IGNORANCE IS BLISS: Reportasje fra American Festival i Farsund

På ferie med familien ble jeg slått av panikk da det gikk opp for meg at jeg kun én time senere skulle delta på American Festival på Brooklyn Square i Farsund. Jeg ville heller sendes til Guantanamo Bay enn å uironisk feire Norges forhold til en tidligere storhet som for lengst er har blitt et oligarki styrt av transnasjonale korporasjoner som ved hjelp av propaganda bryter internasjonal lov når de vil, lar sine venner okkupere andre nasjoner og begå folkemord mens de styres av en reality-stjerne håndplukket av Vladimir Putin.

Jeg vet jo hva jeg går til. Jeg skjønner at denne festivalen ikke vil involvere ett minutts stillhet for soldater som har mistet livet i kriger initiert på løgnaktige premisser. Jeg skjønner at de ikke har atombomber på utstilling og et eget rom hvor du kan gråte, som i Auschwitz.

Jeg skjønner at det jeg går til er vafler, amerikanske flagg, gamle biler på utstilling, folk utkledd som Ronald Reagan og Kjell-Elvis på scenen til stor applaus. Sikkert gøy hvis du ikke er en dømmende, overtenkende kyniker som ingen vil diskutere med på fest. Synd for meg.

Der og da var det genuint uforståelig for meg hvordan jeg kunne delta på et arrangement som dette uten at det ble pur lidelse. Men jeg bestemte meg for å gjøre det beste ut av mine fryktelige omstendigheter. Jeg skaffet meg en flaske hvitvin som jeg tømte på noen få minutter og tok på meg et par raske retro-briller som kun er moteriktig hvis resten av antrekket eller kroppsspråket ditt tydelig kommuniserer en viss ironisk distanse. Premisset var at hvis jeg ble full nok kunne jeg glemme alt det triste og feire The Land of The Free med en positiv og oppriktig innstilling, slik som resten av gjengen. Se på bildene våre og døm selv hvordan det gikk.

Bilde 1:
Prøver ut autentiske amerikanske klær mens jeg desperat forsøker å fortrenge all skam og smerte som finnes innerst i sjela mi
Bilde 2:
Hilser på en papirutgave av presidenten mens jeg prøver å tenke at alt kommer til å gå bra til slutt
Bilde 3: Veiver et amerikansk flagg mens jeg stoisk fortrenger min trang til å gråte på vegne av de som gav livet sitt i Irak og de som vil dø i 2050 når den globale oppvarmingen når tre grader

 

Bilde 4: Poserer med Ronald Reagan (ikke den ekte) mens jeg imitererer noen som ikke mener han var rasist og må holdes ansvarlig for crack-epidemien.

Bilde 5: Viser at jeg anerkjenner Albaneres selvråderett både i Albania og det jeg anerkjenner som den suverene staten Kosovo mens jeg poserer med en Trump-figur som noen ufordragelige anti-fascister som hater ytringsfrihet har tegnet Hitler-bart på. Det var ikke meg.
   
Tekst: Vegard Møller. Foto: Ruben Møller.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*