Filmanmeldelse: “Leave no trace”

 

Originaltittel: Leave no trace
Sjanger: Drama
Regi: Debra Granik
Manus: Debra Granik, Anne Rosellini og Peter Rock
Medvirkende: Ben Foster, Thomasin McKenzie, Jeffery Rifflard, Michael Draper m.fl.
Norgespremiere: 14. september 2018

 

USA personifisert og portrettert via en historie som føles som en blanding av den stilltiende frustrasjonen fra «Winters bone», overlevelsesrealismen fra «Into the wild» og de vanskelige spørsmålene rundt mental helse fra «Silver linings playbook».

Boken «My Abandonment» av Peter Rock som filmen bygger på handler om den tretten år gamle jenten Tom og hennes veteranfar. De lever som hjemløse i et naturreservat utenfor storbyen Portland i staten Oregon. Familien fryser under presenninger, samler regnvann og lever delvis av naturen. Selv om de unngår omverdenen i frykt for myndighetene, gjør de ukentlige besøk til Portland der faren selger smertestillende han får fra veteranadministrasjonen til narkomane for å tjene penger. Farens voksende paranoia og frykt for den verdenen som har sviktet ham er sårt og vondt å se på. Vi føler definitivt den frustrasjonen som eksisterer i et USA der sikkerhetsnettene har sviktet.  Mye av bokens og filmens historiegrunnlag kommer fra vitnemål fra personer som har levd under lignende forhold med de samme utfordringene.

Filmen har fått gode kritiker med anerkjente og reflekterte grunner. Uten å løfte en eneste dømmende finger eller komme med en overdrivelse speiler den en verden som vi alle vet eksisterer. En verden vi nekter for at eksisterer i våre gode liv der vi naivt også antar at heller ingen barn lever under slike forhold i industrialiserte land. Dette er definitivt noe som krever et reflekterende sinnelag og et relativt åpent sinn for vi som sitter i varme hus og gode stoler har lett for å tro at vi sitter på den eneste rette løsningen. Dersom alle løsninger var så lett tilgjengelig som vi forenkler utfordringene til i vår forsimpling av realitetene og ignorering av kompleksiteten, ville ikke problemene eksistere til å begynne med.

 

Tekst: Bastian Wiik

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*