Teateranmeldelse: «Helt Privat»

Foto: Kilden
Av: James Graham
Hvor: Kilden Teater- og Konserthus
Regi: Audny Chris Holsen
Dramaturg: Endre Sannes Hadland
Skuespillere: Ragnhild Tysse, Jan Erik Madsen, Ann Ingrid Fuglestveit-Mortensen, Ina Maria Brekke, Roger Opdal Paulsen, Johannes Blåsternes, Kari Onstad, Vilde Wendela Christensen

Kilden har visst satt seg fore å sette opp forestillinger som gjelder den digitale verden og privatliv denne våren. Er man ensom selv med mange følgere? Er man mer ensom når man er med mange? Vil det hjelpe deg ut av kjærlighetssorgen å stalke din eks på alle sosiale medier? Har noen noensinne lest gjennom alle vilkårene før man huker av på nettstedet og går videre?

Dette og mer iscenesettes i Helt Privat. De utforsker forestillingen uten å gi klare svar. Noe som i grunnen er deilig. Forfriskende å se noe som ikke er belærende. De fordyper seg i temaer for så å gå videre uten å fortelle hva som er rett eller galt. Alt med passe mengde humor.

Helt Privat er en forestilling med hyppige karakterskift. Nesten alle åtte skuespillerne skifter mellom flere karakterer. Herlig å se de samme skuespillerne ha så mange og klart ulike roller. Og det er nettopp i møtene med alle disse karakterene jeg mener at det spennende i forestillingen ligger. Hovedpersonen kommer opp i ulike situasjoner, med digitalisering, behov for bekreftelse og privatliv som en rød tråd. Det å bli observert kjenner også publikummerne på kroppen når illusjonen stadig brytes og interaktive elementer blir tatt i bruk.

Men hva er egentlig hovedhistorien her? Jeg nevnte at det er hennes utforskning i digitaliseringen som er den røde tråden, og det virker som det ganske lenge. Men så ble jeg usikker. Er det hovedpersonens kjærlighetssorg og søken etter en ny kjæreste som ender med å bli hovedhistorien? Dog oppleves ikke dette spesielt spennende. Jeg følger heller med på skiftene som skjer bak på scenen, eller gleder meg til hvilke karakterer som nå kan komme frem. Spesielt ettersom det ble litt vel mye prat til tider. Men sånn er det kanskje vi lever i den digitale verden i dag? Multitasking på høyt nivå, med mange faner oppe samtidig, og man må følge med på alt som skjer med et halvt øye, for å få med seg akkurat nok av absolutt alt. Dog bør det være interessant det man skal følge med på, og det var det ikke alltid her.

Det er kanskje ikke viktig hvilken av historiene som er hovedhistorien, men avslutningen ble på et vis et svar på noe jeg ikke lurte på.

Men jeg bryr meg egentlig ikke så veldig mye. Det var morsomme elementer, jeg ble minnet på hvor sykt mye av det den digitale verden fører med seg er, og ikke minst lærte jeg å ta den perfekte selfie. Og om man bare har lyst til å se profesjonelle skuespillere ha på seg en emoji-bæsj på hodet, så er det også en gyldig nok grunn til å dra.

Tekst: Marthe Elden Wilhelmsen

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*