Viser fingeren til fiffen

Stykket er ikledd kritthvitt og neonlys. Foto: Kilden

Jeg var heldig nok til å få lov til å ta en sniktitt inne hos ensemblet til «Tingenes Tilstand».

Scenen er som en kritthvit, futuristisk lekeplass. Folk støvsuger fordi alt er hvitt. Det store hamsterhjulet, huskene, stigen og det skrå scenerommet pakket inni plast der det står: «Moralisme har ingen plass i et kunstgalleri».  Lysene er psykedeliske i neon, det durer i gulvet og publikum skal forflytte seg rundt på midten av scenen. Dette er annerledes. Dette er nytt. Mens jeg prater med skuespillerne kjenner jeg at jeg har lyst til å leke meg i scenografien. «Bare fem minutter for meg selv for å utforske scenerommet!» tenker jeg. Men nei, jeg skal jo være «seriøs journalist med viktige spørsmål», og kan ikke la meg rive med og utforske rommet og en scenografi jeg ikke har sett maken til. Det å være nysgjerrig før man har hørt en eneste replikk tar jeg som et godt tegn. Så kommer regissøren Gianluca Iumiento brasende inn i rommet med ryggsekk og ytterjakke.

– Vi er i siste uke, det er nå vi må fucke opp alt vi har gjort. Vi driver ikke med borgerlig teater, akkurat. Lukter det forresten brent?

Så begynner alle å snuse i lufta, for ja, det lukter litt brent. Vi måtte evakuere rommet, og jeg kan ikke si at jeg ble mindre nysgjerrig. Hva er det egentlig de driver med i «Tingenes Tilstand»?

Rebelsk og eksperimentelt

Regissøren Iumiento forklarer at stykket er som en rebell i seg selv, og handler om kjærlighet, status, manipulasjon, vennskap, intimitet og kunst. Hvor mange kompromisser må man (eller bør man) ta for å være med den rette?

Skuespillere sitter i et rosa neonbelyst "rom" på scenen.
Foto: Kilden

I dag lever vi med et konstant eksponeringspress. Press for å iscenesette våre liv. Ensemblet eksperimenterer med form og hva kunst er. Kan dette sette føringer på hvordan kunst lages og forstås? De jobber konseptuelt med rom, og har en såkalt holistisk dramaturgi der alle virkemidlene gjør seg gjeldende for historien. De problematiserer grenser og etikkformidling, og spør om det ligger et moralsk ansvar i kunst. Hva er egentlig kunst? Hvor langt kan man gå i kunstens navn? Kan hvem som helst sette en banan på et galleri, og plutselig blir bananen kunst.

Man kan ikke risikere å gå glipp av denne forestillingen ifølge Iumiento. Den er annerledes. Den sier noe om samfunnet vi lever i. Publikum skal plasseres i samme konflikter som karakterene i stykket. Men hvem skal publikum være?

– Er det for tynt å si alle fra ungdomsalder og opp, spør skuespiller Steffen Mulder. – Kanskje ikke for dem som mener de har fasiten på hva kunst er. Eller, kanskje nettopp for dem også. Det passer for alle. Både de som har sett mye teater før, og de som aldri har sett noe.

Kill your darlings

Det diskuteres om de skal endre slutten, musikken, og bygge om scenen. Ikke fordi de ikke er forberedt for premieren noen dager senere, men fordi materialet stadig endrer seg.

Hamsterhjul er viktig. Foto: Kilden

– Man forstår ikke hva man har gjort før på slutten. Materialet og vår forståelse endrer seg. Da må vi følge med. Vi må tørre å kaste. Tørre å endre. Vi må ikke bli for forelsket i det vi har skapt. Da dør teateret, sier Iumiento.

Til slutt måtte jeg bare spørre: hva betyr det gigantiske hamsterhjulet?

– Samma det. Vi ønsker å leke, svarer skuespiller Johannes Blåsternes.

Nettopp derfor skal jeg dra på forestillingen «Tingenes Tilstand» («The Shape Of Things») på Kilden Teater og Konserthus. La oss leke. La oss bli utfordret. La oss utforske. Fordi vi kan. Fordi vi bør.

«Tingenes Tilstand» har premiere på Kilden Teater og Konserthus fredag 28. september.

Tekst: Marthe Elden Wilhelmsen

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*