Et studentdemokrati i krise? Mine opplevelser av studentdemokratiet på nært hold

Maling av Andy Thomas Edvard Munch og Jean-Louis Prieur, manipulert av Vegard Møller

Det et tirsdag på Østsia. Jeg holder på å bestille øl nummer fire eller fem idet jeg ser meg til høyre. Jeg ser rett inn i øynene til et av de få kjente ansiktene i studentmiljøet. Du skjønner hvilken gjeng jeg snakker om. Har du hilst på Robin Moudnib eller har du bare sett ham så jævlig mange ganger at du aldri får vite om du har hilst på ham før du spør ham? 

Det var akkurat denne fornemmelsen ansiktet gav meg. Jeg så tilbake på bartenderen og bestilte en øl mens jeg tenkte over hvor jeg hadde ham fra. “Vegard Møller, redaktør i Unikum?” hører jeg fra fyren som tydeligvis har vært gjennom en liknende forvirring. Han strekker ut hånda for å hilse. “Thomas Johnsen, leder for Velferdstinget. Du skal være ordfører på den politiske debatten til mandag? Vi er medarrangører. Du kunne ikke møte i dag?” Helvete, tenker jeg. Nå på mandag? Jeg skal sende ny avis til trykkeriet på søndag og er stappa frem til det. Jeg har en halv dag på å forberede en politisk debatt jeg ble valgt til å hoste på trynefaktor eller som FIVH-leder Silje Wilhelmsen formulerte det på messenger “fordi du er kul”. I skrivende stund vet jeg enda ikke hvem som anbefalte meg, men jeg har lært nok om studentvirksomhet de siste ukene til at det var null andre forslag og at jeg ble enstemmig vedtatt. Jeg klager ikke. Jeg er skapt for slike anledninger og jeg lagde et helvetes show. 

Jeg setter meg ned på et bord med Thomas selv om jeg har en redaksjon å ta vare på. Det er synd, men de skjønner ikke hvor viktig dette er. Det var åpenbart at Thomas og jeg hadde gjensidige interesser av en samtale. Han trengte min hjelp til å unngå at neste SiA-valg ble en fadese, og jeg vil høre hvorfor uavhengige kilder sa at folk i Velferdstinget var misfornøyd med meg som redaktør. Vi prater om august-utgaven hvor det var elleve bilder av meg for hver studentpolitiske artikkel og alle de negative tilbakemeldingene jeg hadde fått. Jeg vet ikke om Thomas var ærlig eller taktisk da han sa han den elsket nye retningen til avisen og at mangel på studentpolitikk var det eneste han reagerte på, men da jeg fikk vite at årets VT ikke en gang hadde møttes enda, var det deilig å innse at vi kunne begynne med blanke ark fra nå av. VT fiansierer tross alt mesteparten av driften vår. Jeg forklarte ham om mine planer om artikkelen “Hva i helvete er STA, Studentparlamentet, SiA og Velferdstinget?” “Har du penn og papir?” spør Thomas og tegner følgende kart. 

STUDENTPOLITIKKEN I ET NØTTESKALL

“Alt begynner med STA, Studentorganisasjonen i Agder. Det høres ut som de er for alle studenter i Agder, som VT og SiA, men de er en interesseorganisasjon som påvirker UiA ved hjelp av lobbyvirksomhet og RSU”, forklarer han. “RSU?” spør jeg forfjamset. “Råd, styrer og utvalg i UiA. Ca 20% er studenter.” “Og Studentparlamentet? Hvor kommer de inn?” spør jeg, utvitende om min uvitenhet. “Studentparlamentet er bestlutningsorganet i STA. De er de 25 folkevalgte. De velger så et arbeidsutvalg som skal påvirke UiA med lobbyvirksomhet basert på hva parlamentet vedtar.” Jeg later som jeg skjønte at Studentparlamentet og STA var samme organisasjon. “Og STA-styret?” spør jeg. “STA-styret er arbeidsutvalget” svarer Thomas. “Så hvorfor heter de STA-styret?” Thomas ler tilbakeholdent. Jeg er ikke den første som har stilt ham det spørsmålet. Han fortsetter; “så velger de 7 av 12 representanter til Velferdstinget.” 

