Behandle folk som folk

Foto: Henriette Grottvik

Et mangfold kan tenkes på som et fellesskap der alle de forskjellige menneskene blir sett på som en ressurs. Et møte med unike mennesker fra forskjellige kulturer og religioner, med forskjellige etnisiteter og bakgrunner, og ulike legninger og definisjoner. Et mangfold består av så mangt og det burde feires på alle mulige måter.

Hva er egentlig mangfold?

En tenker kanskje først på LHBT-samfunnet (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner), men det dekker jo så mye mer enn det.

Tidligere rektor ved Universitetet i Agder Karl-Heinz Frank Reichert snakker om nettopp dette. Etter sine mange år i Asia fikk han en utrolig respekt for mangfoldet og ikke minst en overraskende opplevelse over hvor åpne dem er for alle mulige kulturer. Alle festdager ble feiret, religioner er velkommen i alle sine slag og etnisitet er ikke et problem. I mange land, blant annet Norge finnes fordommer fremdeles, og det er viktig at vi får en respekt for hverandre, men ikke minst en forståelse for hverandre. Frank har brukt sin tid som rektor til å jobbe for likestilling blant både professorer og studenter. Han snakker om hvor viktig balansen i samfunnet er, «for kvinnelige studenter å ta på seg studier der det nesten eller ikke finnes kvinnelige rollemodeller er utrolig vanskelig, og derfor er denne balansen noe jeg kjemper for å få frem. Det er så viktig at det ikke bare er ledelsen som kjemper, men at alle tar å jobber sammen for å utvikle den fremtiden vi ser for oss».

En annen del av mangfoldet går inn på trakassering og mobbing. Det finnes for eksempel ingen nasjonal kartlegging av mobbing og trakassering i norske skoler. De har på enkelte skoler undersøkelser, men det finnes per dags dato ingen nasjonal kartlegging. Det er selvfølgelig gjort mange tiltak for å hjelpe studenter ved situasjoner som for eksempel mobbing og trakassering. Blant annet er det en «Si fra» knapp på UiA.no der en kan varsle om brudd på lover og regler innenfor nettopp dette. En kan lese om hvordan en skal varsle og en kan få den hjelpen en trenger. Igjen er det å jobbe sammen for å kjempe for mangfoldet på alle nivåene utrolig viktig.

Senter for likestilling

På UiA har vi et Senter for likestilling som skal samle og styrke forskning og kompetanse på likestilling i Agder, styrke utdanning og formidling på dette feltet og være en drivkraft for økt likestilling i regionen. To av de som jobber der er Claudia og Kasper som er to engasjerte og veldig driftige mennesker. For Claudia er det viktig å få frem at «mangfold handler om kunnskap» fordi manglende kunnskap er det som fremmer usikkerhet og feilaktige holdninger. Hun ønsker å bryte fordommene med kunnskap. Hatkriminalitet er et godt eksempel på manglende kunnskap og et økende problem som innebærer at en gjør en straffbar handling motivert av hat eller negative holdninger.

På et universitet må vi skape kritiske tenkere som kan motkjempe stereotypiene og tenke lenger. «Hvorfor skal vi hate, kan vi ikke bare være greie med hverandre? Behandle folk som folk» sier Kasper. Det er noe med å ha en innstilling og være åpen for ny kunnskap. Claudia har gjennom sitt arbeid på UiA fått sett hvordan mennesker kan utfolde seg om dem bare får muligheten, «vi må løfte verdiene, skape arenaer og se at det fungerer, for så å fortsette å tro på det». Senter for likestilling jobber hardt for mangfoldsmarkeringen som skjer ved studiestart og skeive sørlandsdager. «Vi har kommet så langt, men vi har fortsatt en lang vei å gå» sier Claudia.

Kasper og Claudia ønsker at alle skal våge å oppsøke, være nysgjerrig, prøve å tenke annerledes og ikke minst behandle mennesker med respekt. Pride skal ut i gatene!

Thea «Ut av skapet»

18 år gammel kom Thea «ut av skapet», men noe vi kanskje ikke tenker over er jo at en person som ikke er heterofil må «komme ut» flere ganger. Nye kolleger, venner av venner, på fest, og generelt hver gang en møter nye mennesker. Det er ikke slik at en trenger å vite seksuell legning, men det er en naturlig nysgjerrighet. Thea sier også at hun kjenner på egne fordommer på hvem hun føler det er enklere å fortelle det til. Noen ser ut som dem er mer fordomsfulle enn andre, noe som er merkelig med tanke på at utseende ikke sier noe om hva dem tenker om meg og mitt sier Thea. Hun var også mer frempå når hun først innrømmet for seg selv og offentligheten at hun var lesbisk.

