Gonzofylla

En ny undersøkelse fra Vinmonopolet viser at 1/3 studenter drikker så mye at det går utover studiene. Tre av fire opplyser at de har venner som har vært borte fra jobb eller skole på grunn av alkoholbruk dagen før. Vi planla en nyhetsartikkel i et redaksjonsmøte, men ble raskt enige om at det ville bli vanskelig å få studenter til å åpne seg og stå frem med sitt alkoholmisbruk. Da foreslo den ferske Unikum-skribenten Sondre å “lage en Gonzo-sak hvor jeg drikker meg dritings og intervjuer folk på byen”.  Jeg sa han kunne prøve, men at jeg ikke kunne love ham noe, siden han bevegde seg på kanten av Vær Varsom-plakaten. Vi mener den er innafor. Her er resultatet:  

Saken var enkel. En utdypende artikkel om hvorfor studenter drikker, etter at en ny meningsmåling hadde påvist at et betydelig antall følte at det gikk ut over studieneDecent tema. Jeg sa til sjefen at jeg bodde midt i Kvadraturen og kunne likeså greit finne forbipasserende og spørre de ut da jeg tok mine nattlige røykepauser fra kaffedrikking og å kjefte på høyrevridde nettroll på ulike forum. Kanskje jeg hadde røyket litt mindre, vært litt mer strukturert, slappet litt mer av og ellers levd et trivelig liv om jeg hadde tatt nettrollene seriøst, hatt en saklig diskusjon og ikke kjørt meg opp kaffe, adrenalin, nikotin og selvhevdelse til jeg kunne se forbi min litt for lubne BMI og oppfylt min innerste Adonis. Skulle heller gått og lagt meg, tatt meg en kveldsøkt på Spicheren, gått hjem, spist noe kjip havregrøt, tatt meg et runk og lalla i kristelig tid. Men hvorfor i helvete skulle jeg gjøre det?  

Det var fredag og det var stipend. Jeg sa ifra til sjefen at jeg heller kom til å ta meg turen ut på byen for å komme tettere på kildene og observere dem i deres sanne naturNull drikking, bare sigg, kaffe og et vennlig smil som sa “Hei, hvorfor drikker du? Går det greit jeg legger deg til på Facebook sånn at du kan bekfrefte i morgen at du er komfortabel med at jeg oppgir deg som kilde? Ok, grønt lys, ingen drikking. Fantastisk, nå må jeg bare få spørsmålene mine til å virke så lite rapey som mulig.  

Klokka er 11 på formiddagen mens Thom Thumbs «Cheap Wine» går på repeat i skallen min, der jeg går mellom reolene på vinmonopolet for å velge det mest utsøkte innen billig fermentert druesaft fra Syden. Spania? Italia? Frankrike? Oooh, Japan. Jeg tar alle fire. Kassa piper mens jeg står der og veksler mellom min egen seksualitet og mine veltilpassede høflige tvangstanker om hvordan jeg skal håndtere situasjonen der øynene veksler mellom de altfor store brystene til kassadama og skriften på den japanske vinen, før hun sier summen jeg må betale og jeg like så greit tar å nistirrer henne inn i øynene, for å vise at jeg ikke frykter, mens jeg drar opp visakortet. Faen! Kunne like greit spurt om å intervjue henne som referanse i saken, bedt om Facebooken hennes med påskudd om å høre om hun var komfortabel med hvordan hun ble fremstilt i saken og avslutta det hele med en dick pick. Men neidagood goingSondre. Blir en stund til jeg går på Vinmonopolet igjen.  

«Yo!», «yo!», «yo!»…. «Yoooooo!» Blir seremonielt utvekslet i det jeg lukker døren til leiligheten bak meg.  «Ut i dag?» «Ja ass bro «stipend». Nice. Jeg er ny i byen og gikk glipp av mesteparten av fadderuka, samt møter ikke ofte nok opp i forelesninger til å komme inn i noe nettverk. Hvorfor? Husker ikke, ett eller anna med nettroll. Men det spiller ingen vesentlig rolle nå som forestillingene om å gå alene på byen stilnet etter jeg fikk en flokk.  

