har litt mer personlighet – og det var oppriktig godt å se Chewbacca oppføre seg som et levende, tenkende, selvstendig vesen og ikke bare noens sidekick eller comic-relief. Han Solo karakteren føles mer som en mindre likbar versjon av Luke fra A New Hope. Woody Haroldsens karakter virker mer som en mindre likbar versjon av Han Solo fra A New Hope. Emilia Clarks karakter er kanskje den mest interessante, men bare i scener som ikke har fokus på å utvikle eller utforske hennes karakter. I scener hvor hun er i fokus er hun derimot den kjedeligste tingen på skjermen. Den unge Lando kan best beskrives som en fuckboy. Det overrasker vel ingen, men han føles i hvert fall ut som karakteren han vokser opp til å bli i den originale trilogien. Disse fem fungerer fortsatt godt sammen, men jeg mistenker at det er mer fordi skuespillerne fikk en god kjemi og klarte å spille på hverandre på en god måte, enn at det har med hvordan karakterene deres er skrevet.

Det som er synd er at filmen kunne vært en 4-er. Mange av problemene jeg har nevnt kunne blitt unnskyldt. Men nær slutten dukker det opp en cameo-karakter som ikke har noen grunn til å være der. Det er ute-av-karakter for denne karakteren å være der og gjøre det den gjør. Det at denne karakteren dukker opp gjør at fokuset i filmen skifter og hinter til noe annet og… Det er teit, hele denne scenen er teit og nesten flau å se på, og de gjør ikke noe for å legge skjul på at dette kun er fan-service som kommer tiår i etterkant. Jeg vet folk vil forsvare dette ved å si at det er en plot-twist, men selv som en plot-twist gir det ikke noe mening.

Summert får det hele filmen til å føles mer ut som en fan-film enn et produkt som gikk igjennom kvalitetssjekk og ble godkjent av kompetente produsenter og en god regissør. Enten har Disneys produsenter krevd alle disse dumme endringene, eller så har de som skrev filmen vært apatiske til hva de faktisk har gjort. Filmen er ok på grunn av gode visuelle effekter og virkemidler, god musikk og en håndfull gode skuespillere, men selve manus holder ikke mål.

Dette minner veldig om et typisk skoleprosjekt hvor alle pitcher inn og gjør sitt beste – med unntak av den ene personen som finnes i alle grupper, og som half ass´er seg igjennom oppgaven. Bare synd det i dette tilfellet var manusforfatteren.

 

 

 

 

 

Anmeldt av: Mats Sauro Høimyr

 

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Fyll inn *