“Og Velferdstinget fordeler pengene fra semesteravgiften vår?” spør jeg for å virke mindre som en idiot. “På en måte” svarer Thomas, og forklarer “Vi gjør primært to ting: fordeling av studentsosiale midler og valg av fem faste og vararepresentanter til SiA-styret.” SiA vet jeg en del om, så jeg benytter muligheten til å vise det. “Og SiA driver Østsia, Bluebox, Sørbok, kantina og Spicheren?” “SiA Helse, SiA Bolig…“, supplerer Thomas, men jeg er ikke ferdig med å bevise at jeg har forstått litt: “De bygger studentboligene”. “De styrer og arrangerer det meste som påvirker oss utenom UiAs undervisningslokaler, ansettelser, pensum og annet undervisningsrelatert”. “Og de er styrt av studentene?” spør jeg entusiastisk, og tenker at det er dritfett. Thomas ser på meg som om jeg oversimplifiserer. “Jeg vet ikke.”

HVEM STYRER EGENTLIG SKUTA?

“Det handler om kunnskapsmakt”, fortsetter han. “Jaaaa”, svarer jeg. Det begrepet kjenner jeg fra statsvitenskapen, og jeg ser hvor han vil. “Det er derfor det er så viktig at vi har nok kvalifiserte kandidater”. Nå skjønner jeg. Hvis Pål Harv (administerende direktør) har all kunnskapen, og kommer med alle forslagene snakker vi om en helt annen virkelighet enn hvis SiA-styret er engasjerte og informerte. Hvis ikke de har kunnskap eller bruker tid til å få all nødvendig kunnskap kan vi befinne oss i en situasjon hvor administrasjonen instruerer sitt beslutningsorgan av uvitende nikkedukker i hvordan de skal instrueres og i realiteten instruerer seg selv. Einar Gerhardsen og hans flertallsregjering dominerte Stortinget, og rådmenn over hele Norge får ordførere til å se ut som Kong Harald. Hvordan vet vi at det samme ikke gjelder i studentpolitikken? 

“Hvor mange stilte forrige gang?” spør jeg. “Syv kandidater.”

«WHAT?! Syv kandidater til fem posisjoner?  bryter jeg ut med kontrollert volum. “Teknisk sett til ni posisjoner hvis du regner med vara”. Jeg blir satt ut av hva jeg hører. 

Det er 12.000 studenter på UiA. Alle kan stille. Fem av ti posisjoner i styret er studenter, og siden de velger styreleder som har to stemmer, har vi muligheten til å dominere SiA-styret 6-5 i HVER JÆVLA BESLUTNING! Så stiller syv folk?! Det er flere medlemmer i Wu-Tang Clan enn det var kandidater til forrige SiA-valg! 

Hver kandidat stilte med 71.4% sjanse for å fast plass, og 100% for å bli vara. Hvordan er det mulig? “De skulle fått betalt”, sier jeg. Det er løsningen.  «De får 3000 kr per møte», opplyser Thomas. 

Holy fuck! Jeg må snakke med Jacob! 

Men først må jeg hjem å skrive. “Er det mulig å komme på VT-møter?” “Ja, jeg tror allerede vi sender innkalling.” “Og SP-møter?” Ja, bare snakk med Irene sikkert?”. 

VEGARD + JACOB

Jeg møter Jacob Haugmoen Handegard alt for tidlig på morgenen. Okay, jeg møter ham kl. 09:00, men du kjenner ikke livet mitt. Inntrykket mitt av Jacob er positivt. Han er en miljø-woke ny-liberalist og dialekta hans er forstyrrende ambigiøs, men han er seriøs, smart og jeg er ikke i tvil om at han bryr seg om studentene. Jeg tror ikke han liker meg, men det er sikkert bare fordi han ikke liker meg. Det er nok av empiri å basere den vurderingen på. 

Men jeg har mye å takke ham for. Han gikk til valg på mer åpenhet i SiA og nå er denne galningen invitert på neste møte. Snakk om å få gjennomslag! 

