Kommentar: Hva er informasjonen din verdt?

I midten av mars ble store deler av verdens befolkning sjokkert da de ble møtt av et unisont nyhetsbilde som rapporterte det som vi i dag kjenner som den store Facebook-skandalen.

Innen kort tid ble det startet en offisiell etterforskning, #deletefacebook spredde seg på Twitter som ild i tørt gress, og Facebook mistet $80 milliarder av sin børsnoterte verdi. I lys av denne hendelsen vil jeg påstå at det kan være nyttig å stoppe opp et øyeblikk, og spørre seg selv – hva slags data blir samlet inn i vår digitale tidsalder, og er denne informasjonen egentlig verdt noe?

De fleste av oss har sett bilder eller video av Mark Zuckerberg som svetter foran det amerikanske senatet idet han blir grillet om hvordan han kunne la personopplysningene til 87 millioner mennesker havne i feil hender. De færreste derimot har en fullstendig og klar oversikt om hvordan han egentlig havnet i denne situasjonen, til tross for den brede nyhetsdekningen. La oss ta en nærmere titt.

I 2014 dukket det opp en applikasjon med navnet «this is your digital life». Appen virket uskyldig nok i seg selv, og opererte med konseptet om at folk som var villige til å ta den i bruk, og gjennomføre testen som den inneholdt, ville motta et mindre beløp i kompensasjon. Til gjengjeld fikk opphaveren bruksrett på dataen som ble samlet inn. Jeg må innrømme at det er vanskelig å forestille seg at noe så lite som en personlighetstest på Facebook hadde evnen til å skape et såpass stort spetakkel. Eller det var vanskelig frem til jeg leste at dette ikke var en hvilken som helst test, ei heller en hvilken som helst app.

Ifølge New York Times ble appen skapt av en psykologiprofessor ved Cambridge Universitet, Aleksandr Kogan. Gravejournalistene deres har kommet frem til at han lagde den på oppdrag fra Cambridge Analytica, hvorpå han ble betalt 800.000 pund for arbeidet. Formålet var å hente inn nok relevant data fra brukerne til å kunne opprette en psykografisk database som Analytica kunne plassere i produktporteføljen sin. For de av oss med bakgrunn i markedsføring, så er vi kjent med psykografisk kartlegging som en segmenteringsteknikk, hvorav individer kategoriseres med utgangspunkt i deres personlighetstrekk, livsstil, holdninger og personlige verdier. Det kan være noe utfordrende å benytte psykografi som grunnlag for markedssegmentering, mye grunnet de mange underkategoriene man må ta i bruk for å få nøyaktige profiler. Dersom du lykkes derimot så oppstår muligheten for å kunne tilfredsstille massenes behov med pinlig nøyaktighet. Dette er produktet som Cambridge Analytica tilbyr klientene sine; snarveien til suksess. For hundre år siden kjøpte vi det som var tilgjengelig bak skranken, i dag er butikkhyllene strategisk stablet til randen med alle våre foretrukne varer og ikke noe annet. Er dette egentlig så galt? Økt kundekjennskap har resultert i en forenklet hverdag for både forbruker så vel som tilbyder, om du ser bort ifra den bitre realiseringen av at fri vilje er en illusjon, ettersom at den nye maktrelasjonen bygger seg på nettopp det å vite hva kunden ønsker seg før han faktisk realiserer det selv. Med litt fantasi er det ikke umulig å forestille seg en nær fremtid hvor psykografiske undersøkelser blir gjennomført på et såpass detaljert nivå at de store selskapene vet nøyaktig hva som vil ligge oppi handleposen din på vei hjem fra butikken, selv lenge før du i det hele tatt har vurdert å dra på handletur.

Det er her Facebook-skandalen virkelig har fortjent den skandaløse omtalelsen som den mottar i mediene, og det er to nøkkelelementer i den forståelsen. For det første har vi det grunnleggende prinsippet som omtaler individets personvern, som innvilger innehaveren retten til privatliv og hvorvidt ens personopplysninger skal deles eller forbli i egen besittelse. Til tross for at den beryktede appen samlet inn personopplysninger fra 87 millioner mennesker, så var det kun 270.000 mennesker som deltok i undersøkelsen. For det andre, så spiller det en stor rolle hva den innsamlede informasjonen faktisk benyttes til, spesielt når det ikke er innforstått av den utnyttede parten. Intim kundekunnskap har som sagt evnen til å forenkle vår hverdag så vel som å gjøre den bedre på flere måter, men det er ikke alltid formålet, og det var heller ikke tilfelle her.

En effektiv og enkel vurdering av hvorvidt personopplysningene våre har en iboende verdi som ressurskapital kan best gjøres ved å vurdere dem opp mot hva de faktisk benyttes til. I dette tilfelle så vil vi se på hva Cambridge Analytica brukte analyseresultatene til. Etterforskningen som er foretatt i denne saken, da hovedsakelig av de ledende journalistiske aktørene, viser at forskningen ble benyttet ved flere større hendelser, hvorav de to nevneverdige vil være kampanjen som sto bak Brexit-forslaget, og deretter av Donald Trump under presidentvalget i 2016. Spesielt relevant i dette tilfellet er at 70 millioner av de innsamlede profilene var geografisk plassert i USA, og man vil derfor kunne anta, i hvert fall til en viss grad, at det spilte en relativt stor rolle i valgets utfall. Til støtte for dette utsagnet er det faktum at Trump selv har innrømmet at uttrykket «drain the swamp», som han har benyttet seg av flere ganger i offentlige taler, var anbefalt av Cambridge Analytica. Til Trumps store overraskelse ble uttrykket møtt med jubel og hyllesten ble større jo oftere han gjentok det. Alexander Nix, tidligere toppsjef i Analytica, har selv uttalt at Trumps seier ikke ville vært mulig uten deres bidrag.

Også utenfor vesten kan vi observere den økende verdien av personopplysninger, spesielt i de områder der personvern ikke er en av individets iboende rettigheter. Kina har i de siste årene hatt en markant økning av positive resultater vedrørende deres satsing på kunstig intelligens, og spås av mange til å bli den ledende autoriteten på dette området. Dette vil av mange tolkes å være grunnet deres manglende personvernlover, ettersom at all digital aktivitet kan og blir benyttet som datagrunnlag for videre utvikling av systemene deres. Dette kan blant annet eksemplifiseres med det faktum at tidligere i april så ble en kinesisk kriminell identifisert av smarte overvåkningskameraer i et konsertområde med over 60.000 deltakere. Nok en gang så må vi spørre oss selv, hva er informasjonen vår verdt? I det lille så kan det måles til et salg eller to, men med de rette verktøyene, den rette kompetansen, så er den verdt mye, mye mer. Kanskje til og med et presidentvalg.

Tekst: Roger Holmen Larsen
Illustrasjon: Thea Gvalia

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*