Kommentar: I går var jeg Kanye

Foto: Skjermdump Vevo

Jeg våkner opp og føler meg som Kanye West. Det er muligens en Gud over meg, men i så fall er jeg Gud over alt annet. Tenk så jævlig hvis jeg var noen andre! Tenk så trist det må være å ikke være ung, kjekk, morsom, karismatisk og genial. Jeg står opp klokka seks og kikker på dokumentet hvor jeg har notert mine kjerneverdier, mål for livet og ting jeg må jobbe med. Du må levere hver dag, kompis! Du kan ikke bare gå ut av døra på autopilot uten en robust livsfilosofi. Da blir du som alle andre! Et produkt av arv og miljø. En kopi av en kopi av en kopi. Fakk det! Konger tar ikke fridager. Jeg mediterer i en halvtime. Jeg trener i en time og spiser frokost. Er det trist eller komisk at det finnes folk som ser på Netflix når de skal øve til eksamen? Jeg sier som John Olav Nilsen: skyt meg hvis jeg noen gang blir som de. Existence precedes essence, bitch. Jeg er ikke Vegard, jeg skaper Vegard; jeg er min egen Michalangelo. Så? Hva er den viktigste tingen jeg kan gjøre i dag for å bli den jeg skal være om ti år?

Jeg kan jobbe videre med novellen min, men jeg har vært disiplinert nok over tid til at jeg bør planlegge neste podcast. Stein for stein. Jeg gamer ikke og jeg har ikke Netflix, så uansett hvilken produktiv aktivitet jeg velger er det obvious at så lenge jeg gjør det jeg gjør hver dag er det en kun en statistisk anomali som kan forhindre meg å gjøre podcasten min til et globalt fenomen. Jeg takker ja til alle tilbud og invitasjoner. Jeg har ikke tall på hvor mange mennesker som har sagt jeg er en av de feteste de har møtt. Jeg får minst en ny venn om dagen. Hen er ikke så viktig for meg, men jeg smiler og nikker når hen sier vi burde henge oftere. Jeg skriver til ti jenter på tinder. Jeg orker ikke bruke unøvendig tid, så jeg sender de samme fire-fem automatiske meldingene som i følge excel-arkene mine resulterer i at 31% takker ja til vinkveld hos meg. Jeg knuller to av de på første date. Hallo, jeg virker kanskje som en superhelt, men jeg er også bundet av fysikkens lover. Alle tre har uansett møtt drømmemannen i sine øyne, men jeg kan ikke gå inn i et eksklusivt forhold når jeg har all denne valgfriheten. Jeg er elsker meg selv alt for mye. Det finnes ikke et menneske på jorden jeg heller ville vært.

14.04.2017
Jeg våkner opp i et annet univers. Ikke et nytt univers; jeg har vært her alt for mange ganger til å glemme det, men det begynner å bli en stund siden sist. Teknisk sett er det jo her jeg alltid er, men alt er grått nå og han jeg var de siste par ukene har pakket sakene og gått.

Hva fikk meg til å tro at jeg kunne skrive en novelle?
Hva fikk meg til å tro at noen kunne elske meg?

Jeg skal på jobb om en time, men det går jo ikke. Hvordan skal jeg klare det? Først av alt må jeg reise meg opp av senga og det går åpenbart ikke. Jeg er fullstendig klar over at fysikkens lover tillater det, men det betyr ikke at jeg klarer det. Trust me, det er vanskelig å forklare, men jeg kan ikke reise meg. I all fall ikke nå.

Hvorfor er jeg så svak? Hvordan ble jeg så svak? Jeg er et mislykket eksperiment. 24 år og fortsatt bare en liten gutt. Jeg vet de skulle ønske jeg aldri ble født. De vil ikke innrømme det, men de skjønner at jeg er en vandrende tabbe. De hadde store forhåpninger for meg, men nå innser de at de for alltid må overføre penger til meg månedlig fordi jeg ikke har den mentale styrken til å leve et vanlig liv i mer enn noen uker om gangen og bruker penger på de dummeste tingene uten å tenke over det. Det hadde åpenbart vært bedre for alle parter om jeg aldri ble født, så kunne vi sluppet denne lidelsen.