Jacob er styreleder av SiA, men han stiller ikke til gjenvalg. Han fikk nemlig plass i fylkestinget hvor han representerer Venstre. “Er du fornøyd med konkurransen om plassene i SiA-styret?” spør jeg. “Nei, men jeg tror mye har å gjøre med at folk ikke føler de er gode nok.” Hvis han har rett, er det bekymringsverdig. Ingen folk er verre enn de som tror de er gode nok. Med unntak! (jamfør: Jacob). Han sier det er mange flere kompetente folk som burde stilt. Han legger til «Det er ikke så vanskelig!  Vi fikk god opplæring. Man får ansvar over en organisasjon som omsetter for 250 millioner i året! Det er en kjempespennende erfaring. Det er bare å stille, så blir du intervjuet og til slutt valgt eller ikke».

Jeg følger opp med å utfordre ham på hvorvidt Pål Harv styrer sjappa. Han mener det blir en overdrivelse, selv om de fleste sakene kommer fra administrasjonen. “Jeg opplever ikke at Pål fremmer saker som er dårlige for studentene.” 

Avslutningsvis nevner han at neste styre får bli med å forme “studentbyen” på Lund Torv. Basert på hva Thomas og Jacob har sagt, har jeg laget en liste om hvordan og hvorfor du bør stille til SiA-valg valg. 

VEGARD PÅ VT-MØTE

Jeg har tatt heisen på UiA manger ganger, men dette er annerledes. A1, A2, A3, A4, A5, A6, A7. Ah, jeg føler meg som rektor. Møtet ledes av han skalla fyren som får chille gratis på sofaen vår. Først på agendaen i VT-møtet var å fylle posisjonene i SiA-styret. Slapp av. De fem faste plassene er fylt. Mange av de bor kanskje utenfor Agder, men nå er det snakk om de tre siste varaposisjonene. Jeg er spent helt til jeg hører dette: 

– Da har vi tre kandidater denne uka, i motsetning til ingen forrige uke. 

Forbedring. Tre kandidater til tre plasser. Det kan vi jobbe med. De blir i hvert fall fylt! En av dem hadde møtt opp. Han holdt en tale hvor alt jeg husker er: (les på kvinesdaldialekt)

– Jeg er en reflektert person […] opptatt av andres perspektiver […] klar for å kjempe for studenter. 

De to andre møtte ikke opp, vi får høre litt om dem via e-post. Hyggelig at en av de er Matias Smørvik, min tidligere sjef. Jeg ville garantert stemt på ham, til og med hvis det var konkurranse om plassene. Alle tre blir enstemmig valgt, så klart. Er jeg gal eller burde det vært mer konkurranse? Thomas Johnsen bekrefter min tilregnelighet  senere på Østsia.   

– Det vitner ikke om et sunt studentdemokrati at vi sliter med å fylle de ti plassene. 

Thomas Johnsen er leder for arbeidsutvalget i Velferdstinget. Beslutningsorganet er de 12 faste representantene i Velferdstinget. Ingenting kan vedtas uten flertall, så all makt ligger på papiret hos de 12. Eller 7. Det var 7 som møtte opp. Prøver å smile. 

Likevel er det en klar trend gjennom hele møtet. 

1. Thomas eller andre fra AU fremmer forslag. 

2. Det åpnes for spørsmål, men ingen stilles.

3. Det åpnes for diskusjon, men vi mennesker takler bare så mange sekunder med klein stillhet.

4. Forslaget blir enstemmig vedtatt. 

“Nord-korea!” brøler jeg

inni meg. Jeg har ikke talerett. 

Jeg tror virkelig ikke Thomas har lyst å være diktator, men rådet hans gjør det ikke lett for ham. Det kan som sagt tenkes at det er asymmetri i deres kunnskapsbalanse og interesse for politikk som forårsaker det. Poenget er altså at et velinformert og engasjert beslutningsorgan i virkeligheten er langt mer mektig enn et parlament fullt av uinformerte representanter som såvidt bryr seg nok til å møte opp. Sorry, Thomas. Du er intelligent, hardtarbeidende og en legendarisk drikkebuddy, men du må rydde opp i rekkene dine. 

Det var spesielt et øyeblikk som brant seg fast. Thomas informerer om samskipnadsrådets forslag om å fjerne Velferdstingets rett til å fremme mistillit mot de folkevalgte i SiA-styret. Det vil bety at selv om de gjør de grovestre overtramp, som å selge SiA til Kurt Mosvold, kan man ikke avsette dem. Sådan vil endringen føre til at studentene i SiA-styret verken er ansvarlige ovenfor VT eller studentene som har valgt inn VT-representantene som velger SiA-styret. En fin analogi er hvis regjeringen ville frata Stortinget retten til å kaste ministre og regjeringer. Hvis du er i VT, MÅ du kjempe mot dette.

