Løftet familien ut av rusmarerittet

For fem år siden startet Sofia Haugan (29) fra Oslo et prosjekt hun i utgangspunktet trodde skulle ta ett år. Hun ville se hennes far rusfri. Oppgaven ble langt mer krevende enn hva hun noensinne kunne forestille seg.

Unikum møtte Sofia på en café på Torget i Kristiansand. Hun er helt lik seg selv fra dokumentarfilmen som ble sluppet dagen før på Filmfestival ung. Smilet sitter påsmurt og praten går løst og raskt.

Sofia og moren flyttet til hemmelig adresse når Sofia var 10 år gammel. Hennes første møte med faren etter at hun og moren flyttet bort var mens hun gikk på folkehøgskole.

– Han ringte meg for å fortelle at farmoren min var død og spurte om jeg kunne kjøre han til begravelsen. Jeg måtte uansett dra i den, så hvorfor ikke.

Når faren til Sofia satte seg i bilen rakk han henne en Kiwipose med en bilstereo i. Det hadde nylig vært bursdagen til Sofia og dette var bursdagsgaven han hadde til henne.

– Den var tydelig stjålet. Ledningene hang og slang. Dette var et av mange absurde øyeblikk med pappa. Men da vi kom til begravelsen så begynte jeg å tenke på alle disse minnene jeg hadde av ham: Han var jo en ressurssterk person i barndommen min, men nå kjente jeg han ikke igjen og jeg begynte å lure på hvem han var.

Levere løsningen til verden

Kontakten var litt frem og tilbake etter dette, og når Sofia skulle lage film som eksamensoppgave bestemte gruppen seg for at den filmen skulle handle om faren til Sofia. En kortfilm ble laget i løpet av de fem dagene han var ute av fengsel mellom 1. til 6 mai i 2013. Fristen for eksamensoppgaven var 10. mai og den ble tatt godt imot.

Sofia Haugan

– Den ble vist på litt festivaler og slikt, og hvis jeg kunne få til dette på noen dager, hva kunne jeg få til på et år? Litt naiv var jeg jo, for det tok fem år.

Hun forteller at tanken var å finne ut hvorfor folk ruser seg, men at det var tøffere enn hun trodde.

– Jeg tenkte at hvis jeg finner ut av hvorfor, så kan jeg levere en løsning til resten av verden. Det klarte jeg selvfølgelig ikke og jeg har sett at alt er mye mer komplekst enn hva jeg først trodde.

Møtte lukkede dører

Utgangspunktet hennes var aldri å gjøre dette som pårørende, men den rollen datt hun raskt inn i da hun selv følte at så mange dører i samfunnet var lukket for faren sin.

– Da pappa kom ut av fengsel var det helt naturlig for meg at han skulle få hjelp, få en bolig for eksempel. Da han fortalte meg at det ikke var slik, trodde jeg ikke på ham. Jeg trodde med en gang at det var han som hadde sagt eller gjort noe galt. Jeg bestemte meg derfor for å bli med på NAV-møter. Det gikk raskt opp for meg at de hadde et helt annet forhold til meg enn de hadde til pappa. Pårørende-rollen kom helt naturlig etter det. Man må være ganske oppegående for å få til noe i dag.

Hun forteller de måtte kjempe hardt for å få alt på plass og at hun ble redd for hva som ville skje om hun ikke ble med på møtene.

– De hadde ikke troa på ham og de sa han hadde fått sjansen sin. Heldigvis ville de hjelpe meg, men jeg fikk ikke til alt med en gang. Alt var en kamp, og jeg ble satt i en kjempevanskelig situasjon hvor jeg konstant måtte være med for at de skulle hjelpe.

Liker å ha kontrollen

– Hvordan har det vært å dele historien med verden?

Sofia smiler og sier at det nesten er verre med intervjuer. Hun liker å ha kontroll over hva som blir delt. I intervjusituasjoner mister hun denne kontrollen.

– På filmen hadde jeg full kontroll på hva som skulle være med og ikke. Og når man ser de tunge eller tøffe tingene så føles det som en styrke at jeg har tatt det med. Jeg kunne aldri ha gjort dette om ikke sluttresultatet var opp til meg.

