Kommentar: Sensurfrist – loven man bryter, men har mange gode grunner for å bryte 

Se for deg å ha jobbet hardt og lenge (eller i siste liten) med en oppgave eller forberedt deg til en eksamen du gruer deg til. Du gjennomfører, og føler på den ene siden at dette gikk jo overraskende greit, samtidig som magefølelsen ber deg roe ned forventningene til karakter. Tre uker går, og i løpet av disse tre ukene logger du inn mellom 5-50 ganger (alt avhengig av hvor angst du har) for å se om karakteren har kommet.  

Så er endelig sensurfrist her. Dagen du har fått beskjed om at sensor har frist for å gi deg en karakter. Men så kommer ikke karakteren. Du skjønner lite, det er nå kveld og du regner ikke med noen er på jobb lenger, så karakteren kommer vel ikke i kveld? Du våkner neste morgen og sjekker karakteren med en gang, for sannsynligvis så var det jo bare noe teknisk som gjorde at karakteren ikke var ute enda i går. Men nei, nok en gang ingen karakter. Du sjekker mailen din, ingen beskjed om forsinkelse, og du lurer på om du skal ta og ringe eksamenskontoret til UiA eller om alt er i orden.  

Jeg kunne dratt denne historien lenger, men nå kom jeg til et punkt hvor det er flere ulike veier. I 2018 ved UiA så var det slik at 12% av eksamenskandidatene våre som fikk sensur en dag for sent. Altså har faktisk sensor overholdt fristen sin, men om hen la det inn siste dag så får ikke eksamenskontoret publisert det før dagen etter. Det visste du kanskje ikke. Ikke var det så farlig heller, for en dag er jo ikke krise. 

Ser man på forsinkelser på 1-3 dager er denne altså på 19,8%. 7,3% får sensuren sin 4-7 dager forsinket. 5,4% med inntil to uker og 2,9% med «opp til 39 dagers forsinkelse».  

En skulle tro jeg var en av de 2,9% som hadde vært utfor en ekstremt lang forsinkelse siden jeg tar til å skrive dette innlegget. Men jeg er ikke det, jeg har bare noen grunnleggende prinsipielle utfordringer med at vi (som andre institusjoner) ikke klarer å overholde loven her.  

For det første, så har det noe med forventningen om gjensidig respekt og ansvar å gjøre. Noe av det vi studenter lærer klart og tydelig gjennom studiene så er det at vi må være bevisst vårt ansvar som studenter. Vi hører ting som «du er ikke på videregående nå, nå har du ansvar for egen læring», «vi overholder frister, sånn er det bare» og får det inn med teskje ofte på eksamener at «siste pennestrøk på disse papirene skal være innen kl. 13:00; altså får du ikke lov å skrive kandidatnummeret ditt på arket kl. 13:01 for det er etter 13:00.» (Jeg er faktisk seriøs med den siste. Klassekamerat hadde glemt å skrive kandidatnummeret på forsiden, så hun ble nektet å gjøre det og måtte levere inn i frykt for stryk for formalitet. Heldigvis var sensor snillere enn eksamensvakten).  

Så når man er så konsekvente på alle tidspunkter, oppmøtetider, obligatorisk undervisning, praksis-reglement, «80% attendance eller så får du ikke gå opp til vurdering» og sikkert enda flere ting jeg ikke kommer på, hvordan får vi ikke med den samme mynten tilbake?  

Det sender et uheldig signal når man ofte opplever at alt vi får tilbake når vi er kritiske til forsinkelsene er unnskyldninger og forklaringer. Her er et par: «Sensor leverte på tiden, det var eksamenskontoret» «Pga helligdager ble det litt vanskelig» «Den ene sensoren ble syk» «Sensor skjønte ikke helt systemet og hadde trykket feil en plass» «Noen emner har mange studenter og gjør det logistisk vanskelig å få til i tide». Nå vil jeg understreke at jeg ikke prøver å påstå at disse forklaringene ikke er legitime. Jeg prøver bare å poengtere at for en student så bøter ikke forklaringene på problemet på lik linje som at for en sensor så er det irrelevant om du har vært syk i innspurten mot eksamen, mistet PCen din i en brann så du ikke fikk pugget nok, slet med å forstå spørsmålet/systemet/hva enn.  

Jeg tror nok oppsummert at konklusjonen min er at jeg ser saken veldig godt fra begge parter, men synes det er uheldig at studenter føler seg behandlet veldig svart/hvitt mens det er fullt av slingringsmonn og gråsoner for universitetet.  

I styremøtet ved UiA 27.november behandlet vi en sak i Universitetsstyret hvor vi ble orientert om kartlagte årsaker til forsinket sensur, og potensielle tiltak som kan bedre situasjonen. Jeg mener dette viser tydelig at Universitetet bryr seg og vil løse dette, men det er et mer komplekst problem enn man skulle anta. For de av dere som er spesielt interesserte kan sakspapirene til Universitetsstyret finnes på https://www.uia.no/om-uia/organisasjonen/universitetsstyret (den gjeldende saken om sensurfrist er nummer 153/19 under møtet 27.11.19).   

Tekst: Robin Moudnib

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*