Popcorn time! Nå blir det draaaama. 

….Right? 

Ja, noen rekker opp hånda! Faen, det spørsmålet vitner kun om uvitenhet, og jeg er ikke frekk nok til å sitere det. Ingen flere spørsmål? Selvfølgelig, alle er klare for debatt. “Da åpner vi for diskusjon”. […] “FFFFFFFFAAAAAAAEEEEEENNN!” brøler jeg inni meg. Ingen diskusjon! Jeg prøver å finne synonymer med krise. Jeg skrev ned harnisk, katastrofe og hungersnød. Som jeg sa til dem på Østia etterpå: 

«Jeg har aldri i mitt liv ønsket talerett så sterkt.»

Før jeg gikk på en høylytt og langdradd tirade om Montesqieu og maktfordelingsprinsippet. Jeg har ikke aspergers, men jeg skjønner at folk spør. De skulle ikke fatte noen endelig beslutning den dagen. Det er det Stortinget som skal. De skal bare formulere sin mening til fremtidige høringer. Og som Thomas informerer meg om på tomannshånd:

– De er nye. Maktfordelingsprinsippet sitter ikke i ryggmargen på folk.

Thomas tror mye vil endres etterhvert som representantene blir varme i trøya, og at mye skyldes mangel på sosialt samhold. 

– De vil lære å snakke etterhvert. 

Det gjenstår å se. I mellomtiden valgte jeg å sjekke hvem som styrte skuta på STA. 

REVOLUSJON I PARLAMENTET?

25. September ser jeg det nye Studentparlamentet møtes for første gang. Jeg har lave forventninger. Jeg er klin edru, og de sa møtet kunne vare fire timer. Det kunne de sagt i innkallingen, men det er greit. Jeg klager ikke. Jeg har ikke talerett, så hvem skal jeg klage til? Ved siden av meg sitter Silje Wilhelmsen fra FIVH, Thomas og Jacob. Jeg har kun positive inntrykk av Silje, men jeg får aldri vite hva Thomas og Jacob hvisket om kontinuerlig gjennom hele møtet. Jeg sier ikke at du ødela reportasjen min, men… bare glem det. Håper du fortsetter å bruke meg som ordstyrer på viktige arrangementer. Jeg takker ja til alt som involverer oppmerksomhet. Spør psykologen min. Ok, serious face. Nå begynner vi. 

STA har i årevis slitt med å fylle setene i parlamentet. I fjor var de så få at de måtte supplere inn nye medlemmer utenfor valgsystemet. Liksom “Hei, vi har ledige plasser. Førstemann til mølla!”

24 av 25 seter er fylt. Organisasjonskonsulent Irene Bredal fryder av glede:

– For første gang på mange år er vi ekstremt vedtaksdyktige.

Når det er sagt, har jeg aldri sett Irene være noe annet enn glad. Til og med da hun informerte meg om at jeg hadde glemt å skru av plata på kjøkkenet for fjerde gang på rad var hun jovial. Vel vitende om at de har installert ny teknologi for å automatisk skru av plata, og det utelukkende på grunn av meg og mine distré tendenser.

Da begynner vi! Jeg forventer et arbeidsutvalg som legger frem hver eneste sak, og møter null motstand fra et nikkeorgan som serverer sitt arbeidsutvalg diktatur på et sølvfat. 

Saker til eventuelt er null. Det betyr at hver eneste sak er lagt frem av arbeidsutvalget. Check! Forretningsorden og Framtiden i Våre Henders søknad om medlemskap vedtas enstemmig med til sammen to spørsmål og null debattinnlegg. På SP-møter stemmer du ikke for, du stemmer mot, virker det som. Det er vanskelig å sette fingeren på hva jeg føler, men stemingen i rommet sier liksom at STA-styret skal styre, mens de andre bare sitter der som et sikkerhetsnett for å legge ned veto hvis STA-leder Benedicte Nordlie foreslår at jødiske studenter bør ha en stjerne på brystkassa så vi vet hvor vi har de. Jeg regner med handlingsplan blir vedtatt uten diskusjon som i VT-møtet. 