Jeg åpner første flaska med vin og går i dusjen. «Cheeeap whine keeps me humble!» står Thom Thumb og jaller inne i skallen min mens jeg såper meg inn og kjenner varmen fra dusjstrålen bre seg utover huden min samtidig som varmen fra vinen brer seg innenifra og det eneste som skiller de fra hverandre er et lag med flesk og nerver og hud og hår, men de er så nær hverandre at jeg så vidt merker avstanden og jeg kjenner jeg begynner å smile litt da puppene til dama fra Vinmonopolet ikke er så skremmende lenger. Og så er hun jo tross alt bare et menneske og er sikkert grei og ville sikkert ikke satt meg i gapestokk mens kvinnegruppa Ottar marinerer meg i matfett og syr fast en grisenese oppå min vanlige nese for så å stille meg ut midt i markensgate mens femten sørlandspsykopater med altfor mye andakt sier at sånn gjør man bare ikke i Kristiansand.  

«Cheeap whine keeps me humble!» jaller jeg og legger merke til at første flaska er tomog det er tross alt varmtvannstanken også. De andre har fortsatt ikke dusjet ennå, så de må sikkert vente litt, men klokka er ikke så mye, så det går sikkert greit. De begynner jo tross alt å bli fulle de og, og om vi må sloss så får vi nå bare sloss, det er jo helt ærlig ikke så farlig, vi er jo alle mennesker, right?! Eller i hvert fall fulle mennesker. Right?! 

Klokka er halv tolv og jeg har mistet de andre. Jeg klarer ikke å huske sist jeg så dem. Harveys? På dansegulvet? Et dansegulv i hvert fall? Kanskje, men det spiller ingen rolle. Bare litt. Jeg føler meg utsatt her jeg står alene i verden, eller alene midt i veien. Midtveien? Alle ser på meg, det går jo greit, jeg ser jo på alle? Gjør jeg? Jeg må bestemme meg for noe. Jeg burde finne de andre.  

Sånn står hun midt i veien, og det er rett før hu griner. Men det går fint. Jeg er Superman, kanskje ikke enda, kanskje Clark Kent, eller i hvert fall han skalla duden; så jeg tar likegreit tak i hun og fører henne til nærmeste jentegjeng. Alle jenter er like, eller var det, eller er det, eller vet hvordan det er å være jente, så de tar sikkert vare på henne. Harvey Weinsteins Solidarity Project. Også kom jeg på at jeg har også mistet de andre pluss at jeg føler meg litt utsatt og alene midt i verden. ØL! Jupp, full. Vakta må ikke oppdage det, så jeg tar meg litt sammen; gå skikkelig, rett linje, rett linje. Okei, klar. Også valser jeg midt ut i veien.  

Vakta ser på meg. Han vet hva jeg tenker, jeg kan se det på ham. Kanskje jeg ikke burde tenke… Okeiokei, jeg er grei en fyr. Jupp, ikke lage noe bråk. Litt full, ellers grei kar. Den sadisten! Han vet det, JEG VET HAN VET DET; bare se på fyren der han står og nyter øyeblikket fullt ut; gliser der han står og holder over strupen til forhåpningene mine. Han har ikke tenkt å rive av meg ballene enda, bare mose dem litt, mens jeg må stå der og bare tåle det. «Unnskyld, skal du inn eller?». Han ser mildt på meg og jeg har ikke lagt merke til at han egentlig ikke hadde tenkt å sjekke legitimasjonen min, og at jeg egentlig ikke en gang har snakket med ham; at jeg egentlig bare har stått i fem minutter og prøvd å lage en Gonzo-sak om hvordan det er å være på fylla mens jeg bare har stått foran bakgården og tatt meg en sigg; og i tillegg har jeg jo egentlig vært tilstede hele tiden. Også er jeg jo egentlig ikke så full… bare litt?  Men faen da? Okei, ikke klisjé. Ikke nå, kun ideer, skrive senere. Husker ingenting uansett, jeg har jo egentlig ikke lyst til det her, man hva så? Nei, jeg er for voksen! What? «Går det bra eller?» spør vakta. «Jada, bare litt full, godt humør, prøver å skrive en sak for studentavisa», mumler jeg og går inn før jeg setter meg ned på et bord og blir litt stressa over hvor stressa de som allerede satt der fra før ble, så jeg går likegreit i baren og kjøper en øl. «En tequila, takk». Jeg glemmer å vente på limen. «Og en øl». Jeg snur meg rundt, og der skjer det. Jeg er full nok til å gjøre alt.

