Filmanmeldelse: Black Christmas

Foto: IMDb
Norgespremiere: 13.12.2019
Originaltittel: Black Christmas
Skuespillere: Imogen Poots, Aleyse Shannon, Brittany O’Grady, Lily Donoghue, Caleb
Eberhardt
Regi: Sophia Takal
Lengde: 1 t. 32 min.
Aldersgrense: 15 år
Begrunnelse: Skrekkeffekter, partier med angstskapende stemning, og drapsskildringer gjør
at denne filmen får 15-årsgrense.

Slahserfilmklassikeren fra 1974 er tilbake, denne gangen i en moderne drakt. Skremmende
telefonoppringninger er byttet ut med truende tekstmeldinger, men jenter er fremdeles
ikke trygge når de går hjem alene sent på kvelden.

Det er jul, og de fleste studentene ved Hawthorne College gjør seg klare for juleferie, bortsett fra en liten vennegjeng som skal feire sammen før de drar hjem. Filmens hovedperson, Riley, og venninnene hennes har bestemt seg for å invitere til julemiddag, men før feiringen begynner oppdager Riley at noen av jentene som reiste hjem aldri nådde frem. Samtidig får hun truende meldinger på telefonen av noen som utgir seg for å være den avdøde professor Hawthorne…

Filmen utspiller seg i den tradisjonelle formen som skrekkfilmer gjør, ved at vi blir kjent med hovedpersonene, for at de så forsvinner en etter en. Den typiske «det er noen i huset», og den høye svartkledde morderen med maske gir rikelig med skrekkfilm-assosiasjoner. Med mye blod, mange lik, og premiere på selveste fredag den trettende, tar filmen seg godt til rette i slasherkategorien. Det er dessverre få overraskende momenter i filmen, og det er bare et par ganger man som publikum faktisk skvetter til, eller ikke kan gjette seg til hva som skjer videre. Svart magi-vinklingen, hvor guttene på skolen er besatt av ånden til den mannssjåvinistiske, gamle professor Hawthorne, har mange hull og er lite spennende. Den feministiske tonen i filmen er derimot bra, og den viser hvor patriarkisk den vestlige verden fortsatt er, noe Kris, bestevenninnen til Riley, poengterer godt gjennom hele filmen.

Filmmusikken treffer og skaper stemning der skuespill og dialog kommer til kort, og det usminkede helhetlige uttrykket er med på å skape en mer realistisk setting, og er overraskende nok med på å skape julestemning. For mange elementer i filmen gjør dessverre at filmen føles litt rotete, historien blir litt for tynn i enkelte scener og svarer ikke på alle spørsmål den skaper. En helt ok underholdende film, særlig om man er lei av «rom-kom»-julefilmene.

God jul, og pass deg for svartkledde mordere i vintermørket!

Tekst: Martha Simonsen

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*