Men det er noe helt annet jeg er vitne til.

I den eksisterende handlingsplanen fra siste møte i fjor vil STA-styret fjerne et bestemt punkt:  «STA skal se på muligheten for å endre organisasjonens grafiske profil, samt navnet på STA-styret.»

Mens STA-styret er positive til å endre grafisk profil, fremmer de et forslag om å fjerne delsetningen “samt navnet på STA-styret”. De vil ikke bytte navn til arbeidsutvalg. Man skulle tro det var en bagatell, men du kan høre en knappenål falle. Thomas og Jacob sitter uvanlig langt fremme på stolen. Stemningen er intens, lidenskapelig og som observatør får man inntrykket av at det handler om liv og død. Men først og fremst er det styre mot parlament. Først ut er Sofie Klit. 

– Jeg har gjort et kjapt Google-søk, og det virker som alle de andre universitetenes studentorganisasjoners arbeidsutvalg kaller seg arbeidsutvalg. 

Boom! Sofie markerer seg gjentatte ganger med opplysende presiseringer som fører til at selv de mest uvitende parlamentsmedlemmene kan ta informerte valg. Det er ikke første gang parlamentet har forsøkt å endre navnet til et motvillig STA-styre. Det er fjorårets parlament som la det til og årets er klare for å fortsette kampen. Adam Tzur, kommunikasjonsansvarlig i STA-styret vil beholde navnet. Du hører i stemmen hvor viktig det er for ham. 

– Vi jobber drithardt. Langt over stillingsprosentene våre! Det navneskiftet vil undergrave hvor hardt vi faktisk jobber. 

Så klart vil de ikke bytte navn. STA-styret høres mye bedre ut å jobbe i enn arbeidsutvalget til STA. Men er det relevant for parlamentet? 

– STA, SiA, SP… ingen ser forskjellen! Det er verdt pengene å få slutt på forvirringene! 

fastslår Fredrik Arntzen og understreker at mye av motivasjonen min for å lage denne reportasjen til å begynne med. Stemte jeg i fjor? Ikke faen! Jeg visste ikke det var valg en gang. Og tror du jeg kunne forskjellen på en STA og en SiA? STA har liksom tre navn da. Studentorganisasjonen i Agder (hvilkets intialer er SiA), STA-styret og Studentparlamentet. Er det åpenbart for utenforstående at disse tre henger sammen og hvordan de gjør det? Nei, mener Fredrik Arntzen, parlamentsmedlemmet som kanskje mer enn noen andre bidro til intens debatt ved flere anledninger, og til tider så ut til å være alene om å tale mot STA-styret. 

«Arbeidsutvalget til VT heter arbeidsutvalget til VT. Vi bør hete Studentparlamentet og arbeidsutvalget til Studentparlamentet» hevder han med intensitet og lidenskap. Han står til og med oppreist.

Det er votering. Stillheten senker seg, og det jeg trodde kom til å bli dørgende kjedelig, er plutselig verdt å pitche til en arbeidsledig filmregissør. Vi sitter i B3, men det føles som bastilledagen.

“Da voterer vi på STA-styrets forslag om å stryke delsetningen om at de skal se på endring av navn. De som er uenig stemmer nå» informerer Christine Alveberg.

«Avholdende!»

«Kontra!”

Jeg møter blikket til Thomas for å sjekke om han ser det jeg ser. 

“Og forslaget faller.” 

Sjokkbølger pulserer gjennom salen! STA-styret må nå jobbe med å legge frem et forslag til ny grafisk profil med eventuelt navnebytte og legge det frem for parlamentet til votering. Det kan virke som vi har sett begynnelsen av slutten på det 20 år gamle navnet. Feature-reportasjen er en relativt fri sjanger og de lærde strides om hvorvidt den skal karakteriseres som objektiv eller subjektiv, men den er ikke fri nok til at jeg eksplisitt kan utrykke hva jeg mener om dette, så jeg håper jeg har gjort en god jobb med å insinuere det. 