Kjenningsmelodien fra «We happy few» går igjen oppi hodet, mens alle hemninger brister, og jeg kan virkelig kjenne på meg selv og for en gangs skyld ikke undertrykke eller bakvaske mine egne følelser, men handle kun på impulser; kjenne at impulser er greit å ha. Det er jo det. Det er jo tross alt greit å være meg, og det er jo greit å være andre, og alt er jo egentlig greit. Nei, det er fantastisk! Og blir det noe bråk så får det bare være. Og så går jeg like greit og setter meg ned på det bordet jeg føler mest for å sitte på, men der var det bare jenter som bruker altfor mye tid på å se bra ut på sosiale medier, og etter en liten meningsutveksling syntes jeg ikke de var så interessante allikevel Så setter jeg meg ned på et bord med noen masterstudenter som hadde en heftig debatt om abort, men av en eller annen grunn så ser jeg penisen til en eller flere lærere dette ut av munnen på dem, så jeg går videre, og da finner jeg han sittende der som et beist jaget bort i en avkrok altfor full til å være noe annet enn følelser; ingen lokk som sier jeg lyver, han bare er og reagerer på seg selv i en evig syklus der sitter han og gråter og for første gang på lenge vet han hvorfor han gråter. 

 «Sondre?». «What. «Du forsvinner igjen.» «Full», lyver jeg. Vi sitter på Heidis. Eller jeg sitter, de andre danser på bordet. Og beistet er egentlig ikke klar til å gråte enda, eller, jeg vet ikke om han i det hele tatt må. Han er bare en jævlig høy fyr med masse muskler. Også var han egentlig ikke stille fordi han følte at verden hadde presset ham inn i ett hjørne, for nå står han og danser oppå et bord med noen andre og smiler noe jævlig. Jævla løgner. Ingen er så glad. Og jeg er egentlig bare sur, fordi jeg ikke fikk fitte da jeg skulle være Superman og redde dagen til en pike i nød. Ikke min skyld at hun bare ser Lex Luthor istedenfor Clark Kent, selv om jeg virkelig prøvde alt jeg kunne å være Superman. Eller kanskje hun egentlig ikke var i nød og jeg var bare pretensiøs. «Sondre?!». «What!?». «Nå kommer du tilbake til virkeligheten, styrter denne her, gir faen og kommer deg til helvete opp på bordet». Også føler jeg meg litt som en fjott fordi han har jo helt rett; jeg må slutte å ta ting så jævla seriøst. Og så tenker jeg at det er egentlig ikke så ille å være en fjott for en dag, når noen må være en Fjotolf for et liv, så jeg styrter ølen og så danser jeg på bordet og smiler jeg til en jente, og så smiler hun tilbake og så er egentlig alt ganske ålreit. Men så kommer jeg på jeg hadde en sak å skrive! 

Så jeg går i baren for å se om jeg finner tak i noen kilder, og så går jeg for den første jeg finner som ser så normal ut at han er verdt ti kilder. «Unnskyld, hvorfor drikker du?» «Nei, det er jo egentlig fordi jeg føler at jeg kan slippe meg litt mer løs da».  

Tekst: Sondre R. Maaseide

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*