Jeg kan ikke la ***** se meg som dette. Jeg er ikke den hun ble forelsket i lenger. Ingen kan like dette.

Hvis ikke jeg går nå, rekker jeg ikke jobb. Men jeg kan jo ikke bevege meg, så hva gjør jeg? Hvordan forklarer man sjefen sin at man ikke kan gå? Dessuten bor jeg i syvende etasje. Det faktum fremprovoserer jevnlig panikkanfall. For å komme meg ut må jeg gå til heisen hvor jeg vet alt for godt at jeg når en sikker død hvis jeg hopper utfor gjerdet ved siden. Jeg har ikke planer om å hoppe utfor, men tenk om jeg gjør det?

Nå rekker jeg ikke jobb uansett.

30.04.2017 var da jeg innrømte ovenfor meg selv jeg at jeg var syk. Jeg hadde skippet jobb i to uker uten å melde fra. Mobilen har jeg bare måttet slå av. Jeg sender følgende melding til venner og familie.

07.05.2017 var dagen jeg skjønte hva som egentlig feilet meg. Jeg tok på meg skjorta bak-frem fordi fuck it, right? Hvem bestemmer hva som er riktig vei? Jeg kunne ikke fatte hvorfor jeg følte meg så fantastisk med kun 3-4 timers søvn, men tenkte at det kanskje bare var lykkepillene som endelig fungerte. Jeg begynte dagen med å skrive et essay om Ibsen og Knausgård og hvordan begges legendariske status var et resultat av banebrytende autentisitet og hyper-realisme. I circa 14-16 timer rullerte jeg mellom tre aktiviteter: (1) lese kunst- og litteraturrelaterte wikipedia-artikler, (2) stå med vinduet mitt og skrive idéer om hvordan jeg kunne bruke min daværende blogg til å skape en ny sjanger og (3) se på meg selv i speilet med store øyne for å sjekke om jeg virkelig hadde oppdaget den hellige gral. I ettertid kan jeg forsikre deg om at jeg ikke hadde gjort noe sånt; jeg har funnet notatene og de var absolutt kreative, men ikke noe mer enn det. Jeg skriver dette i symptomfri tilstand og vil helst ikke dele hvor hyper-realistisk bloggen min skulle bli, men la oss si at jeg skulle få Knausgård til å virke tilbakeholden, mens jeg i virkeligheten sikkert hadde blitt sendt på akutten. Jeg var ikke psykotisk, men trolig ikke kjempelangt fra.

Jeg hadde søkt hjelp og fått lykkepiller for depresjon, men denne dagen følte jeg meg så bra at det faktisk var skremmende og ubehagelig. Plutselig dukket et bilde opp i hodet mitt: psykologen min som lekte med idéen om at jeg var bipolar og jeg som avvfeide det umiddelbart og prøvde desperat å bytte tema. Hvorfor gjorde jeg det? Fastlegen min foreslo det mange år tidligere, men jeg ble forsikert om at “hvis du er manisk, tror du at du er Gud, liksom”. Så da var det ikke det. Men hva om? Jeg gjorde noe research på internett og fant ut at lykkepiller fremprovoserte
maniske episoder for de med bipolar. Jeg ringte legevakten og ventet sikkert i fem timer før jeg fikk hjelp. Jeg fortalte historien min og fikk henvisning til Distrikspsykiatrisk samme dag.

Etter 10-15 møter med fire forskjellige eksperter, samt fysiske tester og hjernescanner fikk jeg diagnosen Bipolar type to. Jeg ble tilbudt medisiner og mottok de med glede. På snart to år har jeg hatt to hypomaniske episoder og null depressive. Kun to-tre uker her og der med dystimi, en mildere depresjon hvor jeg får lav selvtillit, lite energi, dårlig humør og isolerer meg så mye jeg kan, men på en måte kommer jeg meg alltid gjennom dagen.

