Anmeldelse: Trolle og den magiske fela – Kanskje det beste jeg har sett på Kilden i år

Foto: Dag Jenssen, Kilden Teater og Konserthus
Urpremiere på musikalen fra boka ved samme navn av Alexander Rybak
Hvor: Kilden Teater og Konserthus
Når: 28. november – 28. desember.

Kort oppsummert: se denne.

Dette er noe av det beste jeg har sett på Kilden i år. Hvem hadde trodd at en barneforestilling som nesten varte i tre timer skulle få meg til å si «wow» høyt da ulven kom ut, klappe flere ganger underveis, bli bergtatt og juble høyt? De har klart å skape et magisk univers på alle nivåer. Scenografi, lyssetting og kostyme var nesten verdt billetten i seg selv. Musikken var fengende og annerledes. Helt klart med referanser til eventyr og norsk folkemusikk, blandet med en skummel undertone. Jeg fikk assosiasjoner til «Anastasia»-filmen fra 90-tallet, med skumle, men fengende låter, og en humoristisk og ekkel skurk.

Og så var det skuespillerne. Det var humor og dybde. Variasjon og timing. Jeg likte spesielt godt at det var så mye fysisk. Ikke bare dans, men en fysisk lekenhet i karakterer. Sekvensene med trollbinding var spesielt gode. All ære til koreograf. Dette var spennende å se på!

Som nevnt var ulven utrolig fascinerende, og hovedrolleinnehaverne gjorde en fantastisk jobb. Men en som stod ut var Stig-Werner Moe som Hulderkongen. Det første jeg gjorde da forestillingen var ferdig var å slå opp i programbladet for å finne ut av hvem det var. Han kom ikke inn før i andre akt, og først tenkte jeg at det var et merkelig og forvirrende valg å introdusere slemmingen så sent. Første akt handlet om menneskeverdenen og at de trodde Trolle var en fiende og ville jakte på ham, og så introduserte de en Hulderkonge. Men det gikk ikke ut over historien i det hele tatt. Skiftet fra at slemmingen var frykten hos menneskene til å bli Hulderkongen var lett å følge. I tillegg trodde jeg det kunne være for skummelt med mørke skygger, huldre, tåke og ondskapsfulle vesener for barna. Men de balanserte det skumle og det humoristiske på en herlig måte.

De hoppet mellom ulike steder i menneskeverden, ulike steder i skogen og hulderskogen. Dette bidro igjen til den allerede varierte og dynamiske forestillingen.

Jeg lo høyt flere ganger, kjente at jeg heiet på Alva og Trolle og ville se enda mer av Hulderkongen selv om han egentlig var slem. Selv de «små øyeblikkene» som hverdagen blant menneskene klarte de å gjøre interessante gjennom herlige karakterer og morsomme elementer. Alva var en drøm å høre på, og var en sterk jente-skikkelse full av girl-power. At Alexander Rybak spilte Trolle var jeg egentlig skeptisk til, men ble raskt motbevist. Han brakte humor og sårhet inn i den herlige Trolle-karakteren.

Det var deilig å se at det var masse av budskap, uten at de presset det på oss. Det handlet om vennskap, det å passe inn, styrke til å si ifra og våge å være annerledes. Historien var enkel å følge, selv om den ikke var simpel. Det var flere lag og dybde, uten å bli forvirrende.

I beskrivelsen av stykket står det at forestillingen har «.. spektakulær scenografi og fengslende musikk som vil trollbinde fra start til slutt». Pompøse ord jeg stilte meg skeptisk til, men som jeg nå stiller meg bak uten tvil. Uansett hvor gammel du egentlig er, se denne. Om det så er for å lytte til fengende musikk, se stilig koreografi, le av merkelige karakterer eller bli forført av en historie alle kan kjenne seg igjen i på en eller annen måte. Bare se den.

Tekst: Marthe Wilhelmsen

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*