Av og til fortjener du en pause

I en hektisk hverdag med nye utfordringer og hardt arbeid er det mange som glemmer å sette av tid til seg selv. Mange strever etter perfekte karakterer samtidig som de sjonglerer deltidsjobb, fritidsaktiviteter og et sosialt liv. Jobber om natten fordi dagene rett og slett ikke har nok timer til å fullføre alt som må gjøres. Mange føler seg stresset, utslitt, kanskje ensomme og utbrent. De fleste ignorerer det, men sannheten er at hvis man ikke tar helsen sin på alvor kan man fort ende opp med mye større problemer enn man tror. Dette er min historie.

Jeg slet lenge med symptomene. Første var synsbedrag; enkelte ting kunne bevege seg og det ble verre med tiden som gikk, alt spant eller bevegde seg i bølger. Jeg ignorerte det og tenkte jeg bare var sliten. Jeg bet negler så langt ned at jeg mistet den naturlige fargen på noen steder av fingrene mine. Jeg ble ekstremt lett irritert og sint; hvis jeg hadde fremføring kunne jeg sitte og skjelve i timer etterpå. Det verste var marerittene og søvnparalysen. Det ble så ille at en del av meg var redd for å sove og derfor ble det mange søvnløse netter. Det var ganger jeg ikke kunne bevege meg og jeg følte meg lam selv om alt jeg måtte gjøre var å overbevise hjernen om å bevege på kroppen. Så klart børstet jeg alt dette av meg. Tenkte at dette var normalt og jeg hadde ingenting å klage over. Ingen kom til å forstå og jeg var svak som ikke taklet hverdagslivet som «voksen».

«Hva skjedde med jenta jeg forelsket meg i?». Dette er den vondeste setningen jeg noen gang har hørt. Jeg innså at det var sant. Før alt dette skjedde var jeg en glad jente, hadde alltid et smil rundt munnen og en dårlig vits på lur. Jeg kunne ikke huske forrige gang jeg lo på ekte. Jeg mistet meg selv mer og mer. Det var da jeg valgte å kontakte legen min. Jeg ante ikke hva jeg kom til å få ut av det eller hva som kom til å skje videre. Til min store overraskelse var hun ekstremt forståelsesfull og ga meg en time med en gang. Etter en kort samtale med henne fortalte hun meg at jeg var utbrent, deprimert og hadde angst. Hun ba meg snakke med SiA Helse, ga meg en sykemelding og sa det viktigste var å hvile. Hun ropte gjentatte ganger «Du er god nok!». Ikke at jeg hørte etter.

Det var allerede store forbedringer etter en natt med ordentlig søvn. Jeg hadde energi jeg ikke hadde følt på lenge og plutselig hadde jeg overskudd til å gjøre ting jeg ikke hadde fått gjort før. Jeg må innrømme at jeg følte meg veldig dum som dro til legen for utbrenthet, men både

hun og læreren mine tok det alvorlig og med full forståelse. Det hjalp veldig å vite at noen var på min side. Å spørre om hjelp var utvilsomt det beste jeg kunne gjort.

Så til alle dere der ute som føler dere utbrente og alene. Dere som ikke har det så bra og er redd for å be om hjelp. Dere må ikke være sterke hele tiden; det er lov å ta pauser, og det er lov å spørre om hjelp. Du tenker kanskje at du må være sterk å holde det inne, men det er nettopp det som kommer til å gjøre at du til slutt faller sammen og ender i en enda verre situasjon. Hvis du ignorerer symptomene og ikke lytter til deg selv, kommer kroppen og sinnet ditt til å gi opp før eller senere. Jeg vet dere sikkert tenker «Jeg har ikke tid til å ta pause», men det er nettopp derfor det er på tide at du gjør det. Det er bedre å ta en pause nå mens du fortsatt er ung og har god tid, enn at alt dette slår deg ned senere i livet og ødelegger alt du har jobbet for. Så gå hjem, se Netflix eller les en bok, og sov godt.

Tekst: Lisa Halvorsen

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*