Med tiden har hun roet seg ned, men ikke for at hun ikke engasjerer seg like mye, men fordi hun gir litt mer faen i hva alle skal mene og synes om det faktum at hun liker jenter og ikke gutter. Hun er også med i Fri Sør som er en av de 10 foreningene for kjønns- og seksualitetsmangfold i Norge. Her jobber Thea og resten av teamet med å skape møteplasser for LHBT-personer på Sørlandet, fronte den homo-politiske kampen og drive informasjonsvirksomhet. Et enormt viktig arbeid som en også kan se når en prater med Thea at hun engasjerer seg for.

Skoleundervisningen er kanskje en av de stedene der en kan finne feil allerede på barneskolen. Seksualundervisningen har fått en del kritikk, men kanskje ikke nok. Om vi ikke lærer den yngre generasjonen at det er greit å være seg selv, like hvem som helst og kommunisere med hverandre, hvordan skal vi da forvente at samfunnet går fremover. Hvorfor skal ikke alle ha de samme rettighetene til kjærlighet. En må åpne øynene til de som ser gjennom gamle tradisjoner og tro. Vi har kommet langt, men vi har også en lang vei å gå.

Karen «Vil ikke bli satt i bås»

En person som er veldig opp og frem for tiden med fotografier, prosjekter og musikk er Karen.

Hun legger hele seg selv i sin lidenskap for sannheter og ærlighet, «jeg mener at mangfold er et fellesskap, et rom med mennesker som har ulike bakgrunner, religioner, etnisiteter, kjønn og kulturer». Som Kasper sa tidligere så bør en «behandle folk som folk». Alle er mennesker, alle kan være en ressurs om dem får muligheten til det og vi må behandle hverandre som likeverdet og være medmennesker. Karen oppfordrer alle som kjenner seg som en del av minoriteten til å ta mulighetene til å dele kunnskap. Uansett hvor mange rare, frekke og det som kan være fæle spørsmål en får, så bør en svare på dem til den graden det er et relevant spørsmål. Hvorfor skal en gidde å ta seg tiden til det? Jo nettopp fordi mangel på kunnskap fører til usikkerhet, usikkerhet føler til sinne eller hat og det fører til at ting som ikke er farlig kan virke farlig. Vi som har kunnskapen med oss i våre erfaringer må dele dette med de som ikke har samme kunnskap. Det finnes ikke dumme spørsmål, bare dårlige svar.

Forventninger fra fordommer og stereotypiske bilder er det som Karen kjenner på at er vanskelig fordi hun føler det setter henne i en bås hun ikke skal måtte føle at hun sitter i. Disse stereotypiene må fjernes med kunnskap og det ukjente må ufarliggjøres. Som 16-åring kom Karen «ut av skapet». Hun visste lite og ingenting om hva hun skulle betegne seg som, hvordan det fungerte og satt rett og slett også med manglende kunnskap. «Jeg følte meg ensom, noe vi alle føler oss i løpet av livet. «Jeg slengte meg med på Prideparaden i Oslo i 2014 og ble blant annet møtt av to toppløse damer fra Stavanger, og ble stående i sjokk og i uvitenhet om hva jeg hadde meldt meg på, jeg ble jo helt satt ut».

Etter en spesiell opplevelse i Oslo var det ikke før i 2017 at Karen virkelig følte at ting ble personlige. Den Nordisk Motstandsbevegelse pranget gatene i Kristiansand sentrum med sine ideologier om hva som er rett og galt. For karen var dette siste dråpen når det skjedde i hennes hjemby, og så nært som i gågaten. «Hvorfor skal jeg settes i en bås på grunn av min legning?» Og dette er et godt spørsmål som kanskje heller ikke har et annet godt svar enn at det ikke skal være slik. Med tiden snakket Karen mer om erfaringene sine, svarte på spørsmål fra kjente og ukjente. «I begynnelsen likte jeg ikke å fokusere på det, men med tiden forandret dette seg og jeg følte et ansvar».

Siv «Skaffe seg en mental verktøykasse»

Følelsesmessig begynte vel depresjonen min på barneskolen, men offentlig ble det kjent på ungdomsskolen sier Siv. Hvorfor hun ble deprimert svarer hun på med å si at det er mange ting som hoper seg litt sammen og en går inn i det som en kaller mørket. Det kommer av blant annet mobbing, få ekte venner, traumer og mange andre ting som hoper seg sammen. Mammaen til Siv reiste en del som gjorde at det ikke ble like lett å følge opp og oppdage hvordan Siv egentlig hadde det og som mange foreldre ikke syns er like enkelt. Alt handler om kommunikasjon og det å «faktisk ønske å få hjelp».

Det var en gang at den populære jenten i klassen til Siv fikk en formening om at Siv hadde gjort noe som hun ikke hadde gjort, dette gjorde at HELE klassen hennes utestengte henne i mange dager. For en liten barneskoleelev å gå gjennom alt det, gjør at en kjenner på en enorm ensomhet.

