1 av 3 opplever ensomhet

Foto: Magnus Hanserud Ljøstad

Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (2018) viser at en av tre studenter kjenner på ensomhet. Selv om mange opplever det som vanskelig, er det viktig å kjenne på følelsen av ensomhet, sier sosiolog.

Studenter er en sårbar gruppe som står overfor en krevende studenttilværelse. Det er lett å føle seg liten på et stort universitet med mange muligheter og mange studenter.

Alle føler seg ensomme til en viss grad, i ulike livssituasjoner uavhengig kjønn, alder, og omgangskrets. Det kan være en ensomhet i form av mangel på tilhørighet og forankring, en type utenforskap. Det å kjenne på en indre ensomhet, en følelse av å være helt alene i bestemte situasjoner. Eller lengselen etter en sjelevenn å betro seg til, og utvikle en nær relasjon der behovene blir møtt. Det kan også være en vedvarende tilstand om å være fullstendig isolert uten fysisk kontakt med andre.

Tabubelagt

– Å bli erklært som ensom er tabubelagt. Det har nærmest blitt en diagnose som må behandles. Det er noe som går utover seg selv, og påvirker livskvaliteten. Det kan bidra til at vedkommende gjør noe med situasjonen selv eller virke passiviserende.

Det forteller Astrid Helene Skatvedt, Førsteamanuensis på Institutt for Sosiologi og sosialt arbeid ved Universitet i Agder. Hun mener det er viktig å kjenne på ensomhet av og til selv om det gjør vondt.

– Det er viktig å kjenne på følelsen av ensomhet. Det er jo menneskelig, en naturlig del av livet, forteller hun.

En sårbar livssituasjon

De aller fleste studenter flytter alene til et nytt studiested, fra sin hjemby, familiesituasjon, og den kulturelle tilhørigheten man var vant til. Å være student innebærer å måtte organisere sitt eget liv når det kommer til økonomi, kosthold, og hverdagslige rutiner. Det er opp til enhver student å være oppsøkende, og vise interesse for å bli kjent med andre. For enkelte kan det være en belastning å håndtere den nye tilværelsen.

– Det første året er det mest kritiske der de fleste faller fra studiet. Dette kan skyldes av at man ikke får direkte tilknytning til studiet og studentene, sier Studentprest Hans Jørgen Wennesland.

Allerede i fadderuka starter silingsprosessen der studenter må finne fram til hverandre. Noen studenter har dannet små grupper etter tredje dag, mens andre har vanskeligheter med å finne likesinnede. Det kan være en utfordring å komme i kontakt med andre, spesielt når det ikke er obligatorisk gruppearbeid eller oppfølging fra læreren. Det er dermed den enkeltes ansvar å finne en vennegjeng eller kollokviegruppe med godt samspill, noe som vil være avgjørende for læring og fellesskapsfølelsen.

Generasjon prestasjon

Universitetet er en arena med mange muligheter for selvutfoldelse, kompetanse- og nettverksbygging. I dagens samfunn eksisterer det en forventning til studentlivet. Som student skal man tilbringe utallige timer på lesesalen, drukne i pensum, være aktiv i diverse verv, ha en deltidsjobb ved siden av studiet, og samtidig være omringet av venner og benytte seg av 2 for 1- tilbudet på torsdager.

– Det ligger en forventning om at det skal skje noe hele tiden sammen med noen. Mange forveksler ensomhet med kjedsomhet. Vi sykeliggjør hverdagslig ensomhet, det å ikke ha noe å gjøre, sier Skatvedt.

Det er tilrettelagt for at ingen skal være alene, det arrangeres ukentlige sosiale arrangementer og aktivitetstilbud på campus. Men det er ikke alle studenter som finner det like lett å ta del i studentmiljøet. Det kan være vanskelig å være oppsøkende når man er sky og tilbakeholden, eller har mindre tro på sine sosiale ferdigheter.

Ansvarsfraskrivning

Noen hevder at vi går mot et kaldere samfunn, vi har blitt mindre omsorgsfulle. Har vi fått mindre ansvar for fellesskapet, og mindre forpliktelser overfor hverandre? Vi har en avstand til hverandre. Vi oppfatter hverandre som objekter og ikke subjekter. Vi responderer ikke på hverandre. Det rår en frykt for å virke påtrengende, å blande seg inn i personlige anliggende eller ta ansvar for andre. Det er en holdning om at andres problem ikke angår oss, dersom det ikke berører oss. Ifølge Wennesland har vi blitt mindre opptatt av å møte blikk og smile til hverandre. Vi skjuler ensomheten bak mobilskjermen. Det handler om å se andre, og gjør en forskjell.

– Det behøver ikke være så mye arbeid for at noen skal føle seg mindre ensom. Det skal lite til før man føler seg sett og inkludert. Små gester og fakter som blikk utgjør en stor forskjell. Disse er ofte hverdagslige gester som viser tegn til tilhørighet. Men folk flest legger ikke merke til det, men de som er ensomme fanger opp dette, påpeker Skatvedt.

Ansvaret ligger hos den ensomme studenten og medstudenter. Det handler om å ta initiativ selv, gå utenfor komfortsonen og være frempå. De rundt må også føle en forpliktelse for andre medstudenter og strekke ut en hjelpende hånd.

– Alle ser, men det er ingen som gjør noe. Man later som man ikke legger merke til det, men de aller fleste kan se hvordan andre mennesker har det. Vi må tørre å spør og føle et visst ansvar overfor hverandre, legger Skatvedt til.

Tekst: Phally Long Prum

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*