Filmanmeldelse: Hereditary

Norgespremiære: 22.06.2018
Original tittel: Hereditary
Sjanger: drama/ grøsser
Regi: Ari Ater
Med: Toni Collette, Gabriel Byrne, Alex Wolff og  Milly Shapiro
Musikk: Colin Stetson

Kort sagt er Herditary er en dramafortelling rundt en familie som går satanistisk galt!

Er du gira for årets mest sykeste grøsser? En grøsser som vil sitte langt under huden din som en parasitt etter visningen? Gjør dere klare for Ari Aster sin debutfilm ’’Hereditary’’. En grøsser som handler om en familie med en komplisert bakgrunn av forskjellige mentale sykdommer.

Vi møter en noe ødelagt familie i en tid hvor det er som vanskeligst, nemlig når døden nettopp har inntruffet. Etter å ha mistet sin kjære mormor Ellen Graham, gjør familien seg klar for begravelsen.

Anne (Toni Collette) holder en tale for å ære sin mamma før de legger henne i graven,  men merker at det var mange fremmede tilstede. Det virker ganske pussig for henne først, så husker hun at mormor var en særdeles hyggelig kvinne og lar det gå i glemmeboken.  Etter det pussige oppmøtet drar familien hjem får å fortsette hverdagen.

Anne er en kunstner, som  lager miniatyr hus og sener fra sitt liv. Hun inkluderer alt som skjer rundt henne i sin kunst. En litt merkelig og tilbakestående mor med et sært forhold til hennes barn Charlie (Milly Shapiro) og Peter (Alex Wolff). Hun er heller ikke like kjærlig til sin mann Steve (Gabriel Byrne) som visstnok er hennes livs kjærlighet. Steve er veldig forståelig og prøver å holde orden på familien som er ganske dysfunksjonell. Charlie er ei veldig sær jente som hadde et nært forhold til sin mormor. Hun er litt spesiell, veldig tilbakestående og sær . Peter derimot er en helt vanlig tenåringsgutt som gjør hva alle gjør, jenter, litt fest og litt weed.

For å takle sine distanserte følelser for sin mor og komme over hennes død bestemmer hun seg for å prøve gruppeterapi. Dette vet ikke Steve om. På møtet forteller Anne om sin forferdelige fortid og merker at det er ett eller Anna hun føler seg skyldig for. Noe hun har startet selv men kan ikke sette ord på det. Fordi rett etter mormor sin død begynner det å skje pussige ting som ingen kan forklare…før vi finner ut at det i enden av tunnelen er skadelig for øynene våre.

Tatt psykedelisk sopp før? Nei? For det vil du gjøre nå

Du tenker at «næh har sett dette før..kunstnerisk mor, sær creepy datter…random teenage son..whatever you know» ..nope. Bare husk å gå inn uten å vite hva du skal se. Filmens tempo er ganske skjør i begynnelsen, denne type skrekkfilm har null jumpscares eller sære demoner som forfølger dem. I Hereditary bygges spenningen veldig sakte, men ikke uten spenning. Vi følger med, men nokså skjult. Det er små hint på  hva som kommer til å skje hele veien. Historien er veldig jordnær, som går rundt Mormor Ellen sin fortid, og hvordan familien takler utfordringene som kommer.

Derfor er det enkelt å følge med. Vi har ikke så mange karakterer eller steder å holde styr på.  Så hver bit av informasjon vi får blir sittende. Man ende oppleker alltid detektiv som prøver å finne det neste kluet, og det blir heller en slags krim lek, men mer psykisk. Etter en halvtime er man bare slukt oppi all dramaet. Jeg elsker den første halvdelen av filmen, vi blir gitt tid til å oppdage karakterenes fortid og personlighet mens historien fortsetter framover.

Det er Anne som tar oss med hele turen. Hun prøver alltid å finne ut måter å komme seg over tapet. Men ender opp med å finne ut mer om sin mor. Mange skjulte hemmeligheter. Vi ser også hvor skadet familien er. De kommuniserer veldig sjeldent og lever i sin egen lille boble. 

Hereditary er løst oversatt arvelig på norsk. Og Ari Aster lar oss selv få æren i å velge om alt det som foregår med familien er arvelige mentale sykdommer som schizofreni eller ADD, eller demoniske krefter utenfra. Finnes det noe som heter skjebne? Kan du styre den eller er alt tilfeldig?  Hvis det er utenomjordiske krefter som spiller, kan du sette en stopper for det?

Aster viser hvor lett mennesker kan bli manipulert og hvor lett vi kan bli knust. Det er som om han leker med familien som dukker i et dukkehus.

Skuespillerne er av gyldne varer. Hvis ikke Toni Collette i det minste får en oscarnominasjon for hennes tolkning, kommer jeg til å miste all troa for filmverden. Toni leverer noen innmari sterke følelsesladde scener. Du kan bare ikke komme over hvor bra det blir. Alex og Milly er også flotte sammen som bror og søster. 

Dynamikken rundt familien er så bra fordi alle rollene har kommet i gode hender. Hereditary har funnet noen fantastiske løsninger på hvordan å skape en velfungerende, original og ikke minst skremmende grøsser. Så mange flotte sener som jeg setter pris på. Ikke til å telle hvor mange ganger jeg ble skremt på grunn av fet kamerabruk. Det er så mange grusomme momenter som du ikke burde gå glipp av. Så teip fast øynene og se!!  

Anbefales til alle som liker grøssere med en litt mer jordnær historie og kanskje en som setter pris på psykisk humør.

 

 

 

 

 

Anmeldt av Thea Gvalia

 

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Fyll inn *