Foreldrene til Siv fikk på ungdomsskolen plassert henne hos BUP barne- og ungdoms psykiatri. Her løy Siv til psykologen sin og fikk brukt henne til å slippe lekser, slippe et mas i fra foreldrene om skolen og rett å slett lure alle de voksne i livet hennes trill rundt. Hvorfor? Nettopp fordi Siv ikke ønsket å være der. Men på videregående fikk Siv et eget ønske om å få en bedre hverdag der hun med hjelp av moren fikk kontakt med en terapeut som ikke ville ta inn Siv som pasient med mindre hun ønsket å være der selv. Tre år gikk og Siv og terapeuten møttes jevnlig der de fikk snakket om tankene hun hadde og hvordan de skulle finne mentale verktøy som gjorde at hun kunne samarbeide med depresjonen i stedet for å motarbeide den. Det som også er viktig å presisere er at alle depresjoner er like forskjellige som vi mennesker er. Derfor er det veldig viktig at en finner sine mentale verktøy som kan brukes til å arbeide med sin egen psyke.

Gjennom historien til Siv får vi skapt et lite bilde av den lange prosessen en må gjennom. For noen som ikke har vært deprimert kan det være vanskelig å forstå hvordan det er. Det er da viktig å presisere at alle har gode og dårlige dager og alle kan føle seg nedfor, men det betyr ikke nødvendigvis at en er deprimert. Mental helse er derfor en viktig ting som burde vært en mye større del av undervisningen på skolene. Denne forklaringen er derfor til deg som kanskje kjenner deg igjen i dette, men også for deg som ønsker å ha en forståelse, men som ikke har hatt muligheten til å sette deg inn i det. En kan ha forståelse FOR at noen er deprimert, men en kan ikke forstå hvordan det ER å være deprimert.

Du vet når du er så sliten i kroppen din at alt du vil er å sove? Du kan ha stått i 8 timer å gravd med hakke og spade, og vil til slutt være så sliten at en fysisk skjelver og ikke orker mer. Slik føles det mentalt inni hodet, og kroppen vil også da føle seg like sliten, men har i realiteten bare sittet helt stille. En graver seg et mentalt hull som en til slutt ikke kommer seg opp av. Men enn vil i noen tilfeller innse at en ikke bare kan ligge der. En må spørre om hjelp, tvinge seg selv til å jobbe, selv om en er utslitt. Kanskje en får hjelp til å finne en stige, men du selv må fremdeles klatre opp denne stigen. Til slutt vil en vite at en kommer seg opp stigen neste gang en faller ned i hullet, og stigen kan til og med allerede være der fra sist gang. Dette er en kamp som en i flere tilfeller må kjempe om og om igjen i store deler av livet sitt.

Det som kanskje er automatikk for andre, som for eksempel å sette seg opp, sette beina på bakken og reise seg for å møte en ny dag, er for meg en helt annen situasjon som krever ekstremt mye på enkelte dager sier Siv.

Det var en lege en gang som fortalte til Siv at hun hadde milde depressive perioder. «MILDE DEPRESSIVE PERIODER ER FAEN MEG IKKE MILDE». Hun fikk forklart at grunnen til at det heter mildt er fordi en må bli innlagt på psykiatrien for at det skal bli sett på som en tung depresjon. Med disse begrepene er det ikke enklere å søke hjelp. Og hvorfor skal det være så tabu og hemmelig å trenge hjelp. Har du influensa så går du til legen din og får en sykemelding. Hvorfor skal det ikke være slik når en sliter med den psykiske helsen også? Siv gir noen tips som kan hjelpe deg om du trenger det, og det er lov å trenge hjelp.

Tipsene som gjelder alle studenter:

1. Om du trenger hjelp så må du først innse det.

2. Når du har innsett det så må du tørre å spørre om denne hjelpen.

3. Kom deg UT, finn på noe, skaff deg hobbyer, treff nye mennesker og ikke sitt inne.

4. Prat med noen, hvem som helst. Du kan også prate med SiA Helse som har psykoterapeuter tilgjengelige for deg hele semesteret og det er helt gratis.

5. Ta ned terskelen. Det må ikke være så skummelt å prate om det

6. Ikke gi opp. Prat til du finner den rette å prate med.

Mangfoldet er viktig fordi at minoritetene skal være en del av dette fellesskapet. Per dags dato er det mange minoriteter og flere av dem er aldri en del av dette mangfoldet på en eller flere måter. Derfor er det så viktig at vi prater sammen, senker terskelen, og ikke minst utfordrer oss selv på egne fordommer for så å gjøre noe med dem.

Enkelt sagt, møt folk som folk.

Tekst og foto: Henriette Grottvik

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*