«Skilpadder hele veien ned»: – Mindfuck satt i en kunstnerisk kontekst

Tankene er mange ute i kosmos. Foto: Kilden

ANMELDELSE

Anmeldelse av forestillingen «Skilpadder hele veien ned»
Kilden Teater- og Konserthus 23 januar-13 februar
Manus: Kim Atle Hansen
Regi, design, forestillingstekniker: Endre Sannes Hadland
Medvirkende: Ann Ingrid Fuglestveit-Mortense og Johannes Blåsternes

Kilden har ikke gitt seg selv en lett jobb. Hva er sannhet? Kan man se for seg et dyr så rart at man ikke kan tro det? Kan de få en som ikke aner noe om kvantefysikk til å kose seg? Lære noe? Og ikke minst le så og si konstant? Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har opplevd at noe har fått meg til å føle meg så dum og så smart på samme tid. Jeg ville stadig stoppe hele stykket for å spørre og grave. Jeg ble så utrolig nysgjerrig på kosmos! Noe som aldri har interessert meg før.

Scenerommet var så å si nakent, med kun en stol, kritt, en liten røykmaskin og en lommelykt, med lyspærer hengende ned fra taket. Dialogen var komplisert og konstant mellom de to skuespillerne. Likevel var det overraskende lekent! På en nesten rampete måte. Selv om jeg ikke aner noe om kosmos og relativitetsteorier og partikler osv. fra før av, tok de meg likevel på alvor som publikummer. Vi ble hele tiden utfordret til å tenke lenger. Til å tenke så langt at det ikke var mulig å fatte hvor langt ute man faktisk var.

Det var lekent, snedig og dynamisk. Jeg funderte, gruble og ble samtidig gal. Dette er mindfuck satt i en kunstnerisk kontekst. De gjorde ubegripelige teorier om til humoristiske tankeeksperimenter. Var det tullete genialt? Eller genialt tullete? Og hva har de egentlig lekt med? Har de diskutert religion? Filosofi? Matematikk? Følelser? Kvantefysikk? Livet? Sannheten? Sjelen? Jeg må ærlig talt si jeg er usikker. Alt jeg vet er at å bruke en time av mitt liv på en mental reise sammen med ensemblet i kosmos og alle dets bestanddeler, er det mest logiske jeg har gjort på lenge.

Jeg var totalt utslitt på slutten av forestillingen. Jeg var frustrert over at jeg ikke visste mer. Jeg vil se forestillingen igjen og igjen, men ha med meg en fysiker som kan sitte og forklare meg alt. Når det er sagt, trenger man virkelig ikke vite noenting for å kose seg i denne forestillingen. Men jeg vil anbefale deg å ikke ha noen planer etterpå. Jeg stod igjen med fire andre publikummere og diskuterte i over en halvtime. For kan man være samtidig med noe? Faller da samtidskunst på sin egen urimelighet? Kan tiden vare 2 år og 200 år samtidig? Og om man kan være langs hele sin livslinje samtidig, hvorfor kan man ikke huske morgendagen? Om ikke dette her henger helt på greip, så skjønner jeg det godt. Jeg tror ikke jeg skjønner det selv. Alt jeg vet er at jeg digga det. Og det er akkurat det jeg trenger å vite.

Tekst: Marthe Elden Wilhelmsen

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*