Trenden gjentok seg på Fredrik Arntzens forslag om at UiA skal bryte loven og flagge med regnbueflagget på Skeive Sørlandsdager neste år. STA-styret viser til at i stedet for å bryte loven viste de støtte med regnbuefarget gangfelt og masse bannere. Men fuck det, sier parlamentet! Vi tvinger UiA til sivil ulydighet! Nok et forslag vedtatt mot STA-styrets vilje. Boom! Pulsen er skyhøy og Fredrik Arntzen ser ut som Maximilien Robespierre. 

Men så går det opp for meg. 

Studentparlamentet har på ingen måte endret UiAs politikk. I noen sekunder føles det som de tvingte UiA til sivil ulydighet for å signalisere viktigheten av PRIDE, men det som virkelig endrer seg er at STA-styret, når de forsøker å overbevise UiA i sine samtaler med dekaner og rektor vil si at studentene mener de må gjøre x og y. UiA kan fint si “takk for tipset, men nei.” 

Jeg begynner å kjede meg. Det har gått fire timer, og vi er tilbake i virkeligheten. Det blir annonsert en kort pause, og jeg overtaler Thomas til å bli med på Østsia. Det skjer ikke mer nå. 

Jeg vet jeg er ny og uerfaren, så jeg må sjekke med en som har peiling. “Det føltes som vi var vitne til en revolusjon, ikke sant?” Han samtykker, men er ikke like positiv som meg. Thomas Johnsen opplevde selv da han satt i parlamentet et dalende engasjement gjennom året, nettopp fordi han sakte men sikkert innså hvor lite de egentlig styrte. Det er ingen tvil om at deltakelsen hvert år er dalende over tid. Thomas tror mange føler på det jeg følte som observatør. 

«Deres dalende engasjement kan skyldes at de tror de har blitt med i Stortinget, men så innser de gradvis at de er et vedtaksorgan for lobbyister»

Det er på ingen måte krise i Studentparlamentet per nå, men trenden fra tidligere år er dalende engasjement.

«Jeg er spent på hvorvidt engasjementet vedvarer ut året»

Det er jeg også. Men jeg må legge meg. Skal intervjue Benedicte i morgen. 

 

VEGARD PRØVER Å STILLE BENEDICTE TIL VEGGS

Det er torsdag 26. september og jeg tenker å konfrontere STA-leder Benedicte med empirien som får enkelte til å omtale studentpolitikken som på randen av ruiner. Jeg unner ingen å måtte stå ansvarlig for hva jeg skal stille henne til veggs for. Vet du hvor mange som stemte ved forrige valg? 

8.9%.  For to år siden var vi misfornøyde med det dobbelte. 

– Studentparlamentet skal representere studentene. Når det derimot bare er 19,5% som stemmer, hvor mange studenter representerer man egentlig da?

Sa daværende nestleder. Åh, du skulle bare visst! 

8.9%

Det er jo ikke Siv Jensens feil når ordføreren i Sirdal tweeter “jeg er ikke rasist, men har du sett hvor mange negere det er på 31-bussen?”, men noen må ta ansvaret likevel. I dag er det Benedicte. 

Vi møtes på Unikum-kontoret hvor fire av de seks iMac-ene våre står i hvert sitt hjørne, og vi i midten av rommet har et bord vi har vurdert å fjerne. Jeg ville vanligvis tatt intervjuet på det langt koseligere møterommet, men det er iskaldt der, så da får vi i det minste endelig bruk for det jævla bordet for en gangs skyld. Vi sitter på hver vår side, og jeg kan ikke beskrive stemingen som koselig. Mens jeg har et godt forhold til mange i STA-styret har jeg ikke fått pratet så mye med Benedicte. Hun er en av de jeg fortsatt ikke vet om jeg har hilst på, så jeg har ikke gjort meg opp noen sterke meninger om henne. Jeg synes litt synd på henne med tanke på de nådeløse spørsmålene jeg har forberedt, men jeg begynner med de koselige. «Er du fornøyd med gårsdagens møte?» spør jeg. Benedicte stråler av glede. «Jeg er kjempefornøyd. Helt fantastisk at det var så mange som møtte opp. Hvis vi opprettholder dette blir det et fantastisk studentpolitisk år.» Jeg synes det ble alt for koselig, så jeg ødelegger stemningen.   