Røverdatter er hennes fortelling, men hun sier hun har valgt å holde ting såpass åpent at det er mulig for ulike personer å sette seg inn i situasjonene filmen presenterer. Selv om hun er glad den kan tolkes på flere måter kjenner hun seg litt sårbar når hun tenker på andres tolkninger.

– Jeg vil jo så gjerne vise hvordan det er når en pårørende gjør jobben sin. Jeg har alltid hatt et godt støtteapparat rundt meg. En god familie, Blåkors, kjæresten min, og under filmingen hadde jeg også en kjempedyktig produsent. Det er viktig å si at selv med all hjelp hadde ikke jeg kunne gjort alt. Pappa var fulltidsjobben min, noe som ikke hadde gått hadde jeg jobbet med noe annet.

En holdningskampanje

Sofia har – med hjelp – jobbet med alle ting som skjer i filmen både før og under filmingen. På grunn av det har hun klart å holde hodet over vann. Det er ikke tilfelle for alle, og for Sofia var en av de viktigste visningen av filmen på Stortinget.

– Det er dem jeg ville vise dette, vise at hvis en person er syk på en eller annen måte går det utover mange andre. Rus er klassifisert som en sykdom i Norge og da må vi bli flinkere til å forebygge alle former for sykdom.

Sofia mener vi utsettes for en noe unyansert holdningskampanje om hvordan vi skal forholde oss til rusmisbrukere.

– Samfunnet prøver å fortelle oss at de ikke er farlige folk og at de kan ha fine liv. Dette er jo ikke egentlig sant. Folk som ruser seg er ustabile. Jeg føler vi blir fortalt at vi ikke skal være redde for dem, men hvis dette var sant hadde vi ikke trengt å hjelpe. En ruset person har to forskjellige personligheter: Én på rus og én rusfri. Den rusfrie har ingenting med den på rus å gjøre. Det er som Dr. Jekyll og Mr. Hyde.

Tørre å spørre og snakke om det

Det er også viktig for Sofia at hun får vise til pårørende og andre mennesker at selv om hun har gått gjennom livet med en rusavhengig far, gjør ikke dette henne til et svakt menneske. Det har hun kanskje fått vist mest til unge mennesker.

– Vi blir ofte sett på som ødelagte mennesker for hva vi har gått gjennom, men vi er sterke nok til å stå i det. Jeg skulle ønske vi hørte mer om det. Jeg viste filmen til noen konfirmanter og det var så godt å høre alt de tør å si og spørre om.

Det var mange gode spørsmål og kommentarer som kom da filmen ble vist for unge mennesker. Da Sofia ble spurt av en konfirmant om hvordan man helst bør snakke om rus, var regissøren mer enn fornøyd med å få svare.

– Som frivillig i BAR – Barn av Rus – og siden jeg har vært med i terapigrupper så vet jeg hvor godt det er å prate om ting, men det har alltid vært så vanskelig å snakke om rus med utenforstående. Det er som om de ikke vet hvordan de skal reagere. Så når konfirmanten kom bort og spurte ble jeg så glad. Vi må ha et løsere forhold til å snakke om slikt. Vi må kunne prate om alle typer hendelser i livet vårt uten at det trenger å bli ukomfortabelt.

Sofia forteller videre at hun misliker når folk ikke vil dele problemer de har med henne fordi de tenker at hun har hatt det verre.

– Vi må kunne dele historier og hendelser som skjer i livene våre uten å skulle tenkte på alt mulig rart. Det er slik vi skaffer oss nære venner.

– Jævla ærlige

I dokumentarfilmen ser vi litt av hva faren til Sofia gjør når han er alene. Både på rus og rusfri. Det er flere humoristiske scener, men også noen sterke.

– Det er over 100 timer med materiale. Jeg lo mye, noe av det er så absurd. Og det var en veldig fin måte å lære ham å kjenne. For ikke å snakke om en god måte å konfrontere ham på. Det var for eksempel flere ganger han sa han ikke hadde ruset seg, hvor filmen han ga meg viste noe helt annet.

Sofia er veldig glad hun hadde dobbeltrollen. At hun kunne fylle ut datter- og pårørende-rollen med at dette skulle være en dokumentarfilm og sannheten skulle frem. Hun ble tvunget til en slags aksept som ellers ikke hadde vært der om hun bare var datter.