Det er to primære grunner til at jeg deler dette med dere. Jeg vil folk skal vite at…
1. Folk med bipolar er ikke gale
2. Verden er ikke lagt opp for oss

(1) Folk med bipolar lidelse er ikke gale.
De har ikke to personligheter heller; de har én personlighet som vil utrykkes sterkere jo “høyere” person er på det tidspunktet og dette er viktig: mesteparten av tiden er man friske, helt uten symptomer. Folk med bipolar 1 kan bli midlertidig psykotiske og varierende grad miste kontakt med virkeligheten, men de er ikke farlige for noen andre enn seg selv. Bipolar lidelse utrykker seg også forskjellig fra person til person. Mange med type to elsker de hypomaniske episodene sine. Bipolar 2 kalles av enkelte “kreativ-depressiv” lidelse på folkemunne fordi de hypomaniske fasene korrelerer sterkt med kreativitet i forhold til hva som kan forventes ut fra tilfeldighet. Døde og levende folk som hadde (eller sannsynligvis hadde) det inkluderer Thomas Jefferson, Johan Wolfgang Goethe, Henrik Wergeland, Winston Churchhill, Vincent van Gogh, Kanye West, Russel Brand og Stephen Fry. Sistnevnte spurte i sin dokumentar 42 mennesker med bipolar om de ville trykket på en knapp som fjernet alle symptomene. Kun én sa ja. Jeg ville heller ikke trykket på knappen; jeg kommer på alle de beste idéene mine i hypomaniske faser. Likevel er bipolar en alvorlig lidelse som må behandles deretter. Bipolare tar selvmord ti ganger oftere enn den generelle befolkningen og tallene for alkohol- og narkotikamisbruk er skremende høye. Noen er bare heldigere enn andre og jeg er trolig en av de du ikke burde synes synd på.

(2) Verden er ikke lagt opp for oss.
Det kan føles som du må bli selvstendig næringsdrivende eller naver. Kunstner eller alkoholiker. Forfatter eller narkis. Jeg har selv mistet to jobber og droppet ut av studiene tre ganger på grunn av en depressiv fase.. Halvannet år på medisiner har fått meg til å tro at jeg kan jobbe en standard arbeidsuke, noe jeg i fire-fem år før det anså som umulig. Men sykdommen blir ofte verre med årene og de færreste er så heldige som meg. En depressiv fase kan når som helst dukke opp.

Jeg klarer meg, men for andre med humørsykdommer eller lidelser som gjør deg periodevis syk, savner jeg et fleksibelt arbeidsmarked. Det er mange bransjer hvor de ikke har deltidsjobber og trolig går glipp av mange talentfulle mennesker. Jeg har ikke løsningen på stående fot, men vi må ha dette i tankene når vi bygger
fremtiden.

Helt til slutt vil jeg oppfordre flere til å stå frem. Det er mange av oss som har det og det er nettopp på grunn av stigmaen som gjør at vi holder det for oss selv, at vi må gjøre det motsatte. Vi er ikke gale; vi er faktisk ganske kule.

Tekst: Vegard Møller

 

Oppdatert: Jeg vil bare komme med en liten presisering. I andre seksjon sier jeg:

«Jeg vet de skulle ønske jeg aldri ble født. De vil ikke innrømme det, men de skjønner at jeg er en vandrende tabbe. De hadde store forhåpninger for meg, men nå innser de at de for alltid må overføre penger til meg månedlig fordi jeg ikke har den mentale styrken til å leve et vanlig liv i mer enn noen uker om gangen og bruker penger på de dummeste tingene uten å tenke over det. Det hadde åpenbart vært bedre for alle parter om jeg aldri ble født, så kunne vi sluppet denne lidelsen.»

Dette er reflekterer ikke mine meninger om mine foreldre eller hva jeg tror de tenker om meg, i det hele tatt. Denne seksjonen er ment å illustrere hvordan man i en depresjon ofte vil tenke helt urealistisk pessimistiske tanker. Jeg kunne tenke tanker som liknet på disse, selv om de ikke hadde noen rot i virkeligheten. Jeg er glad jeg ble født og jeg vet foreldrene mine er stolte av meg.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*