«Hvor mange saker kommer fra styret kontra parlamentet?» spør jeg videre. “De fleste kommer fra styret”, innrømmer Benedicte, men påpeker at parlamentet står fritt til å melde inn saker. “Det har jo hendt at andre har fått gjennom resolusjoner.”. Det har hun rett i. Det har hendt. 

Jeg spør henne retorisk om hun stilte uten opposisjon. Hun bekrefter. Jeg ber om en oversikt over hvor vanlig dette er. Jeg blir bedt om å spørre Irene. 

Her er en liste over sentrale verv i studentpolitikken hvor de folkevalgte stilte uten opposisjon (hint: det er nesten alle)

– VT-leder (40% betalt stilling)

– Resten av arbeidsutvalget i VT (to 20% betalte stillinger)

– STA-leder (100% betalt stilling)

– STA-nestleder (100% betalt stilling)

– Læringsmiljøpolitisk ansvarlig i STA (50% betalt stilling)

– Kommunikasjonsansvarlig i STA*  (20% betalt stilling)

– SiA-styret: 7 kandidater kjempet om 9 posisjoner (3000 kr per møte)

– Velferdstinget: 9 UiA-studenter kjempet om 14 posisjoner

– Studentparlamentet: 34 studenter kjempet om 50 posisjoner

*Motstander stilte, men møtte ikke opp for å holde tale på valgdagen. 

STA er også ansvarlige for å velge hvem som skal representere dem i diverse råd, styrer og utvalg. Jeg spør om hun har oversikt. Hun sier hun har det på kontoret. Jeg sa jeg sikkert finner en oversikt. Og det gjorde jeg. 

Her er en liste over ledige posisjoner i skrivende stund, som alle studenter kan stille til, og som STA er ansvarlige for å fylle. Sannsynligvis er det bare å melde fra, så får du den. Førstemann til mølla! 

– 3 av 3 faste plasser i fordelingsutvalget i VT (de som deler ut penger til studentsosiale midler

– 3 av 3 faste plasser i valgkomitéen (de som velger SiA-styret)

– Alle (7) varaplassene i VT

– 1 fast plass i UiAs Valgkomité 

– 1 fast plass i UiAs kontrollkomité

– 1 vara i Unikum-styret (Fuck.)

– 3 vara i Læringsmiljøpolitisk utvalg UiA 

– 1 vara i Utdanningsutvalget

Jeg kunne fortsatt en stund, men poenget er åpenbart. Studenter kan bli med å styre universitetet sitt, men de gidder ikke. Ja, de fleste ledige posisjoner er varaplasser, men som VT-leder Thomas Johnsen sier, 

– Å være vara er som å være fast uten forutsigbarheten.

Benedicte er enig i at engasjementet er for lavt og tror mye kan skyldes at folk ikke tror nok på seg selv. Det slår meg som plausibelt. Det er vanskelig å legge dette på STA-styret. Alt tyder på at de jobber ræva av seg. 

Kan det være UiA sin feil?  Jeg spør. “Kunne UiA gjort mer for å hjelpe dere?”  Benedicte samtykker selv om hun sier hun ikke vil peke fingre. «Ja, her har nok vi nok ikke samarbeidet så godt. Vi skulle jo henge opp plakater, flyere og sånne ting, men det virket som visse beskjeder aldri nådde frem helt til topps. For eksempel la vi ut valgavisen, men vaskehjelpene tok de ned.»

I skrivende stund har SiA miljøuke, noe som blir heftig promotert. UiA kan ikke sies å ha hjulpet STA like mye. Hun sier:

-Vi har fått beskjeder om å ikke legge flyere i kantina siden “folk vil ha ro”. 

ET STUDENTDEMOKRATI I KRISE?

Det har vært en ære å se studentdemokratiet på nært hold de siste ukene. Til tross for tallenes tale, har jeg kun snakket med fantastiske mennesker  som jeg er helt sikker på at brenner for å fremme studenters makt over universitetet og høyskolene. Det er trist at de er alene om det. Vi kan snakke om hvilket adjektiv som til syvende og sist best beskriver studentdemokratiet, men er det noe vits? Det er det det er. Alt vi kan håpe er at flere begynner å bry seg. Alt jeg håper er at jeg kan gjøre det litt bedre. 

 

 

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*