Leder: Hvorfor aksepterer vi at studenter har det jævlig?

Bilde: Redaktør Vegard Møller.

Nei, så sitter vi her igjen. Avisa er klar til å leveres, men jeg har utsatt å skrive den forbanna lederen. Jeg har kjøpt inn to flasker vin som jeg var en halv Charles Bukowski. Jeg burde nok ikke sagt dét, men jeg er simphelten mer opptatt av å bli ansett som en kyndig forfatter enn en ansvarlig redaktør og dessuten har folk blitt vant til at lederne mine høres ut som hva du får når en full norsklærer uforventet får en mikrofon i trynet på direktesendt tv og blir spurt: “hva føler du nå?”.

Jeg føler meg fattig, men lykkelig. Og litt full. Mye tyder på at du som student må velge mellom to av de tre: fattigdom, alkoholmisbruk og alvorlige psykiske helseplager.

Studenter er ikke bare fattige. Studenter som gruppe sliter overveldende med psykisk helse og mer enn 4 av 10 utvikler i løpet av studietiden er usunt forhold til
alkohol. Jeg tilhører sistnevnte gruppe, men hvis ikke det var for alkoholen, kanskje jeg hadde vært blant de 1 av 5 som har vurdert å ta sitt eget liv det siste året?

Å være student er å befinne seg i en absurd tilstand av sosialt akseptert fattigdom hvor ingen ser ned på deg fordi du bruker joggesko i desember. Hvorfor er det sånn?

Som alle andre har du sikkert lest en eller flere av de tilsynelatende uendelige feature-reportasjene om de stakkars minstepensjonistene, krydret med bilder av Olga (77) som ser trist ut fordi hun må leve på litt under 16000 kr i måneden.

Så klart er pensjon noe man har fortjent etter et liv med arbeid, mens studiestøtte er en sum penger man får uten å tilføre samfunnet noen særlig nytte. Å bli student er dessuten er selvstendig valg hvor man velger å akseptere noen år med nudler i skapet og hull i buksa fordi man kan tjene på det langsiktig. Men husk at dette i like stor grad er en investering fra fellesskapets side; så klart er mesteparten av den magre studiestøtten vår lån vi må tilbakebetale, men det er også litt «gratis penger» som felleskapet gir oss fordi staten i det lange løp vil tjene inn på det i form av høyere skatteinntekter. Sådan er ikke pensjon og studiestøte så alt for ulikt. I alle fall de de ikke usammenliknbare.

Så hvorfor klager vi ikke? I internasjonal kontekst er vi norske studenter så privilegerte at boomere, i påvente av dagen de ser et innlegg som dette i facebook-feeden sin har forhåndsskevet kommentarer om hvor fintfølende og sutrete dagens unge er. Tenk på barna i Afrika!

Men husk: norske minstepensjonister er også priviligerte i internasjonal kontekst og spørsmålet jeg stiller er hvorfor vi kun aksepterer at en av de to gruppene sliter.

Er det fordi vi har valgt det selv? Og fordi vi aldri hadde sluttet å studere hvis vi hadde det alt for godt? Vel. Ja? Alle til høyre for Lenin kan trolig gå med på at det finnes en øvre grense for hvor mye studenter bør få motta i studiestøtte. For eksempel synes jeg en million hadde blitt litt i overkant, selv om jeg åpenbart hadde jublet i noen minutter. Et sted må grensen settes, det skjønner vi.

Så det virkelige spørsmålet er vel dette: er det for mye å forvente at studenter skal leve over fattigdomsgrensen uten at de må jobbe så mye at det går utover studiene? Er det greit at studenter har det jævlig?

Jeg sier nei.

Øk studiestøtten og det fort! Jeg foreslår to ganger grunnebeløpet (199.716kr), men vi kan leve med 1.5G (149.787kr).

Tekst: Vegard Møller

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*