– Det er mange ganger i løpet av filmen jeg som datter ville gitt sosiale sanksjoner, kanskje mest fordi det er forventet at jeg skal sette grenser, men vi skulle jo være så jævlig ærlige og vise hvordan det var. Hadde jeg gitt han sanksjoner hadde han blitt mye mer uærlig. Den aksepten for de negative sidene gjorde veldig godt. Det gjorde det så mye lettere å få en bedre relasjon.

Gode relasjoner

Dokumentarfilmen er full av tøffe samtaler. Samtaler som selv alene i et rom med en terapeut hadde vært vanskelig å ha. Alt er ekte og Sofia sier at noen ganger så glemte hun rett og slett av det var et kamera der.

– Det er jo kjæresten min som filmer mest. Han har blitt en del av familien så jeg tenkte ikke over det en gang. Og når jeg blir sint, som for eksempel i scenen når jeg prøver å få pappa med på rehab så var jeg så sint at jeg bare reagerte. Men det var tøffere i sofascenen. Da hadde vi jo lagt opp til at vi skulle prate og det var så tungt å komme dit. Vi fikk det bare ikke til.

Heldigvis har Sofia mange å snakke med i livet sitt, så samtalene med faren var ikke så tunge som de kanskje hadde vært for andre. Problemet var at hun kjente på at faren ikke hadde den samme muligheten. For han var kanskje hun den eneste.

– Pappa har ingen stabilitet i livet sitt. Ikke en trygg økonomi eller gode relasjoner. Jeg turte ikke pirke for mye. Jeg var redd for å gjøre vondt verre. Om jeg blir avvist av han eller andre så har jeg alltid noen å gå til. Det har ikke pappa.

Ut på Piratebay

FO – Fellesorganisasjonen som er fagforbundet for blant annet sosionomer og barnevernspedagoger har gitt et tilbud om gratis kinovisning av denne dokumentaren her på Sørlandet. Det syntes Sofia var kjempe flott.

– Jeg vil jo at flest mulig skal se filmen, jeg får sikkert kjeft av produsenten min for å si dette, men hvis filmen hadde blitt lagt ut på PirateBay hadde det vært fint det. Det er viktig å få den ut. Selvfølgelig vil jeg ha et levebrød, men akkurat denne filmen er så viktig. Den burde være et gratistilbud for alle.

Det har kommet flere tilbakemeldinger fra flere som kjenner seg igjen. Ofte fra folk som har prøvd å hjelpe de nærmeste i rusproblemer.

– Det er jo ofte slik at folk kutter kontakten og folk får ofte kritikk for å bli og prøve å hjelpe. Vi lever i et samfunn som forteller oss at vi skal hjelpe hverandre, men vi skal passe så veldig godt på oss selv. Disse to går ikke alltid opp i opp. Og rus er kanskje den mest kontroversielle situasjonen.

Glad det er over

På slutten ser vi faren til Sofia og kjæresten si ha det fra rehab. Om de forblir rusfri er det vanskelig å vite, men så langt har det gått fint.

– De ble i Rogaland ikke langt fra gården de ble rusfrie på. Jeg snakker med han 1-2 ganger i måneden og det ser ut som det går ganske greit. De har jo dessverre ikke noe å gjøre på dagene så jeg er egentlig veldig stolt av dem.

Nå som filmingen er over er det ikke tid til å hjelpe faren på samme måte. Heldigvis har det blitt slik at når Sofia reiser på besøk nå får hun være datter på besøk.

– På grunn av filmen hadde jeg tid til å gjøre alt. Og det er viktig å få frem at det hadde jeg ikke ellers. Nå har pappa heller ikke noen forventing om at jeg kan hjelpe så mye, men de har prøvd. Da har det vært veldig viktig å sette grenser.

– Er du glad det er over?

– Ja. Det er jeg.

Sofia har akkurat startet et nytt prosjekt med samme produsent i Indie Film, og er glad hun får fortsette å jobbe med det hun liker.

– Jeg har lyst til å lage mer. Det er ikke så farlig om det er film, journalistikk, radio eller noe annet.  

Tekst: Mia Wright
Foto: Privat

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*